Den norske likhetskulturen fremkjempet etter krigen er dyrebar. Blant andre Harald Eia har flere ganger påpekt at små økonomiske forskjeller er tett forbundet med graden av lykke i et samfunn, en likning der vår sterke velferdsstat også er en av faktorene. Et av de oftest brukte eksemplene for å forklare det prisverdige, men ikke alltid logiske ved den norske likhetstanken, er barnetrygden. Den er ikke behovsprøvd, men gis til alle med barn uavhengig av inntekt. Det urettferdige i at trygden også går til de svært bemidlede, veies opp av en tanke om at felles ordninger gjør at majoriteten slutter opp om systemet.