Arbeiderbevegelsen har gått foran i byggingen av det norske velferdssamfunnet – eller «folkhemmet» som svenskene så treffende kaller det. Vi vil at alle mennesker, uansett bakgrunn, skal ha den samme rett til grunnleggende velferdsgoder som utdanning, helsetjenester og eldreomsorg. Vi så at det bare ville være mulig gjennom et sterkt fellesskap, der de som har mest bidrar mest og de som trenger mest får mest. Derfor bygde vi et sterkt fellesskap.

De av oss som er mest opptatt av fellesløsningene, må også være mest opptatt av å sikre fundamentet de står på. Vi vil hele tiden etterse at velferdsløsningene er tilpasset endringene i samfunnet.

Derfor bygde vi flere barnehager, mens skattefordelene for hjemmeværende ble redusert. Vi må passe på at ordningene er bærekraftige.

Derfor gikk Arbeiderpartiet og LO fremst for å reformere pensjonssystemet så det kan klare framtidas utfordringer. Vi må legge til rette så samfunnet får inn skatteinntekter som kan betale for velferden. Derfor har Arbeiderpartiet og fagbevegelsen alltid vært opptatt av en aktiv næringspolitikk som kan øke verdiskapingen i det private næringslivet. Og derfor må vi forvalte våre felles sparepenger på en slik måte at de ikke brukes opp, men kan bidra til å betale for framtidens velferd.

På slutten av 1990-tallet økte verdiene i «Oljefondet» voldsomt. Kravene om å bruke penger økte. Det var knapt noen uløste oppgaver som Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet mente vi ikke kunne løse ved å hente flere penger fra fondet. Hvorfor skulle det være uløste oppgaver i «et av verdens rikeste land»?

En spesiell øvelse var alle dem som mente at nettopp deres forslag var så viktig at det måtte betales utenom de vanlige budsjettene. Men budsjettbehandlingen er jo nettopp slik at det er det viktigste som skal få plass. Det som ikke får plass i et budsjett er per definisjon vurdert som mindre viktig enn det som får plass.

Hagens frieri til velgerne så ut til å lykkes. Høsten 2000 hadde Fremskrittspartiet opptil 34,3 prosent oppslutning på meningsmålingene.

Vi sto overfor en vanskelig balansegang. På den ene siden skal jo de pengene oljevirksomheten har gitt oss, gi grunnlag for framtidig velferd. En gang skal pengene brukes.

På den andre siden vet vi at penger vi bruker i dag, gjør at vi ikke har dem til å betale de store regningene som ligger foran oss når vi blir flere pensjonister og en mindre andel er yrkesaktive.

«Er det full sysselsetting kan vi bruke mindre.»

I Stoltenberg-regjeringens siste år 2013 ble det brukt 160 milliarder «oljekroner» målt i dagens pengeverdi. I 2019 – altså før korona-pandemien – hadde Solberg-regjeringen økt pengebruken til 252 milliarder. Bare dette ene året brukte de altså 92 milliarder mer enn Stoltenberg brukte siste år. I de seks årene forut for pandemien 2014-2019 brukte Solberg-regjeringen ifølge deres egne tall til sammen 413 milliarder kroner mer enn om de hadde videreført samme beløp som Stoltenberg. Det er 188 millioner kroner mer per dag. Dette er penger som er brukt. Borte. De kan ikke betale for framtidens pensjoner.

Like viktig er det at dersom vi bruker mer enn det økonomien kan ta imot, så stiger prisene og rentene, og valutakursen endres så det blir vanskeligere å selge norske varer i utlandet. Dette var årsaken til at LOs meget dyktige leder Yngve Hågensen var så skeptisk til å tillate økt bruk av oljepenger. Det kunne over tid bety tap av arbeidsplasser i industrien.

Både statsminister Jens Stoltenberg og jeg selv var opptatt av at vi måtte finne en fornuftig måte for å ta i bruk noe mer av rikdommen. Jens varslet allerede sommeren 2000 at vi framover ville bruke mer, men at vi måtte finne en forsvarlig måte å gjøre det på. Etter et solid arbeid i Finansdepartementet og grundige drøftelser mellom Arbeiderpartiets og LOs ledelse, samlet vi oss om det som ble kalt «handlingsregelen». Vi skal bruke renten av de pengene vi har «på bok», men ikke selve innskuddet. Jens sammenlignet med jordbruket – vi skal bruke avlingen, men ikke såkornet. Samtidig må vi tilpasse pengebruken til situasjonen i norsk økonomi. Er det full sysselsetting kan vi bruke mindre. Er det arbeidsledighet skal vi bruke mer. Det har derfor vært riktig å bruke mer penger under finanskrisen og nå under korona-pandemien. Denne regelen har tjent oss godt i 20 år.

Nå er «oljefondet» blitt enda større. Da Solberg-regjeringen overtok i 2013 sto det eventyrlige 3824 milliarder kroner på fondet. Nå er det rundt 11.000 milliarder. Rentene av 11.000 milliarder er mye mer enn rentene av 3824 milliarder. Vi kan derfor lett forblinde oss på om pengebruken er innenfor handlingsregelen eller ikke. I gode år bør det være ekstra viktig å holde igjen på pengebruken når renteinntektene er så store.

Det aller viktigste er likevel at det vi bruker ekstra for å holde ledigheten nede når vi rammes av en krise, må vi evne å ta ned igjen når faren er over. Når vi forhåpentligvis snart ser slutten på korona-pandemien, må derfor pengebruken ned til det normale igjen. Det blir vanskelig. Vi venner oss fort til den ekstra innsatsen.

Sentralbanksjefen minnet oss nettopp om at den økte bruken av oljepenger under krisene vi har vært igjennom, ikke har blitt fulgt av tilsvarende reduksjon i årene etterpå. Dette vil alltid være krevende. Og det blir ikke bedre av at regjeringen har økt oljepengebruken så kraftig i gode år.

Vi er så heldig at vi ventes å leve lengre i årene framover. Samtidig øker det kostnadene til pensjoner og omsorg. Regjeringen har nettopp fortalt oss at vi må hente fram rundt fem milliarder kroner ekstra hvert år fram mot 2060 for å betale dette. Muligheten for skatteøkninger er begrenset. Det vil derfor bli et betydelig press for kutt i budsjettene. Desto viktigere er det hele tiden å tenke igjennom hvordan vi kan bruke pengene best mulig.

De pengene vi har på «oljefondet» vil hjelpe oss til å møte disse utfordringene. Klarer vi å bruke mindre i gode tider vil det bli lettere å møte utfordringene. Bruker vi mer, vil behovet for kutt i velferdsordningene i årene framover bli større. Nettopp derfor er det uheldig at det er brukt så mye under denne regjeringen.

Det er vi som er mest opptatt av fellesløsningene som må være mest opptatt av at vi skal klare å betale for dem også i framtiden. Derfor er også handlingsregelen særlig viktig for venstresiden i norsk politikk.