Jeg ble jo beveget av Åsa Linderborgs tekst (27. februar) om at vi grisefargede (jeg bruker helst peach selv, men ok) uvegerlig er rasister. Jeg har jo lyst å være en som står for forening, der hudfarger blir mindre og mindre verd i en verden som blir bedre å leve i. Og det er lett å trykke på «omvendt rasisme»-knappen, og påstå at det er like ille at vi hvite blir rakket ned på, som at vi rakker ned på melaninrike. Og dessuten er boken skrevet i USA, og forholdene her i Norge, Skandinavia og Europa er bedre enn der. Det er lett å bli sint når en blir beskyldt for å være rasist, når en har vært antirasist hele livet, og stått på de barrikadene en har funnet, så godt en kan side om side med alle man kan.