Steve McQueens mesterlige filmantologi «Small Axe» er blant mye annet en skildring av musikk som lim, men også motor i samfunnet.

Det er så lett å miste av syne, i en situasjon som den vi fortsatt lever under særlig her i Oslo. Hvilken rolle kultur generelt og musikk spesifikt kan spille for et samfunn. Men akkurat dette er heldigvis et helt sentralt fremhevet poeng i NRK-aktuelle «Small Axe», regissøren Steve McQueens fem filmer om det spesifikke mikrosamfunnet han selv er født inn i. Det vil si det britisk vestindiske/afrokaribiske fellesskapet, sentrert rundt et knippe i dag ugjenkallelig gentrifiserte London-bydeler. Musikken og musikkulturen mest direkte til stede i «Lovers Rock», som skildrer en kveld/natt/tidlig morgen på et av de såkalte blues parties, uformelle og semilegale hjemmefester som var samlingspunkter i miljøene, dels grunnet manglende tilgang på andre egnede offentlige arenaer. Den videre påvirkningen atmosfæren under disse festene hadde på den britiske afrokaribiske musikken, og videre på britisk musikkultur generelt, er et større tema som krever en egen artikkel for å kunne skrive mer enn rent overflatisk pirk om (og se ikke bort fra at dét kommer).