Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan oppfordrer til stans i krigen i Øst-Ukraina og uttrykker støtte til Ukrainas territorielle integritet.– Vi har tro på at konflikten kan løses med fredelige og diplomatiske midler med grunnlag i Ukrainas integritet og i folkeretten, sa Erdogan etter et møte med den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj i Istanbul lørdag.
Tyrkia og Ukraina, som begge har lange kystlinjer mot Svartehavet, har nære forbindelser, og Tyrkia har flere ganger tidligere fordømt Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014. Erdogan gjentok lørdag at Tyrkia ikke anerkjenner annekteringen. Tyrkia har også tradisjonelt støttet krimtatarene, som utgjør om lag 10 prosent av innbyggerne på Krim.
FOTO: PRESIDENTKONORET I UKRAINA, AFP/NTB HANDOUT
På lørdagens møte drøftet de to presidentene også blant annet en utvidelse av forsvarssamarbeidet. Ukraina har allerede kjøpt seks av det tyrkiskproduserte kampdronene Bayraktar. President Zelenskyjs besøk skjer samtidig som spenningen øker i de østlige delene av Ukraina som kontrolleres av prorussiske separatister og der det har pågått en krig siden 2014.
FØRSTE MANN: Kosmonaut Jurij Gagarin ble skutt ut i verdensrommet 12. april 1961. FOTO: NOVOSTI/NTB NOVOSTI
En stasjon på månen! Et oppdrag til Venus! Et neste generasjons romfartøy! Det skorter ikke på russiske ambisjoner – 60 år etter at kosmonaut Gagarin ble skutt ut i verdensrommet 12. april 1961.
Men evnen til å realisere prosjektene har hittil vist seg ikke å være like god.
Et eksempel er prosjektet for å erstatte den russiske, aldrende Sojuz-kapselen. En arbeidshest som har fraktet astronauter ut i rommet siden 1960-tallet. Fortsatt brukes den til turer til Den internasjonale romstasjonen (ISS).
En gammel arbeidshest
Prosjektet med å erstatte romkapselen ble først kunngjort i 2009, men har gjentatte ganger blitt utsatt. Selv navnet på den nye kapselen er endret en rekke ganger.
RKK Energia, firmaet som bygget Sojuz, ble tildelt utviklingskontrakten for prosjektet. Aleksandr Kaleri, som er leder i selskapet, skryter over at den nye kapselen vil være større, kraftigere og mer komfortabel enn Sojuz.
FØRSTE HUND: Laika.
Men Kaleri, som selv er en veterankosmonaut som har hatt flere og langvarige oppdrag i verdensrommet, innrømmer at prosjektet er langt fra å ta av.
– Målet er å gjennomføre den første pilotfrie testflyging innen 2023, sier han.
Mange vanskeligheter
Den russiske romeksperten Vitalij Jegorov sier at forsinkelsene ikke er særlig overraskende med tanke på «de tekniske vanskelighetene, vestlige sanksjoner mot den russiske romindustrien og mangel på finansiering for romprogrammet».
– Og siden Sojuz fortsatt fungerer, er det heller ikke noe akutt behov for en erstatning, sier han.
FØRSTE SATELLITT: Sputnik 1. OFF
Men andre prosjekter har også stagnert, inkludert neste generasjon Angara-A5 bæreraketter. De har vært under utvikling siden 1990-tallet, men har bare vært testet to ganger – i 2014 og 2020.
Luftslott til Venus
Til tross for disse tilbakeslagene fortsetter den nasjonalistiske politikeren Dmitrij Rogozin, som ansvarlig for den russiske romfartsorganisasjonen Roskosmos, å legge ut om ambisiøse, framtidige prosjekter.
Han har lovet å bringe prøver fra Venus og bygge en rakett som er i stand til å gjennomføre 100 turer til verdensrommet og tilbake.
En tidligere Roskosmos-tjenestemann, som vil være anonym, mener at Rogozins prosjekter er reine luftslott.
Den russiske romeksperten Vadim Lukasjevitsj hevder at hovedproblemet for Roskosmos er at Putin rett og slett ikke prioriterer romforskning.
– Kreml prioriterer militære prosjekter, spesielt utvikling av missiler, sier han.
I løpet av noen måneder for 400 år siden avsa retten i Vardø dødsdom over ti kvinner for trolldomsforbrytelser. De ble dømt til «ild oc baal».
Rune Blix Hagen, historiker, UiT Norges arktiske universitet
ILD OG BÅL: De lokale myndighetene mente de hadde avslørt en organisert, kollektiv form for kriminalitet – et hemmelig nettverk av farlige kvinner i kompaniskap med selveste Satan. Her verket «Heksebrenning» av Tromsøkunstneren Synvis Glinn Nordin, avduket ved Norges arktiske universitetsmuseum i Tromsø i 2018. Gjengitt med tillatelse av Synvis Glinn Nordin.
For fire hundre år siden, i perioden fra 11. januar til 28. april 1621, avsa tingretten i Vardø dødsdom over ti lokale kystkvinner. Et slikt masseomfang av dødsdom over kvinner var noe helt nytt i Norge, men så gjaldt tiltalen datidens verste form for forbrytelse, nemlig trolldomskriminalitet. Lokale rettsinstanser flere steder i Norge hadde før denne tid avsagt fellende dødsdom i flere trolldomssaker både mot norske kvinner og samiske menn. Men det virkelige store omfanget med massehenrettelser av angivelige trollkvinner kom vinteren og utover våren i 1621.
Trolldomsforbrytelser
På lørdagen 30. januar 1621, holdt tingretten sesjon på den gamle festningen i Vardø. Hele den lokale øvrigheten var samlet. Påtalemyndigheten representert ved fogd Søren Nielsen, Finnmarks første sorenskriver Niels Jensen Zahl og underfogden (lensmannen) i Vardø Joen Dauritzen, utgjorde de sentrale aktørene i rettsforhandlingene. Det er mulig både den lokale sognepresten Oluff Carlsen og den relativt nye lensinnehaveren Hans (John) Cunningham fulgte saksgangen. Flere fra fiskeværene Kiberg og Vardø var innkalt for å avgi vitneprov i saken som sto på dagsordenen.
TRAGISK HISTORIE: Installasjonen «Flammehuset» av Louise Bourgeois ved Steilneset Minnested i Vardø, også kjent som Heksemonumentet. FOTO: BJARNE RIESTO/WIKIMEDIA COMMONS
Sorenskriveren og de edsvorne rettsmenn skulle dømme i en meget alvorlig kriminalsak. Tiltalen gikk ut på grove trolldomsforbrytelser. Kongens forordning fra 1617 om trolldom krevde dødsstraff dersom den tiltalte ble funnet skyldig i slik alvorlig form for kriminalitet. Tiltalen var tatt ut mot Marritte Olluffsdatter, gift og bosatt i Kiberg. Før saken kom opp på tinget, tilbrakte hun tre uker i forvaring på Vardøhus festning. Etter en kort rettsprosess ble Marritte funnet skyldig i utøvelse av trolldomskunst, og retten felte en dom som gikk ut på at fiskerkona burde straffes på sitt liv til bål og ild. Hennes del av familieformuen er oppgitt til 22,5 daler, som ble konfiskert og tilfalt staten. Beløpet tyder på at hun satt i gode kår.
Vannprøven
Denne lørdagen for om lag fire hundre år siden må ha vært en travel dag for den lokale tingretten. Marritte var den siste av tre kvinner som ble dømt til henrettelse på bålet den selvsamme januardagen. Tidligere på dagen hadde retten allerede avsagt dødsdom over Vardøkvinnene Kari Olluffsdatter og Ragnhild Olluffsdatter. Og ikke nok med det, en dag tidligere, fredag 29. januar 1621, var Marri Jørgensdatter blitt funne skyldig i trolldomskriminalitet og dømt som «troldkone till ild oc baal». Ja, det må ha vært ei uhyggelig uke for fiskeribefolkningen i området.
Onsdag 27. januar samme uke fikk fiskerkona Elsebe Knudsdatter fra Kiberg sin dødsdom. I forkant av den endelige domfellelsen gjennomgikk hun den såkalte vannprøven. På vinterdagen ble hun kastet ut på sjøen i Østervågen like nedenfor festningen. Elsebe fløt på vannet som en stokk – et meget sterkt indisiebevis som det ble lagt vekt på i domsslutningen om ild og bål. Utover februar 1621 falt det flere dommer som angikk trolldomsvirksomhet. Tre kvinner fra de små fiskeværene Ekkerøy og Vadsø fikk dødsstraff etter behandling av tingretten i Vardø. Rettsreferatene kan fortelle at heller ikke disse tre kvinnene besto vanntesten.
Til sammen avsa retten i Vardø dom over ti kvinner i løpet av noen få måneder for fire hundre år siden. Alle kvinnene hadde tilbrakt flere uker i forvaring på Vardøhus, trolig under et sterkt psykisk og fysisk press. For «kost og losji» under fengselsoppholdet viser regnskapskildene en utgift på godt over 20 daler. Lensinnehaveren på Vardøhus ba kongen i København om godtgjørelse for fangenes underholdelse.
Konspirasjon
Grunnen til at det gikk så voldsomt for seg i begynnelsen av 1621 var at de lokale myndighetene mente de hadde avslørt en organisert, kollektiv form for kriminalitet. Et skjult og hemmelig nettverk av farlige kvinner i kompaniskap med selveste Satan utgjorde en indre konspirasjon rettet mot sårbare kyst- og øysamfunn i de utsatte og omstridte nordområdene av det dansk-norske fyrsteriket på denne tiden. Både mennesker og livsgrunnlaget sto i fare for å rase sammen. Den indre konspirasjonen var ikke bare av lokal karakter, den hadde forgreininger til andre deler av Norge.
«Elsebe fløt på vannet som en stokk – et meget sterkt indisiebevis som det ble lagt vekt på i domsslutningen»
Gjennom brutale forhør fortalte flere av kvinnene at de med Satans hjelp kunne dra på nattlige ritt til store selskap av trollkvinner ikke bare i Øst-Finnmark, men til Bergenstraktene. Retten fikk høre om trollkvinnesamlinger på Lyderhorn sørvest for Bergen, datiden største by i Norge. Maritte Olluffsdatter berettet om heksesamlinger i luften over høye klipper og fjell, særlig til sankthans og til jul.
Utslagsgivende
Kvinnenes tilståelse om samvær med mørkets fyrste og heksesamlinger var meget alvorlig. Slike bekjennelser var utslagsgivende for at flere tusen kvinner ble dømt til ild og bål i Europa utover 1500- og 1600-tallet. Imidlertid hadde kvinnene mer å fortelle. De brukte nemlig sin trolldomskraft til å gjøre stor skade som rammet befolkningen. Gjennom vitneprov og tilståelser fikk kystbefolkningen vite om årsakene til en tragisk hendelse som i 1617 rammet Kiberg og Vardø. Et forrykende, voldsomt og plutselig uvær på selveste julaften førte til at hele 40 fiskere omkom på havet. Sammenligning av manntallslister fra 1615 med tilsvarende lister fra 1618 viser at det har vært en unaturlig høy befolkningsnedgang i fiskeværene. Denne vinteren i 1621 kom det fram at lokale kvinner i en konspiratorisk komplott sto bak de mange forlisene med påfølgende drukningsdød.
Uværsknuter, heksesabbat
Elsebe Knudsdatter kunne berette hvordan trollkvinnene konkret gikk fram da de stelte i stand uværet. De tok et stykke fiskesnøre og slo tre knuter på det. Så leste de forbannelse over knutene, spyttet på dem og løste så opp uværsknuter. «Havet røk opp som aske og folkene omkom», heter det i rettspapirene. Vitnene i saken mot Elsebe sa at hun ofte ble observert omgitt av en svart hund og to svarte katter. Naboene antydet dermed at det var tale om smådjevler i dyreham. Flere kvinner fortalte at de dro opp stormen som hevn for nokså ordinære nabofeider. Ekstra ille var avsløringen om at lokale fiskerkonene holdt selskap med smådjevler og demoner mens mennene deres var ute på havet.
Kvinnene som ble forhørt i januar og februar, pekte ut Kirsten Søffrensdaater som deres leder. Hun var deres admiral, forklarte de. En admiral var betegnelsen på den dansk-norske marines leder og godt kjent gjennom de mange orlogsfartøyene i sjøforsvaret som ofte patruljerte langs kysten i nord. Etter trusler om tortur bekreftet Kirsten det de andre kvinnene hadde fortalt. Også hun berettet om samlinger både i Finnmark og på Lyderhorn. Foruten kvinner, hadde Kirsten observert to menn i selskapet. En av dem var selveste fjellfogden i Finnmark, Bertel Hendriksen. Hendriksen var en betrodd kongelig tjenestemann som ivaretok det dansk-norske regimets territorielle krav overfor russerne gjennom de årlige Malmis-reisene til Kola. Nå ble Hendriksen anklaget for å være trollkvinnenes skriveføre sekretær på heksesabbaten. Kirsten antydet at det var han som førte heksenes navn inn i Satans svartebok. Men verken Bertel Hendriksen eller andre mannspersoner ble stilt for retten og forhørt om sin rolle i det som mer og mer fortonet seg som en organisert konspirasjon bestående av et kriminelt nettverk av norske kystkvinner.
Rammet kvinner
Over Kirsten Søffrensdaater, derimot, ble det onsdag 28. april 1621 avsagt dom om «ildt och boell». Kirsten var av dansk slekt og gift med en bergensborger som utredet fiskere i Kiberg. Store deler av hennes livshistorie er gjengitt i sorenskriverens referat fra rettssaken.
Hekseforfølgelsen for fire hundre år siden i Øst-Finnmark rammet utelukkende kvinner. Dette var Norges verste rettslige jakt på kvinner inntil da. Det skulle bli enda verre seinere. Den voldsomme heksejakten i Finnmark toppet seg høsten og vinteren 1662–63 da tretti kvinner og pikebarn under tolv år ble stilt for retten, atten av dem fikk dødsdom og to kvinner ble regelrett torturert i hjel før endelig domsavsigelse. Til sammen kjenner vi navnet på noe over 250 kvinner som fikk dødsdom i forbindelse med trolldomsprosessene i Norge, 78 av disse henrettede kvinnene bodde i Finnmark. Kildene er mangelfulle, slik at tallet på kvinner som ble offer for heksejakten i Norge nok er en god del større.
Artikkelen er basert på skattemanntall fra Vardøhus 1615 og 1618, Tingbok nr. 1 for Finnmark og lensregnskapene fra Vardøhus 1621–22, alle oppbevart ved Statsarkivet i Tromsø. Dessuten Hans H. Lilienskiolds «heksestudier» fra slutten av 1600-tallet, publisert i boka «Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark» (Tromsø 1998), redigert og bearbeidet av Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe, samt «Tingbok for Finnmark 1620–1633», redigert av Hilde Sandvik og Harald Winge (Oslo 1987).
