Med «Datteren» følger Lena Andersson opp «Sveas sønn». Sammen danner de et epos over det svenske sosialdemokratiets framvekst og fall:
Lena Andersson peker på postmodernismen når hun i «Datteren» skal forklare det svenske sosialdemokratiets oppløsning. Men den største trusselen mot folkhemmet var alltid folkhemmet selv.
«Møt barnehjemsgutten som skal reparere det svenske folkhemmet», lød overskriften på Aftenpostens portrett av den kommende statsministeren Stefan Löfven før riksdagsvalget i 2014. Drømmen om folkhemmets renessanse står sterkt i vårt naboland, og også høyrepopulistiske Sverigedemokraterna har lovet sine velgere å ta Sverige tilbake til de glade mellom- og etterkrigsårene da «trygghet og fellesskap» rådet.
Men det finnes ingen vei tilbake til sosialdemokratiets gullalder, mener den svenske forfatteren Lena Andersson. Slik hun ser det, var folkhemmet i sin natur dømt til å bli en relativt kortvarig affære.
– Forutsetningen for folkhemmets framvekst var at Sverige var fattig – at man kunne reise seg fra noe. Men i det ligger det også at det bar sin egen destruksjon i seg, sier Andersson og utdyper:
– For da man hadde nådd målet, da den materielle velstandsøkningen var på plass og alle hadde fått det relativt bra, kunne ikke lenger dette systemet opprettholdes. Folk begynte å ta tak i sine sjelsliv, de begynte å kjempe for sine egne rettigheter, mot politikernes makt og masseproduksjonens miljøødeleggelser – masseproduksjonen som hadde gjort det mulig å utjevne sosiale forskjeller.
1932, året da sosialdemokratene vinner det svenske riksdagsvalget og sikrer de første fire av sine kommende 44 år ved makta, kommer også Ragnar Johansson til verden.
I alle fall gjorde han det i Lena Anderssons forrige roman «Sveas sønn» (2018), hvor vi stiftet bekjentskap med sløydlæreren som blir personifiseringen av det svenske folkhemmet: arbeidsom og lojal overfor de sosialdemokratiske grunnpilarene likhet, framskritt og fornuft.
«En berättelse om folkhemmets upplösning», lyder så undertittelen på oppfølgerromanen «Datteren». Gjennom fortellingen om Ragnars datter Elsa, født 1970, som velger bort en lovende skikarriere til fordel for lingvistiske studier med tungt fokus på postmodernistiske ideer, skildrer Andersson hvordan folkhemmet smuldrer opp foran øynene på Ragnar.
– Velferdsstaten er jo ikke oppløst, men folkhemmets idé om enhet og sosialt samhold forvitret allerede på slutten av 1960-tallet og eskalerte med 1970-tallets protestbevegelser, sier Andersson.
Med folkhemmets oppløsning vant man frihet – både til å velge sin egen vei og sine tv-kanaler. Men noe har likevel gått tapt på veien, mener hun.
– Folkhemmet bygde på et kompromiss mellom frihet og rettigheter i et logisk system. Man anerkjente at frihet og rettigheter var motsetninger, og man gjorde en byttehandel: Staten tok fra innbyggerne litt frihet i bytte mot at den tok hånd om dem, sier Andersson.
– Men poststrukturalismen har oppløst slike logikker – nå tror man at man kan ha både full frihet og fulle rettigheter, og med det blir staten nå ansett som en slags servicebedrift. Det skaper unødvendige konflikter.
I «Datteren» er ikke Lena Andersson verken subtil eller nådig i sin kritikk av det postmodernistiske og poststrukturalistiske tankegodset Elsa møter på sine lingvistiske studier i USA.
Kontrasten blir stor mellom Ragnars mantra om at det er viktigere å «tenke rett enn fritt» og medstudentenes overbevisning om at det ikke finnes noen sannhet overhodet.
– Hvorfor trenger vi disse sannhetene, disse fortellingene å enes om?
– Vi trenger dem fordi de finnes. Det er klart at det finnes ulike perspektiver på ting, ulike måter å fortelle en historie på, men i dag er vi kommet til et punkt der all logikk er opphevet – der vi ikke lenger har noen interesse av å diskutere med hverandre fordi man på forhånd har bestemt at man ikke kan enes om noe. Hva er da vitsen med å ha et samfunn?
«Trump er en naturlig følge av denne sannhetsoppløsningen: Jeg føler det, derfor er det sant»
— LENA ANDERSSON, FORFATTER
Andersson mener det er påtakelig at så mange av dem som lenge har forfektet den postmodernistiske avvisningen av ideen om én sannhet, er blitt opptatt av objektive sannheter i kjølvannet av Donald Trumps inntreden i amerikansk politikk.
– I Sverige prater man plutselig mye om sannhet fordi Trump lyver. Poststrukturalistene har sett at Trump er relativist, og derfor er sannhet blitt veldig in igjen.
– Så poststrukturalismen beredte grunnen for Trump og høyrepopulismen?
– Ja, det vil jeg si. Det finnes ikke lenger noen motstandskraft nå som man i årevis har dekonstruert forestillinger om sannhet, fornuft og rasjonalitet. Trump er en naturlig følge av denne sannhetsoppløsningen, der følelsenes primat råder: Jeg føler det, derfor er det sant.
Etter at hennes kritikerroste roman «Rettsstridig forføyning» ble folkelesning i 2013, har Lena Andersson vært en markant stemme i svensk offentlighet. Hun er fast spaltist i Dagens Nyheter, og under metoo ble hun en av få kritiske røster i Sverige. Andersson problematiserte det hun mente var en tendens til at utsatte gruppers vitnemål ble definert som sannhet, og at meningsbrytning ble ansett som et overgrep i seg selv.
Også i «Datteren» behandler Andersson denne problemstillingen. For i klassen til den noe usikre og naive Elsa går Dolores – en sterk og vakker lederskikkelse med navajorøtter. I romanen tegner Andersson et bilde av Dolores som en som ikke bare er hyperbevisst sin egen identitet som amerikansk urbefolkning, men som også vet å gjøre et nummer av det når det kan tjene henne.
Elsas klønete forsøk på å finne en felles grunn gjennom å trekke paralleller til sin egen opplevelse av svensk identitet faller ikke bare på steingrunn, men utløser en krangel som ender med at hun risikerer å miste studieplassen sin.
«I Sverige har man ingen tro på gamle systemer»
— LENA ANDERSSON, FORFATTER
I konflikten med Dolores tilskrives Elsa rollen som mektig undertrykker i kraft av å være svensk – altså fra «rasebiologiens hjemland».
– Hvem tenker du at sitter med makta i relasjonen mellom Elsa og Dolores?
– Dolores, helt klart. Mitt poeng er at vi har fått en ny og fantasifull forståelse av maktforhold. Det ligger en makt i å kunne kreve det siste ordet, og det ligger en autoritær maktutøvelse til grunn når man ikke gir motparten mulighet til å argumentere for sitt syn, sier Andersson.
Forfatteren mener konflikten mellom de to studentene er et talende bilde på samtalen om makt og undertrykkelse i Sverige i dag.
– Vi var på vei vekk fra å kategorisere hverandre, men nå er vi tilbake og er helt besatt av hudfarge. Forsøk på å komme fram til en universell idé om hva et menneske er, avskrives, hevder Andersson.
– Men er det ikke også slik at det finnes tid for å lytte, at det noen ganger kan være nyttig å høre etter hva en motpart har å si uten å forsvare seg eller redegjøre for sitt syn?
– Jo, absolutt. Men vi kommer til et punkt hvor vi også må spørre oss hva disse vitnesbyrdene skal føre fram til. Vi kan holde på med denne lyttingen en stund, men i det ligger det også en underkastelse. Mennesket er løsningsorientert: På et tidspunkt må vi også se framover og sammen finne løsninger på det som har vært feil.
Så hvor ligger løsningen da, på den tapte følelsen av enhet og samhold, av en felles grunn, som mange mennesker i vår tid later til å savne? Hos de gamle filosofene, skal vi tro Lena Andersson.
– I Sverige har man ingen tro på gamle systemer og tankesett. Man tror at fordi mobiltelefonen har utviklet seg de siste tiårene, så har mennesket gjort det samme. Men leser man Platon og Aristoteles, oppdager man fort at de balet med akkurat de samme spørsmålene som vi gjør i dag. Det er ingen grunn til å forkaste dem, påpeker Andersson.
Hun mener hjemlandet lider under sin mistenksomhet mot fornuft og intuisjon.
– Man anser fornuften for å være en mannlig, hvit og europeisk konstruksjon, så man våger ikke tenke selv – i frykt for at man tenker ut ifra sine fordommer. I Sverige er vi blitt så fordomsfrie at vi ikke lenger vet noe om mennesket.
