Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Før årtusenskiftet var redusert energibruk selvsagt i klimakampen. Hvorfor tror vi nå at økt bruk er greit, bare energien er «rein»?

Den store grønnvaskingen

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Norske ungdomsorganisasjoner med «klimabrølet» gikk over landet i fjor. De hadde en felles resolusjon om å bygge så mange vindmøller på norsk jord som mulig. Nå er de fleste imot, men beslutningene er tatt, investeringene kan ikke reverseres og de som forsøkte å stoppe anleggsmaskinene i fri natur har blitt bøtelagt med 10.000 kroner hver. Ingen har liksom skylda.

Det er klamt, trangt, og det offentlige rom oppleves som et ekkokammer. Greta Thunberg, Extinction Rebellion – der den siste har klare autoritære trekk – og mange andre har sine megafoner på maks styrke. Trøkket i debatten presser fram en frykt for at dersom jeg ikke tenker og sier det som er politisk korrekt, blir jeg ikke innbudt til neste barneselskap hos bestevenner. En «klimaskeptiker» får ikke kake.

Jeg har særlig fått miljøstiftelsen Zero i vrangstrupen. De vil løse klimaproblemet med teknologi, uten å i praksis fokusere på økt bruk av råstoffer eller økning i totalt energiforbruk. De vil benekte dette, men deres praksis overskrider teori. Ett bærekraftstiltak går utover et annet.

De fem neste årene dobles antallet vindkraftverk på land i Norge: «En seier for klimaet», mener miljøstiftelsen Zero, mens Naturvernforbundet og andre nå har kamp flere steder for å stanse planlagte vindkraftverk.

Vi lærte på åttitallet, helt siden FNs Stockholmskonferanse for natur og miljø i 1972, at bærekraft dreide seg om å forstå at alt hang i hop og at vi skulle beskytte naturen ved å stagge veksten i energiforbruk og råvarer, og å bidra til økt biomangfold.

Den såkalte EU-taksonomien er en ny forordning for at det regionale og globale næringslivet skal ta over stafettpinnen fra politikerne for å nå målene i Parisavtalen, da Parisavtalen i seg selv egentlig er praktisk temmelig svak. Taksonomien setter tall og krav til næringsliv og politikere, som gjør at dersom man skal låne penger for å bygge en oljerigg i stedet for et solkraftverk, må man betale en mye høyere rente på investeringen. Dette blir viktig for Norge og norsk næringsliv. Det skal i Europa, Norge medregnet, investeres minst et halvt norsk oljefond (fem tusen milliarder kroner) hvert år til taksonomien, med forventet kraftig økning fremover mot 2050. Det er ingen som gjør dette alene fordi det er grønt og fint. Det er en sterk finansiell motivasjon bak det hele.

Taksonomien omfatter de fleste bærekraftsmålene. Det dreier seg om begrensning av klimaendringer, klimatilpasning, bærekraftig bruk, beskyttelse av vann og marine ressurser, omstilling til sirkulærøkonomi, avfallsforebygging, gjenvinning, kontroll av forurensning og beskyttelse av sunne økosystemer. Alt skal henge i hop og ses sammen.

Et bærekraftsmål her kan i prinsippet ikke gå utover et annet: Du kan ikke bygge vannkraft i et vernet område eller la vindmøller fordrive reindrift. Dessuten er vannkraftverk gjerne bygd av sement, som representerer sju prosent av verdens CO2-utslipp. Vannkraften kan være negativ for praktisk bærekraft.

Ei heller kan en vindmølle til havs true en vernet art, som for eksempel hvalen er i mange områder. Et tema som burde være relevant for Erna Solberg, som i Dagens Næringsliv lørdag 18. januar sa at «Vi bygger nå verdens største havvindpark for klimaet», mens SV på sin side programfester støtte til vindkraft på land. Det er også et tema for Equinor, som nå bygger vindmøller mellom New York og Boston, midt i vandringsområdet til finn- og knølhval. Det er en lov i USA som heter «Endangered Species Act». Den kan slå inn med full tyngde dersom man truer en vernet art.

En Tesla som gir større ressurs- og energiforbruk enn en 15 år gammel diesel-Golf, og som skrapes etter fem år, vil også kunne komme under lupen. EU-taksonomien skal være ferdigbehandlet i år og være en EU-lov til neste år.

Under Pariskonferansen i 2015 greide den amerikanske utenriksministeren John Kerry å overbevise motvillige nasjoner om at det å insistere på bindende forpliktelser ville føre til en mislykket konferanse, og resultatet ble nettopp det: ikke bindende juridiske avtaler. Nå tiltrer igjen Kerry, denne gangen som president Bidens representant for klima.

Parisavtalen er verken en regional eller global traktat, eller en konvensjon forbeholdt viktige folkerettslige dokumenter. I Norge ble avtalen behandlet som dette i Stortinget, men ikke i USA. Norge skal være karbonnøytralt i 2050 og halvveis til målet i 2030. Parisavtalen er bygd rundt frivillige landsforpliktelser. Disse forpliktelsene er like forskjellige som landene de kommer fra. Det er håp, men dessverre sterk internasjonal tvil om at Asia, Afrika og Latin-Amerika vil nå målene avtalen legger opp til.

Parisavtalen godkjenner i praksis at Kina kan øke utslippene sine, og Kina slipper allerede ut like mye CO2 som EU og USA til sammen, med mer enn 121 kullkraftverk under bygging i disse dager. Hadde kullet eksempelvis vært erstattet med gass, ville utslippet vært redusert med to tredeler. Det er de vestlige landene som har forpliktet seg til å redusere CO2-utslippene.

Kina har riktignok sagt at de jobber for karbonnøytralitet innen 2060. Kina ser også nå ut til å være mer offensiv enn de meldte inn i 2015 (Reuters). De varsler nå om «Peak emissions» før 2030. Men de starter fra et veldig høyt CO2-utslippsnivå. Det er som når EU erstatter sine olje- og kullkraftverk med fornybar, gass og atom, som de nå gjør. Det er mye å gå på når gass slipper ut to tredeler mindre CO2 enn kull.

Det mest sentrale med taksonomien er at den skal sette en standard for hva som er riktige miljø- og natur-investeringer. Dette ses også sammen med sosiale styringskriterier som Environmental Social Governance/Social Responsible Investments (ESG/SRI). Disse har vært eneveldige begreper i finansmarkedet så langt i vestlige land. Taksonomien har et langt skarpere fokus på natur og miljø, og den akter å strupe kapitalstrømmen til et bærekraftstiltak som går utover alt annet: «One cannot do significant harm to one sustainability goal, by hurting another sustainability goal».

«Det er en sterk finansiell motivasjon bak det hele»

Når trønderpolitikere for tiden (som i Klassekampen 9. januar) ønsker å bygge ut vannkraft i vernede områder, er dette på tvers av taksonomien! I Rogaland, der Stortinget nå har vedtatt at minst 2000 mål matjord på Jæren skal ofres for bygging av datasentre, er dette på tvers av jordvern, og dermed taksonomien. Sagt på en annen måte: Hele saken er på tvers av bærekraft og i strid med Parisavtalen. Matjord over hele kloden er verken i Parisavtalen eller taksonomien betraktet som en lokal ressurs med utelukkende lokale konsekvenser. Matjord er en global ressurs. Datasentre på matjord må gjøres så ulønnsomt at private investorer holder seg unna. Stat og kommune kan heller ikke ignorere at et bærekraftsmål krasjer med et annet. De har jo sagt de skal følge Parisavtalen.

Taksonomien sier imidlertid ikke noe vesentlig om absolutt økning i ressurs- og energiforbruk. Den har fokus på et tiltak i forhold til et annet. Det er et problem med tanke på hva naturverneren sto for før årtusenskiftet: Vi skulle ha ned bruken av energi og råstoffer. Taksonomien sier at energiforbruket i størst mulig grad skal være basert på vind, sol og vannkraft. Vekst som sådan havner uklart mellom kapitlene. Vi hadde Gro-rapportens «Our Common Future» fra 1987, Romaklubbens «Limits to Growth» i 1972, «Samla plan om vassdrag» og en rekke andre sentrale innspill mellom 1972 og 2000. Disse ville alle ha redusert energi-, ressurs- og naturforbruk. I dag er dette blitt et stort tja. Det er helt uakseptabelt.

Allerede i 1992 så vi i den vestlige verden at bruttonasjonalproduktet var frakoblet veksten i energiforbruk. Etter 2000 har dette bare blitt forsterket. For Norge er dette også tilfellet, men i henhold til forskningssenteret CenSES opereres det nå med en økning av strømforbruket i Norge på mellom 21 til 134 Twh fram til 2050. Det går omtrent tjue tusen husholdninger på en Twh.

Datasentersatsingen i Norge er en stor del av dette økte energiforbruket. Alt vi gjør i «skyen», skjer i virkeligheten i et stort, energikrevende datasenter på bakken. Datatrafikken krever snart mer energi enn flytrafikken – og øker raskere enn denne i henhold til Statkraft. Og til denne artikkelen har jeg alene brukt mer enn en kilowatt, tilsvarende syv stearinlys eller en tidels liter bensin for research på internett.

I Norge er det anslått at det er Bitcoin for cirka ti milliarder. I energibruk, rundt regnet, betyr dette cirka 15 altautbygginger, seks TWH eller tilsvarende hundre tusen husholdninger. Dette er omtrent den energien som Stavanger by bruker årlig. Utvinningen (jo da, det kalles for «mining») av Bitcoin, eller de tusen andre kryptovalutaene som finnes, finner sted i klynger og anlegg med computere som man kan plassere i en konteiner og flytte på i løpet av uker. Man kan fort flytte et anlegg med dyr energi til et sted med billigere energi.

Utvinnerne søker «ren» energi, der Norge, Island og Sveits er spesielt interessante. Disse valutaene er ekspansive og utvinningen vil alltid vil søke ditt der energien er billigst, og dermed blir det i praksis aldri overskudd av energi noen steder så lenge dette kan ekspanderes. Utvinning av kryptovalutaer har sjokkerende nok potensial til å bruke like mye energi som hele verden i dag forbruker (World Economic Forum 2017), og Norge er blitt et favorittland med sin «rene energi». Skal vi bygge vindmøller for å utvinne energisluket Bitcoin i Norge?

Samtidig skjer nesten all kriminell handel over «the dark web» med forskjellige kryptovalutaer, og mye utvinnes også i Norge. Man bør ene og alene i lys av Parisavtalen tørre å bannlyse denne valutaen.

Det er i praksis i dag ingen uttalt politikk for å redusere energi- og ressursforbruket. Dette i motsetning til den kampen natur- og miljøorganisasjonene programfestet på 1980- og 1990-tallet: Vi skulle ha ned ressurs- og energiforbruk. Vi har i dag 36 miljø- og naturvernorganisasjoner her i landet med mer enn 300.000 medlemmer. Et klimabrøl for alle bærekraftsmål vurdert sammen er det som trengs. Hvor mange vindmøller, utbygging av vassdrag og legging av kabler skal vi velsigne i den «rene» kraftens navn? Kanskje skal vi spørre de 40.000 barna i gruvene i Kongo, som utvinner kobolt til batteriene i elbilen, om hva de synes?

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production