Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Sveinung Nordstoga har skrevet om norsk litteraturhistorie med utgangspunkt i stedene som formet forfatterne:

Alle bøker blir til et sted

HEIM TIL GARDS: Det var først da Hans Herbjørnsrud (til venstre) flyttet hjem til familiegården i Heddal at hans litterære ambisjoner kunne realiseres. I Sveinung Nordstogas bok «Der litteraturen blir til» er Herbjørnsruds forfatterskap brukt som eksempel på hvordan bøker preges av stedet de er blitt til.

Hadde ikke Hans Herbjørnsrud vendt hjem til Heddal, ville han kanskje aldri blitt forfatter. Og han er langt fra den eneste som har fått sitt forfatterskap preget av omgivelsene.

– Alt dere ser her, finner dere beskrevet i novellene mine: stabburet, den store lønna, låven, eldhuset og marken rundt …

Vi står på gårdstunet til Hans Herbjørnsrud i Heddal øst i Telemark. Det var først da forfatteren vendte hjem hit til familiegården i 1976, etter 18 års fravær, at hans litterære ambisjoner ble realisert. Han var 41 år gammel da han brakdebuterte med novellesamlingen «Vitner» i 1979.

– Det var forløsende å komme hjem. Det hadde hele tida ligget i kortene at jeg skulle skrive, men jeg manglet et ståsted, et grunnlag for skrivingen. Da jeg kom hit, ble jeg tvunget til skrivebordet. Det var en stemme som snakket til meg her, sier Herbjørnsrud, delvis henvendt til Klassekampen, delvis henvendt til Sveinung Nordstoga.

For med boka «Der litteratur blir til» skriver Nordstoga, dosent ved Universitetet i Sørøst Norge, fram Norges litteraturhistorie med utgangspunkt i stedene som har formet noen av våre viktigste forfatterskap.

I en slik sammenheng er Herbjørnsrud, som lar gården fungere som kulisse for alle sine noveller, nærmest selvskreven.

Abstrakte perioder

I «Der litteratur blir til» har periodiseringer og kronologisk fortalte biografier måttet vike for å gi plass til en annen type historiefortelling. Hos Sveinung Nordstoga knyttes Bjørnstjerne Bjørnson tettere til Roma og Romsdal enn til den poetiske realismen.

– Periodiseringer er viktige, men de kan også fort bli abstrakte, og man har en tendens til å bruke dem ukritisk, sier Nordstoga, som understreker at han ikke har tatt sikte på å fortelle hele den norske litteraturhistorien, men gjøre noen nedslag fra 1814 og fram til i dag.

– Jeg har på sett og vis ønsket å konkretisere litteraturhistorien – gjøre den mer sanselig og nær.

Med over 50 eksempler, som strekker seg fra Henrik Wergeland til Thure Erik Lund, viser Nordstoga hvordan stedene forfattere har vokst opp, bodd, reist til og skrevet fra har hatt avgjørende betydning for litteraturens form og innhold.

Både landskapet, stedets sosiale forhold og rommene forfatterne skrev i, tillegges betydning: Hadde ikke Torborg Nedreaas vokst opp på Møhlenpris i Bergen, ville Herdis-trilogien neppe blitt skrevet. Hadde ikke Cora Sandel tilbrakt femten år i Paris og Bretagne, er det vanskelig å se for seg at hun hadde ført «Alberte og friheten» (1931) i pennen.

Skram til sjøs

Å bruke stedet som inngang har muliggjort en annerledes betoning av kjente og kjære forfatterskap, som i tilfellet Amalie Skram (1846–1905).

– Man har lett for å sette henne i sammenheng med kvinnesaken, det er innlysende. Men fordi hun også reiste jorda rundt, gir det rom for å kople henne til sjøfart og fiske, som er like innvevd i forfatterskapet som det både kvinnesak og naturalismen er, hevder Nordstoga.

Han viser til at Skram som attenåring giftet seg med den ti år eldre kapteinen August Müller og ble med ham til sjøs. I «Forraadt», utgitt nesten tre tiår og en skilsmisse seinere, skildrer forfatteren sjøreisa til den tretti år gamle kapteinen Riber og hans 17 år gamle kone Aurora.

Hos Skram blir sjøen åsted for et opprivende sjalusidrama, som ender med at Riber hopper over bord og lar seg sluke av vannmassene.

«Havet blir meir enn ein stad, men ein tilstand, ei personifisiering av kjensler, eitt uttrykk for skiftande og veldige naturkrefter og krefter i sinnet», skriver Nordstoga i «Der litteratur blir til».

– Hamsun skapte Nordland

Det er vanskelig å tenke seg litteraturen helt løsrevet fra tida og stedet forfatteren skrev og virket i. Alle bøker og alle forfatterskap er – mer eller mindre eksplisitt – preget av de sosiale, materielle, topografiske og værmessige forutsetningene de er blitt til under.

Likevel mener Nordstoga at dette aspektet ikke har vært viet den plassen det fortjener i fortellingen om vår kulturarv.

– Jeg tror stedet har større betydning enn det som har vært kommunisert når norsk litteraturhistorie har blitt skrevet, sier Nordstoga.

– Tenk bare på hvor viktig Røros har vært for Johan Falkeberget eller Sauda har vært for Kjartan Fløgstad. Stedene er ikke bare vevd inn i bøkene deres, de ligger som en forutsetning for hele forfatterskapet.

Og også stedene blir merket av tekstene som skrives om dem – eller i dem, påpeker forfatter og litteraturkritiker Tor Eystein Øverås. I bøker som «Til» og «I dette landskap» har han skrevet essay om littteratur og landskap.

– Jeg vil gå så langt som å hevde at Knut Hamsun har skapt Nordlandsnaturen, sier han til Klassekampen.

– På 1800-tallet ble dette landskapet ansett for å være stygt og skremmende – det hadde ingen trygge og harmoniske linjer. Men gjennom Hamsuns forfatterskap fikk vi øynene opp for det vakre og storslagne i den ville naturen, sier Øverås.

Han forteller at han for noen år tilbake hørte et foredrag av Mikael Niemi. Den svensk-finske forfatteren, kjent for bøker som «Populærmusikk fra Vittula» og «Koke bjørn», snakket om sitt forhold til Torneelva – den 520 kilometer lange elva som skiller Sverige og Finland.

– Å vokse opp ved en så stor elv er jo en særegen erfaring, men i oppveksten brydde ikke Niemi seg om den. Det var først da han leste Mark Twains skildringer av Mississippi i «Huckleberry Finn», at han oppdaget sin egen elv, forteller Øverås.

– Det er et illustrerende eksempel på at litteratur og landskap virker på hverandre.

Øverås mener det finnes fellestrekk ved måten Hans Herbjørnsrud og Knut Hamsun bruker stedet på i sine litterære verker.

– De bruker bare denne bitte lille flekken av jorda, men de gjør den interessant for hele verden. Denne lille flekken blir åsted for de store menneskelige følelsene og eksistensielle spørsmålene. Man trenger ikke reise langt for å skrive klokt, tenk bare på Kant som tilbrakte hele sitt liv i Königsberg, påpeker Øverås.

Gården som kulisse

På Herbjørnsrud tillater ikke den rådende situasjonen oss å bli med inn i sveitservillaen denne marsdagen. Men der inne, bak de over hundre år gamle veggene, finnes det ei blinddør som tjener som utgangspunkt for den kanskje viktigste utgivelsen til Hans Herbjørnsrud.

I tittelnovellen til «Blinddøra» (1997), novellesamlingen som sikret ham en nominasjon til Nordisk råds litteraturpris, skjules mørke familiehemmeligheter bak denne låste døra.

INGEN HEIMSTADSDIKTER: – At jeg har en sterk stedstilhørighet, betyr ikke at jeg er tradisjonsbunden, slår Hans Herbjørnsrud fast.

– Jeg har så vanskelig for å finne opp miljøer. Karakterene mine kommer lett til meg, men jeg har dårlig fantasi for å for å bygge hus og steder, innrømmer Herbjørnsrud.

– Derfor er det så befriende å skrive herfra: Her er alt klappet og klart, gården er både scenegulv og kulisse.

– Men du vil vel neppe karakterisere deg som heimstaddikter, skyter Sveinung Nordstoga inn, med henvisning til at tekstene til Herbjørnsrud har like sterke bånd til verdenslitteraturen som til Heddal.

Nordstoga drar paralleller til Tarjei Vesaas.

– Vesaas var jo nært knytta til Vinje, men inntrykkene han fikk på sine reiser i Europa, gjorde uutslettelig inntrykk og preget i stor grad skrivingen hans. Spesielt satte møtet med den tyske ekspresjonistiske teaterforma spor, påpeker han.

– Spikeren på hodet

Herbjørnsrud bifaller Nordstogas ord med så stor entusiasme at det vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn jubel.

– Der traff du spikeren på hodet! At jeg har en sterk stedstilhørighet, betyr ikke at jeg er tradisjonsbærer eller tradisjonsbunden, snarere tvert imot. Jeg vil knuse tradisjonen for å skrive noe helt eget, sier Herbjørnsrud.

Forfatteren trekker fram to av modernismens største forfattere, som begge lykkes i å forene det stedbundne med det grensesprengende.

– James Joyce, som framfor noen er den store modernisten og språkfornyeren, var nært knyttet til Dublin. Når man leser «Ulysses», hvor hovedpersonen vandrer gate opp og gate ned, får man jo en guidet tur i Dublin, akkurat som Kafka ga oss med sine skildringer av Praha, påpeker Herbjørnsrud.

Garborg endret skrivestil

I «Der litteratur blir til» viser Sveinung Nordstoga også at stedets påvirkning i noen tilfeller er mer omskiftelig enn man kanskje skulle tro. Han trekker fram Arne Garborg, hvis litteratur endrer både form og innhold etter hvor han befinner seg.

– Når Garborg er i Kristiania, skriver han seg inn i samfunnsdebatten – han skriver realistisk og radikalt om frihet, anarkisme, økonomiske vilkår og sedelighet. Men etter hvert føler at han må hjem til Jæren, og der blir tekstene hans mer metaforrike, sier Nordstoga, med henvisning til «Fred».

Romanen fra 1892 ble delvis skrevet på Jæren. 19 år etter at Garborg forlot familiegården til fordel for Kristiania, vendte forfatteren hjem dette året. I ei hytte på Knudaheio, bare et steinkast unna gården som forsvant ut av familien etter farens selvmord, så han utover det flate landskapets torvmyrer, enger og berg.

«At jeg har en sterk stedstilhørighet, betyr ikke at jeg er tradisjonsbærer eller tradisjonsbunden, snarere tvert imot. Jeg vil knuse tradisjonen for å skrive noe helt eget»

HANS HERBJØRNSRUD

– Garborg vendte jo i utgangspunktet hjem fordi han vil skrive om vilkårene pietismen la for innbyggerne på Jæren. Men skildringene hans blir også langt mer romantiske enn dem vi kjenner fra en Kristiania-roman som «Bondestudentar», påpeker Nordstoga.

Allerede i den kjente åpningen av «Fred» finner vi malende og adjektivrike skildringer av naturen:

Utanfor, i Vest, bryt Have paa mot ei sju Miler lang laag Sandstrond. Det er sjølve Have. Nordhave breidt og fritt, ukløyvt og ubøygt, endelaust. Svartgrønt og salt kjem det i veldig Rulling veltande inn or dei vestlege Himlar.

Den formende naturen

Inn i et arbeidermiljø i Rana ble Laila Stien født i 1946. Både oppveksten i etterkrigsårenes Nordland og de 45 årene hun var bosatt i Finnmark, har satt dype spor i hennes forfatterskap, som i hovedsak består av noveller, dikt og barnebøker.

– Opplevelsen av å være midt imellom har nok i en viss grad prega både meg og skrivingen mi, sier Stien.

I «Der litteratur blir til» påpeker Sveinung Nordstoga at «den sosiale realistiske nordnorske stilen» ligger som en forutsetning for Stiens diktning, noe forfatteren selv er enig i. Hun tillegger landskapet en avgjørende betydning.

– Naturen har utgjort livsbetingelsene, levemåten og i stor grad også mentaliteten og uttrykksmåten. Det gjenspeiles i det som skrives, tror Laila Stien.

Utover sitt eget virke som forfatter har hun også gjendiktet poesien til den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää (1943–2001).

– I Valkeapääs forfatterskap er landskapet hovedperson, for å sette det på spissen. Han er tett på naturen i alt han skriver. Blåstrupen – hans alter ego og beste venn – er der alltid. Det er vanskelig å forestille seg et forfatterskap som i like stor grad hviler på naturen, påpeker Stien.

– Hva hadde det å si at han bodde på både norsk og finsk side av Sápmi?

– Det litterære universet hans utgjøres i hovedsak av viddene på finsk side av riksgrensa, der familien hadde vinterbeiter for rein, og kystområdet i Skibotn, der sommerbeitene var. Han hørte heime begge steder. Han reiste mye, men det meste han skrev, malte og skapte ble til i hans lille røde hus i Pättika i Finland.

Hvilken betydning hadde disse stedene for din gjendiktning?

– Det var nok en fordel å kunne se dem for meg, kjenne til geografien og bruken av områdene, selv om jeg bare hadde passert med bil, sier Stien.

Skriver ikke lenger

Det er ennå noen uker til våronna starter på Herbjørnsrud, og det ligger fortsatt flekker av snø på jordene i Heddal, men i solveggen foran eldhuset varmer sola. Herfra kan vi skimte noen av greinene til den nesten to hundre år gamle lønna som gårdsgutten i «Blinddøra» klatret til topps i.

– Men skriver du noe nå da, Hans? vil Sveinung Nordstoga vite.

– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg innså for noen år siden at det jeg skriver, ikke holder mål for meg selv lenger, forteller Herbjørnsrud.

Så da spørs det da, om ikke den 83 år gamle, men stadig vitale forfatteren kanskje igjen må flytte på seg for å oppnå den samme forløsningen som i 1976 muliggjorde hans anerkjente og prisvinnende forfatterskap.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production