Siden militærkuppet i Myanmar 1. februar, har jeg fulgt utviklingen som dessverre virker altfor kjent. Under militærstyrets tid fra 2000–2005 var jeg ambassadør til landet med base i Bangkok. Jeg har vært tilbake flere ganger, og mange sterke inntrykk sitter igjen. Det er vanskelig å ikke være engasjert, også etter endt tjeneste i UD. Mine forbindelser med aktivister og foregangspersoner er nære. Daglig formidles bilder av ustoppelig motstand, bred sivil ulydighet og senest massiv generalstreik. De setter alvorlige kjepper i hjulene for kuppmaker Min Aung Hlaing og hans råd, som gir seg omfattende fullmakter for å slå ned på og arrestere motstanderne. Internett er demonstrantenes nye våpen, men både det og uavhengige medier trues med nedstenging. Faren øker for hardere konfrontasjon med et skremmende utfall og det må det internasjonale samfunn søke å forhindre.
Folket i Myanmar har mobilisert massivt mot militærkuppet. Hvordan bør Norge og det internasjonale samfunnet reagere?