Du kan bla til neste sideBla med piltastene

I India er vi nå vitne til en forbrytelse mot menneskeheten, skriver forfatter Arundhati Roy.

Den store koronakatastrofen

ET HELVETE: En indisk mann løper gjennom flammene fra likbålene i New Dehli i India. De siste to ukene har flere tusen dødd av covid-19 i landet, og innbyggerne må bruke offentlige plasser for å begrave familiemedlemmer og venner.FOTO: AMIT SHARMA, NTB

Krematoriene har gått tomme for ved, og oksygen er den nye valutaen på børsen. Det er dette som skjer når en pandemi treffer et land uten et ordentlig offentlig helsevesen.

Under en særlig polariserende valgkamp i staten Uttar Pradesh i 2017, gikk Indias statsminister Narendra Modi hardt ut for å hisse opp til enda større splittelser. Fra podiet anklaget han delstatsregjeringen – som ble ledet av et opposisjonsparti – for å lefle med det muslimske samfunnet ved å bevilge mer til muslimske kirkegårder (kabristaner) enn til hinduenes krematorier (shamshaner).

På sitt vante vis hisset han opp massene med skryt og ironisering – krenkelser og spott blir avlevert høyt og klart midt i setningen, før stemmen synker mot en truende gjentakelse.

«Hvis det bygges en kabristan i en landsby, må det også anlegges en shamshan», sa han.

«Shamshan! Shamshan!» runget det tilbake fra den bergtatte, beundrende folkemassen.

Kanskje er han fornøyd nå som det hjerteskjærende bildet av flammene fra massebegravelsene på Indias kremeringsplasser er trykt på forsida av de internasjonale avisene. Og nå som alle kabristaner og shamshaner i dette landet er i full drift, i riktig forhold til de befolkningsgruppene de betjener, og langt utover kapasiteten.

«Kan India, med sin befolkning på 1,3 milliarder, isoleres?» spurte Washington Post retorisk i en nylig lederartikkel om katastrofen som folder seg ut i India nå, og vanskene med å begrense de nye mutasjonene som sprer seg så raskt innenfor landets grenser. «Ikke så lett», var svaret. Det er usannsynlig at spørsmålet ble stilt på samme måte da viruset raste gjennom Storbritannia og Europa for bare noen måneder siden. Men vi i India har liten rett til å bli fornærmet, gitt uttalelsene fra statsministeren vår ved Verdens økonomiske forum i januar i år.

Modi talte på et tidspunkt da folk i Europa og USA kjempet med toppen av den andre pandemibølgen. Han hadde ikke et medfølende ord å komme med, bare en hoverende og brautende tirade om Indias infrastruktur og koronaberedskap. Jeg lastet ned talen, fordi jeg frykter at når historien blir skrevet om av Modi-regimet, som den snart blir, kan den forsvinne eller bli vanskelig å finne igjen.

Her er noen ubetalelige eksempler:

«Venner, jeg har kommet med et budskap om tillit, positivitet og håp fra 1,3 milliarder indere i disse vanskelige tider … Det har vært spådd at India kom til å bli hardest rammet av pandemien her i verden. Det har blitt sagt at India ville få en tsunami av koronasmitte, noen mente at 700–800 millioner indere ville smittes, mens andre sa at 2 millioner ville dø.»

«Venner, vi kan ikke sammenlikne Indias suksess med andre land. Et land som huser 18 prosent av verdens befolkning, har reddet menneskeheten fra en stor katastrofe gjennom effektiv virusbegrensning.»

Magikeren Modi bukker og tar imot takken for å ha reddet menneskeheten ved å begrense covid-19 effektivt. Men nå som det viser seg at han likevel ikke har begrenset viruset, kan vi da klage over at vi blir behandlet som om vi var radioaktive? At andre lands grenser stenges for oss, og at fly kanselleres? At vi blir stengt inne med viruset og statsministeren vår, sammen med all sykdommen, vitenskapsfornektelsen, hatet og idiotien som han, hans parti og hans form for politikk representerer?

Da den første koronabølgen kom til India og så trakk seg tilbake igjen i fjor, triumferte regjeringen og deres støttespillere i kommentariatet. «Det er ingen dans på roser for India heller», tvitret Shekhar Gupta, sjefredaktør for nyhetsnettsida Print. «Men våre likhus er ikke fulle, sykehusene har ikke sluppet opp for ledige senger og verken krematorier eller kirkegårder har gått tomme for brensel eller plass. For godt til å være sant? Legg fram data hvis du er uenig. Med mindre du mener at du er Gud.»

Se bort fra de kyniske, respektløse metaforene: Men måtte det en gud til for å fortelle oss at de fleste pandemier har en andre bølge?

Bølgen var forutsett, selv om styrken har overrasket både vitenskapsfolk og viruseksperter. Så hvor har det blitt av den koronaspesifikke infrastrukturen og «folkebevegelsen» mot viruset som Modi skrøt av i talen sin?

Det er ikke mulig å oppdrive en ledig sykehusplass. Leger og helsepersonell er presset til bristepunktet. Venner ringer og forteller historier om sykehusavdelinger uten personale og flere døde enn levende pasienter. Folk dør på gangen i sykehusene, på veiene og i hjemmet sitt. Krematoriene i Delhi har gått tomme for ved. Miljø- og skogdepartementet har måttet gi spesialtillatelse til å felle trær i byene. Desperate mennesker bruker det brenslet det kan finne. Parker og parkeringsplasser blir gjort om til kremeringsplasser. Det er som om en usynlig ufo er parkert på himmelen over oss og suger lufta ut av lungene våre. Et luftangrep av et slag vi aldri før har opplevd.

Oksygen er den nye valutaen på Indias morbide nye børs. Kjente politikere, journalister, advokater – Indias elite – er på Twitter og tigger om sykehussenger og oksygenbeholdere. Svartebørsen for oksygensylindere syder. Oksygenmetningsmaskiner og legemidler er det vanskelig å få fatt i.

Det finnes også markeder for andre ting. I bunnen av det frie markedet: en bestikkelse for å få kaste et siste blikk på en av dine elskede, lagt i pose og stablet i sykehusets likhus. Et tilleggsgebyr for at presten skal be en siste bønn. Nettlegetjenester der desperate familier blir flådd av nådeløse leger. I den øvre enden kan du måtte selge både landområder og bolig og bruke hver eneste rupi til behandling ved et privat sykehus. Bare depositumet, før de engang går med på å ta deg inn, kan ta fra deg alt familien har bygd opp gjennom generasjoner.

Ingenting av dette viser hele dybden og bredden av traumene, kaoset og framfor alt ydmykelsene folk utsettes for. Det som skjedde med min unge venn T, er kun én av hundrevis, kanskje tusenvis, av lignende historier bare fra Delhi.

T, som er i 20-årene, bor i foreldrenes lille leilighet i Ghaziabad i utkanten av Delhi. Alle tre testet positivt for covid-19. Mora ble alvorlig syk. Siden dette var i begynnelsen av krisa, var han heldig nok til å finne en sykehusseng til henne. Faren, som er diagnostisert med alvorlig bipolar depresjon, begynte å selvskade. Han sluttet å sove. Han gjorde på seg. Psykiateren forsøkte å hjelpe via nett, men også hun brøt sammen av og til, fordi mannen hennes nettopp hadde dødd av covid-19. Hun sa at faren til T måtte legges inn på sykehus, men siden han var koronapositiv, var det ingen mulighet for det. Så T holdt seg våken, natt etter natt, holdt faren sin fast, vasket og stelte ham. Hver gang jeg snakket med ham, følte jeg at mitt eget åndedrett sviktet. Til slutt kom budskapet: «Far er død.» Han døde ikke av covid-19, men av en enorm blodtrykksøkning framkalt av et psykiatrisk sammenbrudd, som igjen var framkalt av rein hjelpeløshet.

KRITISK: En indisk kvinne fikk i går beskjed om at en koronasmittet slektning døde på et sykehus i Mumbai. Flere indiske sykehus er tomme for oksygen, noe som gjør at dødstallene stiger. FOTO: RAFIQ MAQBOOL, NTB

Hva gjør man med liket? Jeg ringte desperat til alle jeg kjenner. Blant dem som prøvde å hjelpe, var Anirban Bhattacharya, som samarbeider med den kjente samfunnsaktivisten Harsh Mander. Bhattacharya er tiltalt for oppvigleri i forbindelse med en demonstrasjon han var med på å organisere ved sitt universitet i 2016, og skal snart for retten. Mander, som ennå ikke er helt frisk etter en alvorlig koronasykdom i fjor, trues med arrestasjon og at barnehjemmet han driver, skal legges ned, etter at han mobiliserte folk mot oppretting av National Register of Citizens (NRC) og endring av loven Citizenship Amendment Act (CAA), som ble vedtatt i desember 2019, og som begge diskriminerer muslimer grovt.

Mander og Bhattacharya er blant de mange borgerne som, i fravær av enhver form for offentlig bistand, har etablert hjelpetelefoner og krisehjelp, og som sliter seg fullstendig ut ved å organisere ambulanser og koordinere begravelser og liktransporter.

Det er ikke trygt for disse frivillige å gjøre det de gjør. I denne bølgen av pandemien er det de unge som faller, som fyller opp intensivavdelingene. Når unge mennesker dør, mister de eldre blant oss litt av vår vilje til å leve.

Faren til T ble kremert. T og moras hans er på bedringens vei.

Bølgen kommer til å avta etter hvert. Selvfølgelig vil den det. Men vi vet ikke hvem blant oss som vil overleve og oppleve det. De rike vil puste lettere. Det vil ikke de fattige. For nå, blant de syke og døende, ser vi et snev av demokrati. De rike blir også rammet. Sykehusene trygler om oksygen. Noen lar deg ta med din egen oksygen. Oksygenkrisa har ført til ekstreme og stygge kamper mellom delstatene, der de politiske partiene legger skylda på hverandre.

Kvelden 22. april døde 25 alvorlig syke koronapasienter som fikk respirasjonshjelp, på et av Delhis største privatsykehus, Sir Ganga Ram. Sykehuset hadde sendt ut flere desperate SOS-meldinger for å skaffe påfyll av oksygen.

Dagen etter prøvde sykehussjefen å redde eget skinn: «Det kan ikke påvises at de døde på grunn av manglende respirasjonsstøtte.» 24. april døde ytterligere 25 pasienter fordi det var tomt for oksygen på et annet stort sykehus i Delhi, Jaipur Golden. I høyesterett samme dag uttalte regjeringsadvokat Tushar Mehta seg på vegne av Indias regjering og sa: «La oss holde oss for gode til å sutre … hittil har vi sikret at ingen i dette landet har måttet klare seg uten oksygen.»

Ajay Mohan Bisht, førsteministeren i Uttar Pradesh, som går kledd i oransje munkekappe og også kalles yogi Adityanath, har erklært at det ikke mangler oksygen ved noen sykehus i hans delstat, og at ryktemakere vil bli arrestert uten mulighet for kausjon, i henhold til loven om rikets sikkerhet, samt få beslaglagt sin eiendom.

Yogi Adityanath spøker ikke. Siddique Kappan, en muslimsk journalist fra Kerala, satt fengslet i flere måneder i Uttar Pradesh da han og to andre reiste dit for å rapportere om gjengvoldtekt og mord på ei kasteløs jente i Hathras-distriktet. Han er nå alvorlig syk og har testet positivt for covid-19. Kona hans har i en innstendig bønn til høyesterettsjustitiarius i India sagt at ektemannen ligger lenket «som et dyr» til en sykehusseng på universitetssykehuset i Mathura. (Høyesterett har nå beordret delstatsregjeringen i Uttar Pradesh til å flytte ham til et sykehus i Delhi.)

FATTIGDOM: Indere sto i kø for å ta koronavaksine i Mumbai forrige uke. De må betale for vaksinen selv, og det kan bli vanskelig å få vaksinert folk fort nok i et land der mange allerede har svært dårlig råd. FOTO: RAFIQ MAQBOOL, AP/NTB

Det er ikke bare i Uttar Pradesh at de som klager, utsettes for trusler. En talsmann for den fascistiske nasjonalistiske hinduorganisasjonen Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS) – som Modi og flere av hans ministre er medlem av, og som har sin egen væpnede milits – har advart om at «India-fiendtlige krefter» vil bruke krisa til å vekke «negativitet» og «mistillit», og har bedt mediene om å bidra til å fremme en «positiv stemning». Twitter har hjulpet dem ved å deaktivere kontoene til de som er regjeringskritiske.

Hvor skal vi lete etter trøst? I vitenskapen? Skal vi klamre oss til tall? Hvor mange som er døde? Hvor mange som har blitt friske igjen? Hvor mange som er smittet? Når kommer toppen av bølgen? 27. april ble det rapportert om 323.144 nye tilfeller, 2771 dødsfall. Nøyaktigheten er til en viss grad betryggende. Bortsett fra at vi ikke vet om vi kan stole på tallene. Det er vanskelig å få tilgang til å testes, selv i Delhi. Antallet begravelser som tilskrives covid-19 på kirkegårder og ved krematorier i landsbyer og byer, tyder på et dødstall som er opptil 30 ganger høyere enn de offisielle tallene. Legene som jobber utenfor storbyområdene, kan fortelle om realitetene.

Hvis Delhi bryter sammen, hva kan vi da tro vil skje i landsbyene i Bihar, i Uttar Pradesh, i Madhya Pradesh? Når titalls millioner arbeidere fra byene, som bærer med seg viruset, flykter hjem til familien sin fordi de husker Modis traumatiske nasjonale nedstengning i 2020. Det var den strengeste nedstengningen i verden, erklært med bare fire timers forhåndsvarsel. Da strandet migrantarbeidere i byene uten jobb, uten penger til å betale husleie, uten mat og uten transport. Mange måtte gå hundrevis av kilometer for å komme hjem til de fjerntliggende landsbyene de kommer fra. Hundrevis døde på veien.

Selv om det ikke er nasjonal nedstengning denne gangen, har arbeiderne reist mens det fremdeles er mulig å oppdrive transport, mens tog og busser fremdeles går. De har reist, fordi de vet at selv om de er drivkrafta i økonomien i dette enorme landet, eksisterer de ikke lenger i regjeringens øyne når det oppstår en krise. Dette årets masseflukt fra byene har ført til en ny form for kaos: Det finnes ingen karantenesentre de kan oppholde seg i før de får slippe inn i landsbyene. Det finnes ikke engang noen som later som om de forsøker å beskytte distriktene fra viruset fra byen.

Dette er landsbyer der folk dør av sykdommer som lett kunne ha vært behandlet, som diaré og tuberkulose. Hvordan skal de klare å håndtere covid-19? Har de tilgang til koronatester? Finnes det sykehus? Finnes det oksygen? Og finnes det noen form for kjærlighet til disse borgerne? Nei, glem kjærlighet, er det noen som bryr seg? Det er ikke det. For det finnes bare et hjerteformet hull fylt av kald likegyldighet der Indias offentlige hjerte skulle ha vært.

Tidlig om morgenen 28. april fikk vi nyheten om at vår venn Prabhubhai var død. Før han døde, utviste han klassiske koronasymptomer. Men dødsfallet blir ikke registrert i det offentlige covid-19-registeret, fordi han døde hjemme, uten å ha vært testet eller behandlet.

Prabhubhai kjempet trofast mot oppdemmingen av Narmada-dalen. Jeg overnattet flere ganger hjemme hos ham i Kevadia, stedet den første gruppa urfolk ble tvangsflyttet til for flere tiår siden for å gi plass til demningsbyggere og militære. Fortrengte familier, som Prabhubhais, bor fremdeles i utkanten av offiserskolonien, utarmede og revet løs fra sine røtter, inntrengere i et landområde som en gang var deres eget.

Det finnes ikke noe sykehus i Kevadia. Her finnes bare enhetsstatuen, en gigantstatue av frigjøringshelten og Indias første visestatsminister, Sardar Vallabhbhai Patel, som demningen også er oppkalt etter. Med en høyde på 182 meter er statuen verdens høyeste. Det kostet 422 millioner dollar å reise den. Høyhastighetsheiser inne i statuen bringer turistene opp så de kan se utover Narmada-demningen fra etasjen i brystet på Sardar Patel. Selvfølgelig kan du ikke se sivilisasjonen i elvedalen som ligger ødelagt og skjult under vannmengdene i det enorme reservoaret. Du får heller ikke høre fortellingene om menneskene som førte en av de vakreste og sterkeste kampene verden noen gang har opplevd – ikke bare mot denne ene demningen, men mot de alminnelig aksepterte ideene om hva sivilisasjon, lykke og framskritt er. Statuen var Modis stolthet. Han innviet den i oktober 2018.

Vennen som sendte meldingen om Prabhubhai, var i Narmada-dalen som aktivist mot damreguleringen i tre år. Hun skrev: «Hendene mine skjelver mens jeg skriver dette. Koronasituasjonen i og rundt Kevadia-kolonien er urovekkende.» De egentlige tallene i Indias koronastatistikk er som muren som ble bygd i Ahmedabad for å skjule slummen som Donald Trump skulle kjøre forbi på vei til «Namaste Trump»-arrangementet Modi holdt for ham i februar 2020.

«Det er som om en usynlig ufo er parkert på himmelen over oss og suger lufta ut av lungene våre»

Hvor dystre tallene enn er, gir de deg et bilde av det India som teller, men ikke det India som finnes. I dette India forventes folk å stemme som hinduer, men å dø som ubetydelige. «La oss holde oss for gode til å sutre.»

Prøv ikke å bry deg om det faktum at risikoen for oksygenmangel ble varslet så tidlig som i april 2020, og så igjen i november av en komité som var nedsatt av myndighetene selv. Prøv ikke å undre deg over hvorfor ikke engang Delhis største sykehus har egne oksygenanlegg. Prøv ikke å undre deg over hvorfor statsministerens hjelpefond PM Cares Fund – den lite gjennomsiktige organisasjonen som nylig har erstattet det mer offentlige hjelpefondet Prime Minister’s National Relief Fund, og som bruker offentlige midler og regjeringens infrastruktur, men fungerer som et privat fond uten offentlig etterrettelighet – plutselig har gått inn for å avhjelpe oksygenkrisa. Kommer Modi til å eie aksjer i oksygentilførselen vår nå? «La oss holde oss for gode til å sutre.»

Vi må forstå at det finnes så mange andre saker som er viktigere for Modi-regjeringen: å ødelegge siste rest av demokratiet, forfølge ikke-hinduistiske minoriteter og styrke grunnlaget for den hinduistiske nasjonen. Det må for eksempel bygges enorme fengselskomplekser i Assam, som kan romme de to millionene som har bodd der i flere generasjoner, og som plutselig har blitt frarøvet statsborgerskapet sitt. (I denne saken støttet vår uavhengige høyesterett sterkt regjeringens versjon.)

Det finnes hundrevis av studenter og aktivister og unge muslimske borgere som må føres for retten og fengsles som hovedtiltalte i den antimuslimske pogromen som fant sted mot samfunnet deres i Nordøst-Delhi i mars i fjor. Hvis du er muslim i India, er det en forbrytelse å bli myrdet. Ditt folk må betale for det. Det er også innvielsen av det nye Ram-templet i Ayodhya, som blir bygd i stedet for den moskeen som ble jevnet med jorda av hinduistiske pøbler, og som toppolitikerne fra regjeringspartiet BJP har holdt sin hånd over. (I denne saken støttet vår uavhengige høyesterett sterkt regjeringens og pøblenes versjon.) Det er også det kontroversielle nye lovforslaget om korporatisering av landbruket. Her måtte flere hundre tusen bønder bankes opp og angripes med tåregass da de demonstrerte.

Så har vi de viktige multi-multi-multimillion-planene for en storslått oppgradering av New Delhis falmede historiske sentrum. Det er viktig. Hvordan kan regjeringen i det nye hinduistiske India holde til i gamle bygninger? Mens Delhi er nedstengt, rasert av pandemien, har byggingen av det nye «Central Vista»-prosjektet begynt, siden byggearbeidet er erklært som en samfunnskritisk tjeneste. Arbeiderne transporteres inn. Kanskje de kan endre litt på tegningene så det blir gjort plass til et krematorium?

Og så måtte jo også Kumbh Mela-festivalen organiseres, slik at millioner av hinduistiske pilegrimer kunne stimle sammen i en liten by for å bade i Ganges og spre viruset da de reiste tilbake til hjemstedene sine, velsignet og renset. Årets Kumbh fortsetter ufortrødent, selv om Modi forsiktig har ymtet frampå om at det kunne være en idé om det hellige badet ble holdt «symbolsk» – hva nå enn det måtte bety. (I motsetning til da den islamske organisasjonen Tablighi Jamaat organiserte sin konferanse i fjor, har ikke mediene kjørt en kampanje der de kalles noe tilsvarende «korona-jihadister»).

Det var også noen tusen rohingya-flyktninger som måtte deporteres raskt tilbake til folkemordregimet i Myanmar som de hadde flyktet fra – midt under et kupp. (Da vår uavhengige høyesterett mottok innsigelser i saken, sammenfalt meningen deres igjen med regjeringens syn.)

Du forstår vel at det har vært ekstremt travelt?

Og hva med vaksinene? De vil vel redde oss? Er ikke India et kraftsentrum for vaksineproduksjon? Den indiske regjeringen er faktisk helt avhengig av to produsenter: Serum Institute of India (SII) og Bharat Biotech. Begge får lov til å rulle ut to av de mest kostbare vaksinene i verden, til det fattigste folket i verden. Denne uka erklærte de at de vil selge for en noe høyere pris til private sykehus, og en noe lavere pris til delstatsregjeringene. Et raskt overslag forteller at vaksineprodusentene ligger an til en uanstendig høy profitt.

«Systemet har ikke brutt sammen. Det fantes knapt noe ‘system’»

Under Modi har Indias økonomi blitt uthulet, og flere hundre millioner mennesker som allerede hadde et vanskelig liv, har blitt presset inn i dyp fattigdom. Et stort antall er nå avhengig av de usle inntektene de får via National Rural Employment Guarantee Act (NREGA) for å overleve. Dette er en lov om sosialtrygd og arbeidsrett som ble iverksatt i 2005, da kongresspartiet satt med makta. Vi kan ikke forvente at familier som står i fare for å sulte i hjel, vil betale brorparten av en månedslønn for å bli vaksinert.

I Storbritannia er vaksiner gratis og en rettighet. De som prøver å bli vaksinert før det er deres tur, kan bli straffeforfulgt. I India ser den største drivkrafta bak vaksinasjonskampanjen ut til å være inntjening for storkonsernene.

Ettersom denne episke katastrofen utspiller seg i våre Modi-tilpassede indiske tv-kanaler, vil du legge merke til hvordan alle snakker med de samme instruerte ordlydene. «Systemet» har brutt sammen, sier de, igjen og igjen. Viruset har overbelastet Indias «helsesystem».

Systemet har ikke brutt sammen. Det fantes knapt noe «system». Regjeringen – både denne og kongresspartiets regjering, som kom før den nåværende – bygde med hensikt ned den lille medisinske infrastrukturen som fantes. Det er det som skjer når en pandemi treffer et land med et nesten ikke-eksisterende offentlig helsevesen. India bruker rundt 1,25 prosent av bruttonasjonalproduktet på helse, mye mindre enn de fleste land i verden, selv de aller fattigste. Selv dette tallet antas å være for høyt, fordi det rommer visse tjenester som strengt tatt ikke kvalifiserer som helseomsorg. Det reelle tallet anslås derfor til å være nærmere 0,34 prosent.

Tragedien er i dette ekstremt fattige landet håndteres 78 prosent av helseomsorgen i byområdene og 71 prosent i distriktene av privat sektor. Det viser en studie som ble publisert i det medisinske tidsskriftet The Lancet i 2016. Ressursene som er igjen i offentlig sektor, blir systematisk sugd inn i privat sektor av korrupte administratorer, leger, saksbehandlere og forsikringsansatte.

Tilgang til helseomsorg er en grunnleggende rettighet. Privat sektor ivaretar ikke sultende, syke og døende folk som ikke har penger. Denne massive privatiseringen av Indias helseomsorg er en forbrytelse.

Systemet har ikke brutt sammen. Det er regjeringen som har sviktet. Kanskje «sviktet» ikke er helt riktig ord, for det vi er vitne til, er ikke grov uaktsomhet, men en forsettlig forbrytelse mot menneskeheten. Virusekspertene spår at antallet koronasmittede i India vil øke eksponentielt til over 500.000 per dag. De forventer at mange hundre tusen vil dø i de neste månedene, kanskje enda flere.

Mine venner og jeg har avtalt å ringes hver dag bare for å melde fra at vi er til stede, nesten som oppropet i klasserommet. Vi har tårer i øynene når vi snakker med dem vi er glade i, og vi skjelver fordi vi ikke vet om vi vil få se hverandre igjen. Vi skriver, vi arbeider, uten å vite om vi vil leve lenge nok til å kunne fullføre det vi har begynt på. Uten å vite hvilken gru og hvilke ydmykelser som venter på oss. Uverdigheten i det hele. Det er det som får oss til å bryte sammen.

Emneknaggen «Modi Must Resign» er populær i sosiale medier: Noen av memene og illustrasjonene viser Modi med en haug av hodeskaller som titter ut bak skjegget hans; Messiasen Modi holder tale foran et hav av lik; Modi og Amit Shah er framstilt som gribber som gransker horisonten på jakt etter lik de kan høste stemmer fra. Men dette er bare den ene sida av historien. For på den andre sida kan denne mannen uten følelser, mannen med de tomme øynene og det gledesløse smilet som så mange tyranner før ham, vekke så sterke følelser i andre. Hans patologi er smittsom. Det er det som gjør ham spesiell. I Nord-India, der hans største velgerbase holder til, i landsdelen som på grunn av de enorme folketallene ofte får avgjøre landets politiske skjebne, ser smerten han påfører ut til å vendes til en merkelig glede.

«Mine venner og jeg har avtalt å ringes hver dag bare for å melde fra at vi er til stede»

Fredrick Douglass satte fingeren på det: «Tyrannenes grenser bestemmes av hvor utholdende de undertrykte er.» Så stolte vi er i India av vår evne til å holde ut. Så vakkert vi har lært hverandre å meditere, å bekjempe vårt sinne og akseptere landets mangel på sosial likhet.

Da Modi debuterte politisk som Gujarats nye førsteminister i 2001, sikret han seg en plass i ettertida på grunn av det som har blitt kjent som Gujaratpogromen i 2002. Gjennom flere dager ble muslimer myrdet, voldtatt og brent levende av gjenger av hinduistiske vigilanter som «hevn» for et grusomt mordbrannangrep på et tog der over 50 hinduistiske pilegrimer ble brent levende. Hevnaksjonen foregikk under oppsyn av, og noen ganger med aktiv hjelp fra, politiet. Med det samme voldsbølgen hadde lagt seg, utlyste Modi – som hittil bare hadde vært førsteminister for sitt parti – nyvalg. I valgkampanjen ble han framstilt som hinduenes Hriday Samrat («keiseren over hinduenes hjerter») og vant en overveldende seier.

Flere av drapsmennene fra Gujrat-pogromen ble seinere filmet av journalisten Ashish Khetan mens de skrøt av hvordan de hadde hakket folk til døde, skåret opp magen på gravide kvinner og knust spedbarnshoder mot steinene. De sa at grunnen til at de kunne gjøre det de gjorde, var at Modi var deres førsteminister. Opptakene ble sendt på nasjonal tv. Modi ble likevel sittende ved makta. Khetans opptak ble overlevert til domstolene og rettsvitenskapelig gransket. Han ble innkalt som vitne ved flere anledninger, og over tid ble noen av drapsmennene fengslet, men mange fikk gå fri.

I boka «Undercover. My Journey into the Darkness of Hindutva» beskriver Khetan hvordan politi, dommere, advokater, aktoratet og undersøkelseskommisjonene konspirerte om å manipulere bevis, presse vitner og bytte ut dommere.

På tross av at vi vet alt dette, har mange av Indias såkalte offentlige intellektuelle, topplederne fra de største konsernene og mediehusene de eier, jobbet hardt for å bane veien for at Modi skulle bli statsminister. De gjorde narr av og skjelte ut de av oss som holdt fast ved kritikken av Modi. «Gå videre», var mantraet deres. Fremdeles demper de alle angrep på Modi med ros av hans taleferdigheter og «harde arbeid». De holder en helt annen tone, full av forakt, når de kritiserer og angriper opposisjonspolitikere. En helt egen form for hån er forbeholdt Rahul Gandhi fra kongresspartiet, den eneste politikeren som konsekvent har advart om den kommende koronakrisa og gjentatte ganger har bedt regjeringen om å forberede seg som best de kan. Det å hjelpe regjeringspartiet i felttoget for å ødelegge alle opposisjonspartier er faktisk det samme som å konspirere for å ødelegge demokratiet.

Så her er vi nå, i det helvetet de har skapt, der enhver uavhengig institusjon som er avgjørende for et fungerende demokrati, er kompromittert og uthulet, og med et virus som er ute av kontroll.

Den krisegenererende maskinen vi kaller vår regjering, er ute av stand til å lede oss ut av denne katastrofen. Ikke minst fordi det er én mann som treffer alle beslutningene i denne regjeringen, og fordi denne mannen er farlig – og ikke særlig klok. Viruset er et internasjonalt problem. For at vi skal klare å håndtere det, må beslutningsmyndigheten for i det minste å kontrollere og administrere pandemien, overlates til et partiuavhengig organ som har medlemmer både fra regjeringspartiet, opposisjonen, medisinske eksperter og eksperter på offentlig politikk.

Når det gjelder Modi, må det vel være rimelig at han trekker seg på bakgrunn av de forbrytelsene han har begått? Kanskje han i hvert fall kan ta en pause fra dem – en pause fra alt det harde arbeidet sitt. Han har jo en Boeing 777 til 564 millioner dollar, Air India One, som er spesialtilpasset for VVIP-reiser – bare for ham, faktisk – den har stått i ro på rullebanen en stund nå. Han og folkene hans kunne jo bare dra.

Resten av oss skal gjøre det vi kan for å rydde opp i rotet etter dem.

Nei, India kan ikke isoleres. Vi trenger hjelp.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production