Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Amanda Gormans dikt til USAs folk viser lyrikk brukt politisk. Norske poeter tror det er et klokt virkemiddel:

Savner poesi i politikken

SKALDENS KRAFT: Poesi som Gormans gjør noe politikernes retorikk ikke kan. Språket blir tenkende og sansende på samme tid, mener poet Terje Dragseth. Her er han fotografert i 2014. FOTO: ARILD DANIELSEN

Flere norske lyrikere etterlyser poesi på Stortinget: – Det burde vært obligatorisk, sier Terje Dragseth.

Lørdag kunne Klassekampen melde at flere norske forlag var lystne på bokrettighetene til USAs nye superstjernepoet Amanda Gorman, etter at hun leste diktet «The Hills We Climb» under onsdagens presidentinnsettelse. Der har det så å si blitt tradisjon at en av landets poeter ansporer til patriotisme og samhold under presidentskiftet.

Attpåtil utpeker Kongressbiblioteket hvert tiende år en «Poet Laureate», som skal arbeide for poesiens kår i landet. Det finnes òg en ungdomsversjon, og den besitter Amanda Gorman.

Heller enn å kjempe om rettighetene til Gormans bøker, hva med å skape en norsk ekvivalent?

– Det er litt snobbete å framheve én som liksom skal målbære poesien, sier Terje Dragseth, poet, multikunstner og «gammel anarkist» – med liten sans for pidestaller.

Men å hyre poeter til Stortinget med jevnere mellomrom, er en idé han kan like:

– Det skulle vært obligatorisk, også ved en stortingsinnsettelse! Heller enn trontalen skulle en poet lest dikt. De gamle norske kongene gjorde klokt i å ha skaldene ved sin side.

– Viser poesiens kraft

Ideologien som tør bruke poesien som språk, vinner på det, mener Dragseth:

– Hva vil verden huske etter denne historiske innsettelsen? Ikke Bidens tale. Hele verden snakker om denne 22-år gamle fargede poeten i sin vakre gule kåpe. Hun gjør noe politikerne, med sitt språk og sin retorikk, ikke kan: Språket blir sansende og tenkende på samme tid. Det er et lite mirakel, og et jævlig godt eksempel på poesiens kraft.

Hadde han selv blitt spurt om å lese dikt på Stortinget, ville han «selvsagt» takket ja, uten frykt for å bli satt i bås:

– Jeg ville vært smartere enn som så. Jeg ville gjort det på poesiens premisser, ikke ideologiens: Det finnes ingen grenser i poesien.

Dikt til spott og spe

Henning Bergsvåg deler sin lyrikerkollegas oppfatning:

– I den grad poesien har vært i Stortinget, har det vært til spott og spe, som da Arild Nyquists dikt ble lest med tullestemme i 1972, for å vise det uforklarlige og nytteløse ved poesien. Men jeg tror poesi kan ha en forløsende kraft politisk, sier Bergsvåg, som selv har skrevet dikt om både flyktningkrise og Israels bombing av Palestina.

– Burde vi utnevnt en «hoffpoet»?

– Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom dét og å bruke poesi i politikken. Men at det politiske er mangelfullt i norsk lyrikk, er hundre prosent sikkert. Vi har nok fortsatt et dogme som sier at dikt skal være mangetydige og subtile, ikke reduseres til ett budskap.

Både i Sverige og Danmark har de beveget seg lenger vekk fra det, mener Bergsvåg. Han håper poeter som Warsan Shire, Claudia Rankine og norske Sumaya Jirde Ali kan tenne en flamme også her.

– Lyrikken har en tendens til å bli politisert i politiske tider. Så fort noe står på spill, griper folk til poesien, som etter 22. juli, da poeter plutselig leste på nasjonal TV.

Ifølge Bergsvåg var Gormans dikt optimalt for anledningen:

– Hun er håpet, det nye som skal komme. Det har å gjøre med hvem hun er. Det er ikke sikkert vi ville fått samme wow-følelse om det var en hvit mann på 70 år som leste.

– Vil ikke få noen til å stille

Ifølge lyriker Cecilie Løveid er Gorman «superflink», men hun er ikke med det sikker på at det er sunt å være «offisiell skald».

– Umiddelbart tenkte jeg at et land hvor Erna Solberg, med sin erklærte kjærlighet til «Die Hard», faller for konspirasjonen rundt et ærlig kunstverk som «Ways of Seeing», ikke vil få noen av oss til å stille opp for seg. Unnskyld først! oppfordrer Løveid.

Også poet Eldrid Lunden er skeptisk til hoffpoet-rollen:

– For meg er det et tegn på en svak offentlig samtale om poesi, hvor man må lage en pyramide der noe er absolutt bedre enn noe annet. Det blir veldig smalt, sier Lunden.

– Det er ikke så ofte poeter taler på Stortinget. Burde vi gjort mer som USA?

– Det er heldigvis ulik praksis innenfor ulike kulturer når det kommer til poesi.

– Heldigvis?

– Ja, ja, ja. Man kan ikke sette poesi i en bestemt boks. Det karakteristiske er at den kan ta nesten hvilken form som helst, sier Lunden.

«De gamle norske kongene gjorde klokt i å ha skaldene ved sin side.»

– Det er ikke en enkel sak å definere politisk poesi. Jeg oppfatter mye vestlig litteratur som politisk, selv om den ikke nødvendigvis deltar i debatten, sier Lunden.

At Gorman fikk tale under innsettelsen, trenger heller ikke bety at hun anses som enestående eller tillegges en spesiell autoritet, mener hun.

– Men poesi har vanskegrader. Å skrive gode politiske dikt er det ikke alle som kan.

For lyriker Gunnar Wærness er selve diktet til Gorman lite annet enn et «utbyttbart, arbitrært artefakt», målt opp mot framførelsens situasjon.

– Gorman skjønner at hun ikke kan være en farlig og subversiv kunstner nå. Millioner følger med på direkten, og hun får en unik mulighet til å formulere ting mange trenger å høre. Den performative konteksten er så sterk, sier Wærness.

Ifølge ham sa Gorman rett ord til rett tid. Det er en evne han savner hos norske lyrikere:

– Norske forfatteres politiske forståelse og følsomhet har ikke, med noen unntak, imponert meg på 20 år. At den intellektuelle forfatteren har en privilegert inngang til politikken, er en myte, sier Wærness.

Takker gjerne ja til rollen

Wærness er ikke sikker på om behovet for rollen Gorman inntok er like stort ved et norsk statsministerbytte, eller «for å feire 30 år med fred og enighet», som han sier det.

Men når vi har trengt det, har vi jo klint til som bare det: Bjørnson, Wergeland, Øverland, just saying. Og selvsagt Cecilie Løveids 22. juli-dikt.

Derimot har forfatter og poet Helene Guåker tro på verdien av en Stortingspoet – som selvsagt sto fritt politisk.

– Jeg for eksempel ville nok ikke klart å se på høyrevridd politikk med ukritisk blikk. Men jeg skulle gjerne takket ja, jeg! ler hun.

Guåker mener poeter har en egen evne til å formidle samfunnsproblemer på en måte som berører.

– Det er en evne taleskriverne på Stortinget, som følger en retorisk oppskrift, mangler. Jeg sier ikke med det at poeter burde erstatte taleskrivere, men at poeten, ved å bruke uvante ord og vendinger, kan sette i gang hjernen på nye måter, sier Guåker.

– Gorman klarer å gjøre det personlige allment, og det er essensen av poesi. Da står pelsen på armene!

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production