Det må være fordi «vold» og «virkelighet» er to viktige, tilbakevendende ord i Simone Weils tekster at jeg – etter å ha lest «Styrkens mysterium», det nye, fine utvalget på norsk – ble sittende og tenke på to hendelser fra det siste året. Den ene utspilte seg i gatebildet. Jeg sto i egne tanker på fortauet da jeg plutselig hørte en mann rope, rasende: «Hva er det du ikke forstår?». Jeg skvatt til, selv om jeg ikke trodde det var meg det gjaldt, jeg sto for langt unna, med ryggen til, jeg ble redd det kunne være et slagsmål på gang, så jeg snudde meg for å få litt oversikt. Men det var ikke en voksen han ropte til, så jeg da, det var et barn, en to-treåring han bar på: «Hva er det du ikke forstår?». De rundet hjørnet. Og borte var de.