«Draumkvedet» er hyllet inn i fortidens mørke og tåke, slik det passer seg for en gammel sang om dødsriket og religiøse opplevelser. Men noe vet vi. I 1845 sang den 28 år gamle tjenestejenta Maren Ramskeid fra Kviteseid en folkevise for presten Magnus Brostrup Landstad, som reiste rundt for å samle religiøse toner og folkemelodier.

«Draumkvedet» forteller historien om Olav Åsteson, som faller i en dyp søvn på julaften, og ikke våkner før trettende dag jul. Han drar deretter til kirken, og forteller de andre i bygda om visjonen han har hatt. Han skildrer livet i det hinsidige i dramatiske bilder, fra himmelen til havets bunn. Han forteller om sjelens vandring gjennom dødsriket, over mørke sletter, heier og myrer, der Gjallar-brui heng’e så hågt i vinde.

Senere blir han også vitne til et stort slag. Det står mellom nord og sør, det svarte og det hvite. Det er Grutte gråskjeggje som rir mot sankte såle-Mikkjel, der den sistnevnte skal veie sjelene på dommens dag. Og det er her «Draumkvedet» kanskje også blir en eldgammel fortelling om kampen mellom norrøn gudetro og kristendom. Grutte gråskjeggje var et annet navn på Odin, som i kvadet blir fremstilt som selve Djevelen.

«Eg trur det treff noko tidlaust i mennesket.»

— Unni Løvlid

Det er i det hele tatt et svært rikt materiale i teksten, fullt av mystiske og til tider groteske bilder, der man må krysse Gjallar-broen med rapa mold i munn. Det er fortellingen om mannen i en kappe av bly som bærer på barnet sitt, mens han synker til knes i jorden. Om blodskam, pinsler og trollkjerringer som rører i gryter av blod. Men også en vakker tekst om veien til frelse, gjennom gode gjerninger og miskunn mot de fattige. «Draumkvedet» er mektig, og har fascinert norske kunstnere siden sangen ble kjent. Den finnes i en rekke varianter, ofte bare som fragmenter. Den mest kjente tekstversjonen er av Moltke Moe, som bandt sammen mange av de løsrevne strofene til et større og helhetlig verk.

Og det bringer oss til vår egen tid, der «Draumkvedet» fortsetter å inspirere kunstnere og musikere av i dag. Det første utdraget på plate ser ut til å ha kommet på en lp-utgivelse for det norskamerikanske publikummet i USA i 1954. I 1966 sang Aslak Høgetveit fra Vinje i Telemark inn alle de 52 versene for NRK, som også kom ut som lp-plate. Det er den samme tekstutgaven som Kim Rysstad nå benytter seg av, selv om han gjør det med en variant.

– Eg har lagt det so nærme eg kan til mitt eige mål – Setesdalsdialekten, forteller Rysstad som 6. januar, på trettendedagen, var ute med sin innspilling av visjonsdiktet.

– Dei fleste som syng «Draumkvedet» bruker jo tilnærma vest-telemål. Og ut frå mi kjenning veit eg ikkje om at dette er vorte gjort på Setesdalsmålet tidlegare. Denne versjonen med fullt orkester er ut ifrå det me kjenner til, heilt unik. Dei tradisjonelle melodiane er take vare på, men orkestreringen er heilt ny, spesialskreven til KORK og meg.

Det er samtidskomponisten Jon Øivind Ness som står for arrangementet på utgivelsen, med Christian Eggen som dirigent for KORK. Her slår mektige messingblåsere seg sammen med den sterke og følsomme stemmen til Rysstad.

– Det spesielle og fine med Ness sitt arrangement er at det ikkje går i vegen for, eller har endra noko på, dei tradisjonelle melodiane. Eg kunne gjere akkurat slik eg plar gjere når eg gjer «Draumkvedet» aleine. Han komponerte orkesterarr-et basert på opptak eg sendte han av melodiane.

– «Draumkvedet» minner oss på korleis me skal leva for å vera i samspel med andre menneske og naturen, sier Berit Opheim fra Voss, som har fremført verket i konsertversjoner i 25 år.

– For meg var «Draumkvedet» monumentalt å gje seg på veg i, fordi eg var redd for å ikkje klara å formidla tekstinnhaldet godt nok. Eg forstod ikkje alt, ikkje all samanheng, og enno er det uopna svar hjå meg. Det er som å setja på startknappen og ikkje vita kva verd ein går inn, som ein open meditasjon. Noko nytt «står fram» for meg kvar gong eg syng det, det lever litt sitt eige liv, kvar gong, sier Opheim, som ga ut «Draumkvedet» på plate i 2009, basert på et spontant opptak i Voss kirke i 2006, som Karl Seglem etterpå fylte ut med sitt bukkehorn, samplinger og annen elektronikk.

«Det handlar om menneskets higen etter å leve livet sitt på best muleg måte.»

— Unni Boksasp

«Draumkvedet» regnes som et egenartet og helnorsk verk, selv om flere har påpekt likheter med den irske visjonsfortellingen «Duggáls leizla» og det islandske visjonsdiktet «Solarljod». Stoffet er også noe av det samme som vi møter i Dantes «Den guddommelige komedie», samtidig som vi kanskje aner et enda eldre grunnstoff bak de katolske middelalder-forestillingene. Fellestrekket for disse fortellingene, er at de er milepæler innen sine kulturområder.

– Eg vil sei at «Draumkvedet» er eit slags svennestykke innan kveding. Det var iallefall slik det kjendes for meg då eg skulle framføre det heilt aleine for fyrste gong i Fantoft stavkyrkje i 2010, sier Kim Rysstad.

– Det å framføre «Draumkvedet» aleine, utan band, tek omlag ein halvtime. Då syng du heile tida, utan annan pause enn når ein trekk pusten. Samstundes skal du hugse på vers, dei ulike melodiane med variasjonar og halde deg i pitch. Så ja, det er eit monumentalt verk å begjeve seg ut på, så eg vert like glad og stolt kvar gong eg har framført det.

Unni Løvlid fra Hornindal var i 2006 med på innspillingen av Arne Nordheims versjon av «Draumkvedet», som året etter vant Spellemannprisen i samtidsmusikk.

– Eg trur det treff noko tidlaust i mennesket, sier Løvlid.

– Å ta reisa gjennom «Draumkvedet» gjer noko med deg. Skal du gå heilt inn i dette visjonsdiktet og gjere din versjon, så må det nesten bli ulikt frå person til person. Vi er jo alle ulike, og det mangfaldet av fortolkninger der ute bekreftar berre den krafta som ligg i denne reisa.

Unni Boksasp fra Tingvoll på Nordmøre har selv nylig lagd nyskrevet musikk til verket. Dette store konsertprosjektet må nå skyves helt til 2022, på grunn av pandemien. Hun vurderer grunnmaterialet slik:

– «Draumkvedet» er, i likheit med mange folkesongar, tidlaust. Det handlar om menneskets higen etter å leve livet sitt på best muleg måte. Om kampen mellom det gode og det vonde i mennesket, om å takle motgang og om mot til å gå vidare trass i store hindringar, og om å lære av sine erfaringar. Ein kjem nært på «mellomalder-mennesket» Olav Åsteson, og kjenner at han er eit tidlaust menneske. I tillegg er det jo ei spennande, blodig og dramatisk historie, med mange ulike og fine melodiar som er innsamla og eit nydeleg bildemålande språk som fascinerer.

«Det tek omlag ein halvtime. Då syng du heile tida, utan annan pause enn når ein trekk pusten.»

— Kim Rysstad

Betyr dette at «Draumkvedet» er norsk vokal folkemusikks Mount Everest, i den forstand at det er noe av det mest monumentale man kan begi seg ut på?

– Nja, på ein måte er det ei meisterprøve, men folkesongarar rangerar ikkje musikk slik, mener Unni Løvlid.

– Ein bånsull kan være likeverdig stor. Men det er noko med desse songane som er heilt inn på livsnerven, der du går gjennom ei endring medan du syng. Dei krev at du eig materialet, at du kun er her og no, og at du syng sant. At du gjer deg hen. Eg trur aldri eg kjem til å bli ferdig med å utforske dette materialet, verken som lytter eller utøvar.

Ifølge Unni Boksasp er «Draumkvedet» regnet for å være kvedingens svenneprøve.

– Dette grunnar nok i fleire ting. Både at det er mange vers og ulike melodier. Og fordi ein ikkje kan framføre det truverdig utan kunnskap om både historia og tradisjonen – og ut frå det gjere sine estetiske valg. Alle kvedarar lagar på ein måte sitt eige Draumkved – ikkje på den måten eg har gjort no, ved å komponere nytt, men ved å lage si eiga form. I versjonen eg har sett saman, med mange av versa etter Anne Skålen, så er det i alle fall ein god del gamlestev med naturmytiske vesen, symbolbruk, visdomsord og generell livsvisdom som eg ikkje i første omgang forbind med kristendomen, forteller Boksasp.

– På den andre sida finn ein trekk frå Bergprekenen og sjø

lvsagt den mørke kristendomen sine truslar om skjærsilden, syndefallet, dommedag, Helvete og Paradis.

– «Draumkvedet» slik vi kjenner det i dag, er restitusjonar – med unntak av tekstvarianten etter Maren Ramskeid, sier Unni Løvlid, som i dag leder folkemusikkseksjonen ved Norges musikkhøgskole.

– Ved Nasjonalbiblioteket finn du hundrevis av fragment. Har du lyst, kan du óg lage din versjon. Der har siste åra komt til fleire nydiktningar, og eg håpar der kjem fleire. Nokon meinar diktet oppsto i middelalderen, nokre på 1700-tallet. Eg er ikkje så opptatt av akkurat det. Der kan få lov å være fleire sanningar. Men eg elskar reisa gjennom Gjallarbrui, der eg kjem ut på andre sida med rapa mold i munn.

«Det er som å setja på startknappen og ikkje vita kva verd ein går inn, som ein open meditasjon.»

— Berit Opheim

Gjennom arbeidet med stoffet har plateaktuelle Kim Rysstad endret syn på hva det er som fascinerer mest.

– I starten var eg alltid mest opptatt av melodiane framfor det tekstlege innhaldet, eg tykte det var utruleg flotte melodiar med ei heftig tekst. Men etter kvart har teksta blitt meir og meir viktig, og eg oppdagar nye ting kvar gong eg framfører det. «Draumkvedet» har vore og er framleis omdiskutert, både kva gjeld opprinnelse, innhald og korleis ein kan tolke innhaldet. Ein finn trekk både frå katolsk lære, men også overtru og norrøn mytologi.