Ideen om eit åndeleg og eit materielt plan er grunnleggjande religiøs.
Solveig Aareskjold
Sivilisasjonen er berre eit tynt ferniss over barbariet, blir det somme tider sagt av folk som meiner at dei forstår seg på menneskenaturen.
I bøkene til den verdskjende vitskapspopularisatoren Steven Pinker er det eit gjennomgangstema at sivilisasjon er ånd som har overvunne materien, kultur som har sigra over naturen – enn så lenge. For rett under overflata rumlar ein vulkan av villskap og vondskap. Det som finst av godt og rett i verda, er ei skrøpeleg hinne over eit sydande barbari som vil ta over straks den overordna kontrollen mistar taket.
SIVILISASJONEN: I form av britisk kolonisering av Afrika, frå magasinet Puck i 1902.
Eit stykke på veg er det fornuftig tenkt. Ingen samfunn er så trygge at dei ikkje kan øydeleggjast av pøbel som stormar nasjonalforsamlinga og skremmer dei folkevalde inn under skriveborda. Me er alle i fare når dei institusjonane som held kvardagen ved like, sluttar å fungera, og den personlege moralen til menneska omkring oss er det einaste me har å støtta oss på.
Kristendomen baserer seg på at moralen kjem frå Gud og blir kanalisert gjennom prestane, slik at det kaotiske og retningslause mennesket kan læra skilnaden på rett og gale. Og når ein ser på kva enkelte kan få seg til å gjera, er det lett å tru at me alle saman er så sjølvsentrerte av natur at me vil øydeleggja alt me kjem i nærleiken av om me ikkje har ei fast hand over oss. Utan den vil livet vil bli alles kamp mot alle, blodig, ekkelt og kort.
Men etter kvart som kyrkja har mista makta, har himmelen og helvete skrumpa inn til abstrakte symbol. Dei to plana som tilværet før var delt inn i, med det låge, ureine og jordiske på botnen og det himmelske, reine og guddomlege på toppen, har smelta saman til eitt. Eit tilsvarande omskifte har skjedd i måten me forstår oss sjølve på. Før var hjernen ein diffus mellomting mellom det materielle og det immaterielle. No har han falle på plass som eit biologisk organ som lunger og magesekk, og me har slått oss til ro med at tankane er elektriske utladningar i nervecellene. Men om sansen for godt og vondt må bankast inn ovanfrå, eller evna til å handla moralsk er medfødd til liks med evna til å snakka, svever framleis i det blå.
«Himmelen og helvete har skrumpa inn til abstrakte symbol»
Tanken om ein uforlikeleg motsetnad mellom sivilisasjon og barbari byggjer på den gamalmodige ideen om at tilværet er splitta i to plan, der det åndelege er opphøgd, reint og velordna, og det materielle lågt, skite og kaotisk. Sidan dette verdsbiletet er tvers gjennom religiøst, er det merkeleg at ikkje vitskapen har kasta vrak på det for lenge sidan. For dersom me legg til grunn at ånd og materie er eitt og det same, er den klare grensa mellom orden og kaos det første som forsvinn. I staden kjem det til syne eit stort fleirtal som gjer så godt dei kan, og eit lite mindretal av snyltarar og forførarar, slik den verda me kjenner, er sett saman, jamvel dei demokratiske rettsstatane som somme av oss er så heldige å leva i.
Charles Darwin meinte at moralen var biologisk nedarva. Det hadde han heilt rett i.
Ikkje søtt, ikkje surt, ikkje bittert – men salt. Solveig Aareskjold skriv om det ho sjølv vil i Klassekampen kvar laurdag.
Stadig flere offentlige prosjekter og tiltak begrunnes med ‘sikkerhet’. Hvor havner vi da, egentlig?
Peter Butenschøn, arkitekt
FESTNINGEN: Forsvarsverk har alltid preget byer. Her utsikt til Fredriksten festning i Halden, malt av Mathias Blumenthal i 1747.
FOTO: NASJONALMUSEET
Stadig flere offentlige prosjekter og tiltak begrunnes med ‘sikkerhet’. Men er det en fare for at det tipper over, at det utvikles et kontrollsamfunn fjernt fra våre nasjonale idealer?
‘Sikkerhet’ er blitt et viktig mytisk begrep i samtiden. ‘Sikkerhet’ handler om å skape trygghet og forsvar mot alt som truer oss, fra ulike hold. Vi vet ikke så godt hva det er sikkerhet for eller mot, eller hvem som truer med hva, om det er russiske datahackere eller internasjonale terrorister eller ensomme ekstremister. Så hvordan får vi ‘sikkerhet’ – i et demokratisk samfunn?
I regjeringens begrunnelser og planer for ny bebyggelse for departementene er det sikkerhet som dominerer beskrivelsene, nærmest i hver setning. Det koster mange ekstra milliarder (samlet kostnad nå mer enn 30 milliarder, rundt halvparten av kostnadsøkningen skyldes økt sikkerhetsnivå), men vi får ikke vite hvordan hus og folk skal beskyttes, hva som skal bygges under bakken, hva som skal kontrolleres og hvem som kan klareres.
Informasjon om alt slikt er hemmelig, og derfor unndratt en offentlig debatt. Avisredaksjonene er ukritisk lydige. Vi forstår jo at sikkerhetsekspertene vil stenge gatene rundt Regjeringskvartalet, med en ‘perimetersikring’ (sikkerhetssone) på 75 meter fra bygningene, slik at hvite varebiler med dynamitt ikke kan kjøre inn en gang til, men slikt koster ikke milliarder.
For øvrig må vi visstnok stole på disse sikkerhetsekspertene, hvem de nå enn er og hvor de nå har sine kunnskaper fra.
Forsvarsverk mot angrep utenfra og inntrengere har i flere tusen år preget byer. Bymurer, vollgraver, byporter med skyteskår og jernbeslåtte porter ga beskyttelse. Vi ser på gamle stikk med bypanoramaer at de europeiske byene har stengt omlandet ute og vært avhengige av sterk og besluttsom kontroll med hvem som får komme inn i byen, og samtidig med hvordan folk innenfor murene må oppføre seg.
I europeisk historie har konkurrerende regimer stadig sendt sine hærer mot byene. Ofte ble byer anlagt utilgjengelig på fjelltopper, slik vi nå ser i romantisk lys i det italienske landskapet, eller ute på steile øyer. Gamlebyen i Fredrikstad har fremdeles sine forsvarsverk intakt, der manglet de Haldens eller Kongsvingers uinntagelige fjellknauser for å motstå svenske inntrengere.
Nåtidens krav: Det ødelagte Regjeringskvartalet slik det så ut etter terrorangrepet 22. juli 2011.
FOTO: JAN JOHANNESSEN/AFP, NTB Jan Johannessen
Provinsbyen Christiania ble anlagt med rettlinjede gater for effektiv beskyttelse av kanonene på Akershus festning. Det var først på 1800-tallet at langtrekkende angrepsvåpen gjorde slike forsvarsverk utdatert. Så ble man mer opptatt av forsvar mot indre fiender, Paris’ nye bulevarder åpnet opp byen slik at militære avdelinger kunne marsjere der trange middelaldergater og smug hadde gitt grobunn for folkelige opptøyer og barrikader.
Men slike sikkerhetstiltak var lite nyttig i Dresden eller Hiroshima i 1945, eller i New York 11. september 2001. Fienden ble uforutsigbar, usynlig, ustoppelig. Nå kan vi oppleve hvordan nye trusselbilder får forme hverdagen ute i verdens byer. Fienden finnes overalt, alle må sjekkes og kontrolleres, ethvert sted må overvåkes, kameraene ser ned på deg fra hushjørner og lyktestolper, og ID-kortene må være tilgjengelige, om du ikke ser ut til å høre hjemme på stedet. Ta en kikk oppover fasadene langs hovedgaten i Bjørvika. Eller gå en tur rundt den nye amerikanske ambassaden på Hovseter. Kameraene følger deg.
Så kan man spørre om de nye sikkerhetstiltakene vi møter ute i gatene, pullerter med stålkjerner og solide blomsterurner og granittbenker, er for å beskytte mot angrep, eller først og fremst for å gi publikum en følelse av trygghet. Sikkerhetstiltakene beskytter i hovedsak mot det forrige angrepet, slik generalene forsvarer oss mot den forrige krigen, for ingen vet hvordan nye angrep vil komme – fra droner eller bomber, fra kjellere, rør eller datanett, fra et forskrudd eller forvirret individ, fra bil, sykkel eller til fots.
DYSTOPIEN: Weidan i Egypt, hvor landets hovedfunksjoner er flyttet til en strengt kontrollert ørkenby.
FOTO: UDC5
En avdelingssjef i Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, DSS, forteller at de etter 22. juli 2011 aldri har mottatt noen oppringning dersom en blå eller rød varebil parkerte utenfor en departementsbygning. Men hvis en hvit varebil parkerte utenfor, mottok departementet og politiet dusinvis av oppringninger fra departementsansatte i panikk.
I Paris beskytter de redaksjonslokaler, i Spania jernbanestasjoner, i Washington vil de nok beskytte kongressbygningen. I Oslo beskytter vi departementskontorer, for det var der det skjedde sist, men ikke kinoer, kafeer, T-bane-nedganger, kjøpesentre, skoler. Alle kan kjøre inn og parkere under Konserthuset, når 1400 mennesker sitter oppe i salen. Etter bombeangrepet under maraton i Boston i 2013 ble det forbudt å bære ryggsekk ved idrettsarrangementer.
Den amerikanske byplanforfatteren Jane Jacobs beskrev byens virkelige sikkerhet som ‘eyes on the street’, at folk fulgte med på hva som foregikk i strøket, kjente naboer, brydde seg med dagliglivet. Jeg har hørt at i noen hollandske byer trekker folk gardinene til siden om kvelden, for å vise at de ikke har noe å skjule. Eller som statsministeren hevdet etter 22. juli 2011: Svaret på terror er mer åpenhet og mer demokrati.
«I Oslo beskytter vi departementskontorer, for det var der det skjedde sist»
Her ligger det ogsåspørsmål om proporsjonalitet eller forholdsmessighet, velkjente problemstillinger under tidas debatt om koronanedstengning. Står beskyttelsestiltakene i et rimelig forhold til risikoen, og til konsekvensene for folk i dagliglivet? Når blir overvåking en trussel mot frihet? Det er en vanskelig diskusjon, ikke minst fordi premissene og sikkerhetsvurderingene er så hemmelige, og fordi ingen vil ta belastningen for unnlatelse, dersom det skjer noe.
Det er nå 10 år siden Den Arabiske Våren, og siden store demonstrasjoner på Tahrir Square i Kairo jaget president Mubarak fra makten. For generalen som overtok tre år senere, Trumps ‘favorittdiktator’ al-Sisi, har løsningen på slike folkelige trusler vært åpenbar og dramatisk, men ikke særlig omtalt i internasjonale medier: Han har rett og slett flyttet hovedfunksjonene – regjeringen, byråkratiet, hæren og politiet, til en helt ny by, Weidan, som bygges ute i ørkenen til enorme kostnader, 45 kilometer øst for Kairo. Så lar de den kaotiske og overbefolkede Kairo (23 millioner innbyggere) få seile sin egen sjø.
Det første som ble gjort i Wedian var å installere 6000 overvåkingskameraer, knyttet til en felles kommandosentral. I den nye byen, dimensjonert for 6,5 millioner innbyggere, med kinesisk og saudiarabisk kapital i ryggen, skal butikker og service drives uten kontanter. Du trekker kortet ditt, bankkontoen belastes, og sentralen vet hvor du er og hva du gjør. Her er det ikke lenger noen risiko for demonstrasjoner eller andre forstyrrende uttrykk for folkelig misnøye.
Diktatoren Erdogan i Tyrkia har gjort noe liknende, når maktapparatet nå er flyttet ut til et enormt president-kompleks i en fredet park noen kilometer utenfor Ankara sentrum, beskyttet som en middelaldersk festning.
Vi må tro det er langt fra Oslo til Wedian og Ankara. Men det er mulig vi bør våge å ta en noe mer åpen debatt om hva ‘sikkerhet’ er for noe, i vår tid, og hva behovet for sikkerhet kan føre med seg av utilsiktede bivirkninger. Hvordan vi håndterer dette vil vekke oppmerksomhet i mange land. Det bør i hvert fall handle om noe mer enn å beskytte seg mot hvite varebiler, eller å tro at noe vesentlig kunne vært unngått i 2011 ved å stenge Grubbegata for biltrafikk.
En sikkerhetssone på 75 meter omfatter et stort område av byens sentrum, med butikker og kontorer og flere tusen arbeidsplasser som ikke har noen tilknytning til statsapparatet. Så må vi heller diskutere hva slags trygghet eller sikkerhet det faktisk gir. Blir ansiktsgjenkjenningsteknologi og overvåkingskameraer og innmonterte chips knyttet til GPS den beste måten å få ‘åpenhet og demokrati’ etter sommeren 2011?
