Tidens klang: To plater av året fordyper seg i Marcel Prousts musikalske salonger.
Théotime Langlois de Swarte (fiolin), Tanguy de Williencourt (flygel)
Harmonia Mundi
Stephen Isserlis (cello), Connie Shih (flygel)
BIS
Etter nyttår er det kommet to plater med forfatteren Marcel Proust som tema. Begge ser nærmere på livet i de parisiske salongene i La Belle Époque (ca. 1880-1914), som var viktig både for Proust personlig og en sentral arena i hans magnum opus, «På sporet av den tapte tid», utgitt mellom 1913 og 1927. Franskmannen var i stor utstrekning inspirert av musikk, og hans litteratur kan gjerne ses som musikalsk klang. De utøylede assosiasjonene lar teksten flyte i en kontinuerlig metamorfose, og en slik musikalitet er så typisk for det franske språket at verdens største roman, med over 1,2 millioner ord, måtte være skrevet nettopp på fransk. Det har også alltid vært noe eksplisitt klanglig over fransk musikk, være seg Couperins ornamenter, Debussys klangmeditasjoner eller det sanselige ved musikken til Fauré, som var en komponist Proust sa seg forelsket i og kjente godt nok til å skrive 300 sider om.
Allerede abonnent? Logg inn
