Det første jeg tenker på når jeg setter meg ned for å se «Generasjon Utøya», er det som uforvarende ble den første 22. juli-filmen, Kari Anne Moes «Til Ungdommen» (2012). Den fulgte fire ungdomspolitikere sommeren 2011 for å lage en film om det særnorske fenomenet skoledebatter. En av de portretterte, Johanne Butenschøn Lindheim, var på Utøya da terroren rammet, og filmen tok en uventet vending. Jeg ble «svært nedbrutt» av å se den, skrev jeg i Klassekampen den gang, til tross for at jeg aldri har vært medlem i AUF eller knapt kjente noen som var der. Men jeg var dypt preget, som så mange av oss, av det nasjonale traumet, og jeg hadde vanskelig for å ta inn filmen og Johannes historie med noen form for avstand.