Marit og Marion er bestevenninner. De har kjent hverandre lenge, de svømmer sammen på skolens synkronsvømmingslag, og de drømmer om å studere i USA – sammen. Men nå står russefeiringen for døren. Små og store valg skal foretas, sprekker de ikke visste at vennskapet hadde, vil åpenbare seg – og om syv episoder får vi foran skjermen vite hvordan det ender. Det vil si: Allerede før fem minutter av første episode er omme, får vi se hvordan det ender. «Delete Me» fortelles baklengs.

Og hvilken start på serien/slutt på historien vi serveres. En bassengkant-krangel blir til en slåsskamp. To faller uti, én klatrer opp igjen. Men hvem var det som kranglet – og hvorfor? Første spørsmål besvares fort, mens oppnøstingen av svaret på det andre tar syv episoder å gjennomføre. For virkelig å forstå må vi nemlig se hvor tette båndene mellom Marit og Marion er; vi må ta inn over oss hvordan utenforskap og behovet for tilhørighet kan styre våre beslutninger; vi må minnes på hvor nådeløs verden er – og hvor bent frem onde og tankeløse (skole)jenter kan være. Dessuten må vi åpne våre øyne for hvor fort internett kan ødelegge et liv.

Seriens baklengs-grep bringer uvegerlig tankene til «historien i revers»-klassikere som «Memento» (2000) og «Irréversible» (2002). Men der disse i større grad fremstod som nyskapende og konseptuelt anlagt, er «Delete Me» mer historiedrevet, med formgrepet som en slags spenningsskapende bonus. (Med mindre man synes strukturen gjør det vanskelig å holde orden på alle plottråder og årsakssammenhenger.)

«At vi utenfor målgruppen ikke ‘skjønner greia’, er en god ting»

«Delete Me» oppleves dessuten som en historie av, med og for unge mennesker. Billedspråk, dialog, tematikk og musikk trekker i samme «ung i 2021»-retning og gir serien en tydelig, troverdig identitet. Med et plott dreiet rundt en russebuss-sexvideo på avveie er dette mer enn bare heldig; det er en nødvendighet. Skal man kunne tro på at en «vanlig» jente blir med på trekantsex som filmes, må man tro på omstendighetene rundt. Har man først godtatt denne virkeligheten, vil man også kunne føle fortvilelsen og skammen – og forstå de involvertes oppførsel.

Noen skjær i sjøen er det dog. Som nevnt kan plottstrukturen virke forvirrende, og den (så vidt jeg kan bedømme) realistiske, ikke-moralistiske russetid-boblen handlingen utspiller seg i, kan nok virke fremmedgjørende. Personlig tror jeg «Delete Me» ville fungert like godt med vanlig lineærstruktur, men fremmedgjøringen ser jeg som en styrke.

Om målet er å fortelle en historie for et tydelig definert publikumssegment (ungdom og unge voksne hvis liv i stor grad leves gjennom sosiale medier), gjør man selvsagt best i å snakke et (visuelt) språk denne gruppen forstår. Det at vi utenfor målgruppen eventuelt ikke «skjønner greia», er en god ting. Det gjør at de som faktisk «tar» serien, i enda større grad opplever at den er for dem – og ikke for andre.

Både emosjonelt (som når vi ser hvordan Marit opplever opptaksprøven til den koole russebussen) og faktuelt (når grafikk på en pc-skjerm viser spredningen av sexvideoen på nett), synes jeg serien overbeviser. Men av og til er det som om de to virkelighetene konkurrerer litt med hverandre. Å stadig skulle veksle mellom det man skal tro på som en emosjonelt sann enkeltpersonsopplevelse, og noe som rent objektivt stemmer med virkeligheten – mens man samtidig er med på en reise baklengs mot fortiden – blir innimellom litt mye.

Men det holder, så vidt. Mye takket være varme og overbevisende prestasjoner av Thea Sofie Loch Næss (Marit) og Amalia Holm (Marion) oppleves «Delete Me» først og fremst som en sannferdig fortelling om to venninner som opplever at grepet om livet løsner. Den går seg som nevnt litt vill i format og virkemidler, men er verdt å se. Kanskje er den til og med viktig.