Jeg ble sittende og bla i Dagens Næringslivs bilag D2 i helga. Der var det en sak om folk som utnytter isolasjonen under koronaen til å trene og være mer aktive enn noensinne. Da fikk jeg, du vet, det lille stikket av dårlig samvittighet, som altfor ofte slår over i en tåpelig irritasjon over dem som får det til. I stedet for å bruke tid som før gikk med til sosiale ting, er det altfor lett å ende opp i passivitet. Det er virkelig bare å misunne dem som klarer å holde humøret og aktivitetsnivået oppe, nær sagt uansett.

Hva er det som gjør at vi kan synke ned i tiltaksløshet når det sosiale forsvinner? Kan det ha noe å gjøre med at det sosiale ikke bare er kos og hygge, men også kommer med krav og forpliktelser, som vi aleine, uten det felles menneskelige, lettere kan velge bort?

Å bli sett og akseptert er en grunnbetingelse i livet. Vi blir til i møte med andre og deres forventninger. «Avhengigheten av andre, ikke friheten fra dem, er det som gjør oss til mennesker», skriver Göran Rosenberg i boka «Plikten, profiten och konsten att vara människa» (Albert Bonniers förlag, 2003). Svaret på spørsmålet «hvem er jeg?» ligger gjerne i svaret på spørsmålet, «hvem er jeg bundet sammen med?». Vi er driftsstyrte til å tilfredsstille egne behov, men også til å søke sosiale fellesskap og bekreftelse. I noen faser av livet kan egen individuelle eksistens være alle tings mål og middel.

«Forpliktelsene finnes fordi vi kan forestille oss et liv før og etter dette»

Vi jakter etter oss selv, en identitet. Hvem er vi, hva er vår plass i verden? Grenser skal sprenges, og vi ser med forakt på etablerte normer, samtidig som vi higer etter å bli sett, respektert og tatt på alvor. Etter hvert finner de fleste av oss ut av det. Bygda eller drabantbyens mest utagerende normbryter får seg kjæreste, jobb, en sammenheng å inngå i. De som har gått helt ut til kanten av stupet, vet – etter at de har klart å ta et skritt tilbake – hvor viktig samfunnet og omgivelsenes krav og forventning var, selv om de ikke ble lyttet til der og da.

Fra antikkens greske mytologi har vi motsetningen mellom det dionysiske og apollinske. Dionysos var guden som symboliserte rusen, ekstasen, kaoset og de dyriske impulsene, mens Apollon var selvbeherskelsen og selvinnsiktens gud. De gamle grekerne betraktet ikke de to gudene som motsetninger eller rivaler. Det ene er ikke riktig, og det andre feil. Det er to sider av oss selv, av menneskenes grunnvilkår. Begge er nødvendige for vår eksistens. Men det må være en balanse. Det dionysiske kan dominere i den grad at vi bukker under, mens for mye Apollon og tellekanter kan gjøre at livet mister nerve og glød. Livet skal leves med ekstase og begeistring, men uten at vi går til grunne som mennesker.

Det spesielle med menneskene, i motsetning til andre dyr, er at vi har en bevissthet om livet som har gått før oss og det vi etterlater oss, eller som Göran Rosenberg skriver så fint: «Bevisstheten om skuldrene vi står på, minnene vi arvet, historien vi deler, døden vi ikke unnslipper». Å leve er å forplikte seg – til verdier, arbeid, sosiale relasjoner, knytte seg nært til noen, få barn. Ulikeideologier insisterer på at vi klarer oss best aleine, uten de gjensidige forpliktelsene. Da er det verdt å lytte til Rosenberg, som minner oss om at plikter som går utover våre individuelle behov, er det som gjør at vi er i stand til å opprettholde de langsiktige forutsetningene for vår eksistens.

Forpliktelsene overfor noe større oppstår fordi vi kan forestille oss et liv før og etter dette. Vi kan handle, ikke bare for å bevare oss selv, men også for å bevare noe som strekker seg utover og bortenfor det egne livet. Drømmen om et samfunn uten plikter er en drøm om et samfunn uten fortid og uten framtid. Uten forpliktelsene går vi under. Går jeg under.