Den 6. oktober for ti år siden åpnet Peter Englund dørene inn til Svenska Akademien og erklærte at Tomas Tranströmer var tildelt nobelprisen i litteratur. Jubelen blant de frammøtte ville ingen ende ta. Mange hadde ventet på dette siden Tranströmer første gang ble nominert i 1993, men ingen trodde lenger at den 80 år gamle mannen, som i tre år hadde vært rammet av afasi etter et slag, ville få den. Englund kom etter hvert til orde og sa: «Motiveringen lyder så här: För att han i förtätade, genomlysta bilder ger oss ny tilgång till det verkliga». Det var alt. Så takket han for oppmerksomheten; hele høytideligheten tok fire minutter.
Til kjernen
Judith Hermann bygger opp tekstene sine som hemmelighetsfulle matrosjka-dukker.
Røtter: Bokmagasinet møter Judith Hermann til en samtale om by og land, menn over femti, svineavl og hemmelighetsfulle tekster.
DISTRIKTSPOETIKK
En samtale med Judith Hermann føles spesiell. Hennes kritikerroste fortellinger handler gjerne om møter mellom mennesker og det avtrykk slike møter etterlater. Jeg tenker at hvis ethvert møte er unikt, kan et zoommøte vel også ha det i seg. Forfatteren sitter i sitt hus ved havet, hun har på seg en fornuftig, gråmelert ullgenser, friskheten i kinnene antyder at hun nettopp har vært ute på en av sine sykkelturer langs Frieslands diker. Man kan nesten høre måkene skrike i bakgrunnen. Halvannen time senere begynner vi å snakke om Berlin på 1990-tallet. Har du barn? spør forfatteren, og slik kunne vi sikkert ha holdt på i timevis, men tekanna til Hermann er tom og det samme er blokka mi med spørsmål.