Skoler følger ikke loven

Tro og vitenskap er to helt forskjellige ting, og er ikke forenlig.
— Lars Alm i BT

[Nord-Norgebanen] kan bli Jonas Gahr Støres «Mongstad» - bare i enda større skala. Månelanding et sted i indre Troms, kanskje?
— Roger Robertsen, fraflyttet bøfjerding, i Nordlys

De stipulerte kostnadene for jernbanestrekningen er av en så svimlende karakter at de kan få selv den tynneste fiskesuppen til å sette seg fast i halsen på de håpefulle få som står med lua i hånden i håp om at noen politikere i hovedstaden skal la blikket streife utkantstrøkenes fraflytningstruede fiskevær.
— Roger Robertsen

Hæ, koster Nord-Norge-banen bare 100 milliarder? Den lille veistubben de skal ha i Bærum skal jo koste 60? Så mye tog vi kunne fått hvis vi slutta med veibygging for en stund...
— Hilde Lynnebakken på Twitter

Du må kverke ditt eget håp.
— Sissel Gran til Dagsavisen

Hver fjerde norske skole mangler eget bibliotek. Det kan gå ut over hvordan elevene gjør det på skolen, advarer Skolebibliotekarforeningen.

– All forskning viser at skolebibliotekene er viktige for elevenes prestasjoner. Jeg forstår ikke hvorfor politikerne ikke skjønner det, sier Nina Bigum Udnesseter.

Hun er leder av Skolebibliotekarforeningen, jobber som skolebibliotekrådgiver i Lillestrøm kommune og er skolebibliotekar ved Brånås skole.

Ifølge opplæringsloven skal alle elever ha tilgang til skolebibliotek, men tall fra Utdanningsdirektoratet viser at det er langt fra virkeligheten:

Av 2814 norske skoler er det 665 som ikke har bibliotek i eget skolebygg. Flere av disse har et samarbeid med folkebibliotekene, men hele 89 av skolene har ikke noe bibliotektilbud i det hele tatt – verken på skolen eller i nærheten.

– Det er skremmende at rektorer og kommuner slurver med å følge lovverket, mener Udnesseter.

Verst i distriktene

En spørreundersøkelse gjennomført blant 360 skoler på vegne av Utdanningsdirektoratet viser at det er store forskjeller i tilbudet til elevene:

Nesten alle store skoler har skolebibliotek, men bare sju av ti små skoler har det samme.
Skolebibliotek er mer utbredt på barneskoler enn ungdomsskoler, og andelen på ungdomsskoler er synkende.

Der nesten alle skoler i Oslo har skolebibliotek, har åtte av ti skoler i Nord-Norge og Midt-Norge det samme.
Der seks av ti videregående skoler har fagutdannet bibliotekar, har bare én av ti grunnskoler dette.
Kun fire av ti av skolene har planer for bruk av skolebibliotekene.

Udnesseter synes tallene er nedslående.

– Det er trist at ikke alle elever har samme tilbud, og at det blir tilfeldig om rektor har et engasjement for bibliotekene eller ikke, sier hun.

– Jeg tenker mye på de elevene som ikke har foreldre som kjøper bøker eller tar dem med for å låne bøker. Hvor lærer de leseglede?

– Ganske stusslig

At en skole har et skolebibliotek på plass, er ikke ensbetydende med at det er tilgjengelig for elevene, eller at det er oppdatert med attraktive bøker.

– Det er skoler som knapt har en boksamling, mens andre skoler har fagutdannede bibliotekarer, sier Vidar Lund, leder i Norsk bibliotekforening.

– At det er mange hundre skoler som ikke engang har en bokhylle, er ganske ille, sier Lund.

«Jeg tenker mye på de elevene som ikke har foreldre som kjøper bøker eller tar dem med for å låne bøker. Hvor lærer de leseglede?»
— NINA BIGUM UDNESSETER, LEDER I SKOLEBIBLIOTEKARFORENINGEN

Bibliotekforeningen er en av 16 organisasjoner som i dag lanserer et opprop for et leseløft. Lund etterlyser bedre statistikk over bemanning og åpningstider på bibliotekene.

Ifølge tall fra Nasjonalbiblioteket hadde grunnskolene gjennomsnittlig tre timer med bibliotekar per uke i 2017. Tallet har stått stille siden 2011. Videregående skoler hadde derimot 27,5 bibliotekartimer per uke i 2018.

– Tre timer i uka med bibliotekar er ganske stusslig, mener Lund.

Han forteller at det heller ikke gjøres tilsyn med om skolene følger opplæringsloven når det gjelder skolebibliotekene.

– Så vidt vi kjenner til, har statsforvalteren og fylkesmannen aldri drevet tilsyn med skolebibliotekene, og det er slående for prioriteringene, sier han.

Mangler utdanningskrav

Nina Begum Udnesseter mener det er oppsiktsvekkende at det ikke finnes krav i lovverket til at bibliotekene skal være bemannet, eller hvor mange timer bibliotekaren skal være til stede.

– Det er ingen tydelige føringer, og det er nok det som gjør at mange skoler bare har et ubemannet bibliotek, sier hun.

Det er heller ikke noe krav til at bibliotekarene skal ha relevant utdannelse.

– Bare to prosent av bibliotekarene har både pedagogisk utdannelse og bibliotekfaglig utdannelse. Det er selvsagt altfor lavt, sier hun.

I spørreundersøkelsen fra Utdanningsdirektoratet svarer 54 prosent av skolene at de som jobber på biblioteket, ikke har bibliotekfaglig utdannelse. 21 prosent av skolebibliotekene driftes av ufaglærte.

Ber om bokinnkjøp til skolene

I dag lanserer 16 organisasjoner på språk- og litteraturfeltet et felles opprop for et leseløft.

– Målet er å få politikerne til å prioritere lese- og litteraturpolitikk, og aldri har vel flere organisasjoner i litteraturfeltet stått mer samlet om felles politiske ønsker, sier leder Heidi Austlid i Forleggerforeningen.

Organisasjonene peker ut fem punkter for å utvikle kunnskaps- og kulturpolitikken. Tiltakene har de regnet ut at koster 150 millioner kroner.

– Politisk anerkjennes det at vi har en leseutfordring, men det skorter på tiltak, sier hun.

Et av tiltakene er å styrke skolebibliotekene, blant annet ved en egen innkjøpsordning.

I fjor ble 200 skolebibliotek inkludert i Kulturrådets innkjøpsordninger for barn og unge som et treårig prøveprosjekt.

Organisasjonene mener prøveordningen bør gjøres permanent. Heidi Austlid øyner et lite håp i revidert nasjonalbudsjett.

– Nå har den sittende regjeringen mulighet til å gjøre innkjøpsordningen permanent. Den ballen bør de ta. Da framstår kulturminister Abid Raja som en lesehelt.

– Det høres dyrt ut?

– Investeringen er mindre enn kostnaden ved å la være. Biblioteket er viktig for demokratiutviklingen og for å forhindre utenforskap.

Austlid oppfordrer de politiske partiene til å vedta politikk for skolebibliotekene og mener de fem punktene i oppropet er et godt sted å starte.

– Det handler om å satse på framtida vår, for det er kunnskap vi skal bygge landet med, sier Austlid.

I den digitale kapitalismen er sanseapparatet vårt selve råvaren, mener Lena Lindgren.

Apple, Google og Facebook. De siste femten årene er disse gigantselskapene blitt en stadig viktigere del av folks hverdagsliv verden over. Det har de gjort ved å utvikle teknologi som fanger oppmerksomheten vår.

Denne kampen om «å vinne våre blikk» handler også om kroner og øre, og det er blitt mer vanlig å snakke om det som har fått navnet «oppmerksomhetsøkonomien».

De digitale sporene vi legger igjen på nettet, informasjonen om hvilke sider vi klikker oss inn på, er blitt til hard valuta.

– Vi har trådt inn i en ny form for kapitalisme der sanseapparatet vårt er råvaren, sier forfatter Lena Lindgren.

Hun er aktuell med boka «Ekko – et essay om algoritmer og begjær», hvor hun undersøker hvordan den digitale økonomien har påvirket og forandret samfunnet.

Defekt spamfilter

Lindgren ser blant annet nærmere på forretningsmodellen som ligger til grunn for oppmerksomhetsøkonomien.

– Dette er en type økonomi som gjør mer enn å legge bånd på folks arbeidskraft. Den legger også bånd på tida, psykologien, relasjonene og identitetsdannelsen, og denne mediale krafta mener jeg vi må bruke mer tid på å analysere, sier Lindgren, som til daglig er politisk kommentator i Morgenbladet.

I forsøket på å forstå denne krafta trekker hun i boka veksler på filosofi og mytologi, psykologi og politikk. Hun viser hvor lett konspirasjonsteorier sprer seg på sosiale medier, og hvordan tjenester som Twitter og Facebook forsterker politisk polarisering.

– Jeg opplever at det foregår en virkelighetsutglidning på de digitale plattformene, sier Lindgren.

I boka skildrer hun hvordan det oppleves når hun hver morgen tar opp mobilen: «Verdensnyhetene føltes som klistremerker på virkeligheten, de satt ikke fast. Jeg så glitrende kjoler på røde løpere, lik av flyktninger som duppet i vannskorpa (…) Jeg hadde en gang et spamfilter i hjernen, nå var det defekt.»

Google og merverdien

For å fange inn hva denne virkelighetsutglidningen handler om, vender Lindgren seg til den romerske poeten Ovid og hans skildringer av myten om Narkissos og Ekho. Ifølge Ovid ble Narkissos straffet for sin grusomhet mot fjellnymfen Ekho, som elsket ham forgjeves, for Narkissos var bare forelsket i sitt eget bilde.

Ekho er «replikasjonens, repetisjonens, reproduksjonens figur», skriver Lindgren, og «hun får vist sitt enorme potensial gjennom 2000-tallets teknologi».

– Myten handler om å bli innestengt i sitt eget medium, og den illustrerer ganske godt hva som skjer når vi fanges i skittstormer, falske nyheter eller ekkokamre på de sosiale mediene eller får grandiose fantasier om oss selv eller andre, sier hun.

Det er til tider et nokså dystert bilde som males opp i boka til Lindgren – et bilde som står i grell kontrast til entusiasmen som den nye teknologien var omgitt av på 1990-tallet. Internettet var tuftet på en anarkistisk impuls om at alt skulle være gratis.

– Så hvor ble det av idealismen?

– Jeg tror problemet er den forretningsmodellen mange av de teknologiske selskapene baserer seg på, sier Lindgren og viser til den amerikanske filosofen Shoshana Zuboff, som er kjent for sin bok «Overvåkingskapitalismens tidsalder».

– Zuboff mener det hele startet da Google oppdaget merverdien.

Og denne hendelsen kan tidfestes ganske nøyaktig til april 2002. I etterkant av et amerikansk spørreprogram hadde nemlig selskapet oppdaget at søkehistorikken folk etterlot seg på Google, ikke bare kunne brukes til å forbedre tjenesten. Opplysningene kunne også selges videre – med stor profitt.

Satte fart på ny økonomi

Fram til da hadde Google vært uten reklame. Det endret seg, og det gjorde også inntektene til selskapet bak den populære søkemotoren. På drøye tre år, fra 2001 til 2004, økte Googles inntekter med 3590 prosent.

– Dette er ikke noe abstrakt fenomen, men derimot svært konkret, sier Lindgren.

«Silicon Valley har oversatt våre kroppsdeler til økonomiske størrelser og selger dem abstrahert og stykkevis»
— LENA LINDGREN,FORFATTER

Hun viser til at de store teknogigantene har bygget opp egne avdelinger som analyserer og måler brukeratferd – og så blir disse dataene solgt videre.

– Selskapene har utviklet markedsplaner og et eget forretningsspråk for denne virksomheten. Det handler om å slå mynt på den menneskelige oppmerksomheten, sier hun.

«Eyeballs» er en av termene i det nye forretningsspråket som har dukket opp. Det brukes for å betegne informasjonen som Google samler inn om hver enkelt av oss og som kan brukes til å forutsi hva vi vil rette våre øyne mot på nettet.

Konsekvensen av dette blir at vi stadig vekk får mer av det vi ber om, når vi beveger oss på nettet.

– Dette er et godt eksempel på hvordan teknologiselskapene i Silicon Valley har oversatt våre kroppsdeler til økonomiske størrelser og selger dem abstrahert og stykkevis, ikke ulikt aksjesalg på børsen, sier Lindgren.

– Ikke et nøytralt verktøy

I boka er det sjelden at Lindgren streifer innom solskinnshistoriene fra den kjente dalen i California. For mange er Tesla-gründeren Elon Musk og hans satsing på elbiler et eksempel på positive samfunnsendringer drevet fram av ny teknologi.

– Enkelte vil kanskje si at du i for stor grad svartmaler den nye digitale økonomien?

– Det er ingen tvil om at mange av gründerne i Silicon Valley er drevet av idealisme, og det er selvsagt helt åpenbart at teknologien kan skape store framskritt i miljøkampen. Det jeg kritiserer, er først og fremst de sosiale mediene, og hvordan mange av de store teknologiselskapene bruker våre data.

Lindgren peker blant annet på at den digitale økonomien har fått vokse fram uten særlig grad av politisk styring.

– Er du en teknologipessimist?

– Det vil jeg ikke si, men vi må være oppmerksomme på at teknologien ikke bare er et nøytralt verktøy, men derimot noe som bringer med seg dype samfunnsendringer og som må styres bevisst.

Overhørt