Den man elsker tukter man tidlig, står det i Det gamle testamente.
Regelen er utdatert, men lever videre hos motstanderne av den historiske rusreformen som ble foreslått 19. februar. Motstanderne av reformen advarer mot konsekvensene av å avkriminalisere narkotikabruk, spesielt på grunn av barna.
Alle bør være enige i at barn skal vernes mot rus. Samtidig er det fristende å spørre: Kan vi være enige om at vi i utgangspunktet ikke bør straffe barn?
I sin iver etter straff overser motstanderne de prinsipielle motforestillingene mot straff både for voksne og spesielt for barn for narkotikabruk. Disse innvendingene er viktig å løfte frem, da de bidrar til å forstå hvorfor straff ikke er riktig vei – heller ikke for å verne barna dine.
I norsk kriminalpolitikk er det derfor fremholdt at siden utgangspunktet er menneskets frie selvbestemmelse, krever straff en solid begrunnelse som kan rettferdiggjøre de økonomiske og menneskelige omkostningene som straff medfører. Straff bør ikke benyttes dersom formålet kan nås ved hjelp av andre virkemidler, slik som opplysning og helsehjelp. Straff bør videre kun brukes dersom nytten er klart større enn ulempene.
Både Rusreformutvalget og regjeringen har nå grundig vurdert argumentene for og mot videre kriminalisering, og konkludert med at det hersker sterk tvil om straffens preventive effekt og at det ikke er en klar sammenheng mellom avkriminalisering og økt bruk i andre land. Tvert imot er straff mot bruk og besittelse av rusmidler generelt, skadelig.
Begrunnelsen for strafflegging er altså meget mangelfull.
Men hva med barna våre?
Internasjonale regler om straff for barn finner vi i barnekonvensjonen. Disse reglene forplikter oss til å begrense straff overfor barn, blant annet ved å kreve at fengsel for barn bør benyttes som siste utvei og for kortest mulig tidsrom. I tillegg pålegger barnekonvensjonen å fastsette en strafferettslig lavalder, som begrenser adgangen til å straffe barn.
«Straff er ikke riktig vei – heller ikke for å verne barna dine.»
Når straff bør benyttes med varsomhet og bør begrenses særlig overfor barn, tilsier det at det må stilles enda strengere krav til begrunnelsen for hva barn kan straffes for.
Å argumentere for at narkotikabruk skal få konsekvenser i form av straff overfor barn når straff for barn bør begrenses, er selvmotsigende. I tillegg er det inhumant og lite barnevennlig å skremme og true barn med politi, ransaking, glattceller og fengsel – noe motstanderne av rusreformen ønsker.
Barnekonvensjonen pålegger at barn må vernes mot ulovlig bruk av narkotika, men den pålegger ikke å kriminalisere. Barnekonvensjonens organ, FNs barnekomité, har til og med anbefalt at barn som bruker narkotika ikke skal straffeforfølges, og har videre uttrykt at barns bruk og besittelse av narkotika bør avkriminaliseres. Komiteens bekymring går blant annet ut på at barn som bruker narkotika, blir ansett som kriminelle – ikke som barn som har behov for beskyttelse og omsorg.
Det er her problemet med reformmotstandernes argumentasjon ligger: Å kriminalisere narkotika for barn innebærer å gjøre barn som bruker narkotika til kriminelle – en uønsket, stigmatisert, marginalisert og sosialt utstøtt gruppe, istedenfor å anerkjenne dem som barn som har behov for beskyttelse og omsorg.
Under dagens regime straffes barn som bruker narkotika som kriminelle. Forelegg, ungdomsstraff og samfunnsstraff er de vanlige straffeformene for barn. Dersom barna gjennomfører straffene, slipper de fengsel. Men hvis de ikke klarer å oppfylle vilkårene bak disse straffereaksjonene, eksempelvis dersom forelegget ikke betales, spøker fengsel i bakgrunnen.
Vi vet også at straffen rammer skjevt. De ressurssvake har større sjanse for å bli straffet enn de ressurssterke. De ressurssterke barna har bedre forutsetninger for å få hjelp hjemmefra til å gjennomføre straffene enn de ressurssvake. Derfor skader dagens system også barna som trenger mest hjelp. Uansett hvilken straffart som brukes, forfølger stigmaet barna lenge, om ikke livet ut.
Feil gjort i ungdomstiden kan ende på rullebladet, og samfunnet vil da sørge for at man aldri blir helt tilgitt for dette, noe som kan bidra til å begrense muligheten til å velge karriere senere.
Er disse følgene til barnas beste?
Som kjent vil forbudet mot narkotika bestå etter rusreformen, politiet vil fremdeles kunne beslaglegge narkotika, visitere den det gjelder og pålegge oppmøteplikt (sammen med foreldre) for en rådgivende, kommunal rusenhet. Forbudet vil være følbart. I møtet vil barnet bli gitt informasjon om konsekvensene av rusmiddelbruk, og tilbudt helsehjelp, noe som er i tråd med anbefalingene fra FNs barnekomité.
Både barn og rusavhengige trenger hjelp og veiledning. Stortinget bør derfor følge kong Salomos ordspråk, fremfor å tukte: «Lær den unge den veien han skal gå» – med kunnskap. Stortinget burde bevege seg ut av Det gamle testamente og inn i Det nye, ved å møte barna slik faren møtte den bortkomne sønn: med tilgivelse, anerkjennelse og nye muligheter.
