Jeg prøver å få tak i noen som kan snakke litt om brexit, da Teams forteller meg at jeg egentlig skal fylle denne spalta i tirsdags- og onsdagsavisa. Jeg svarer at ‘jikes, det hadde jeg helt glemt’ og lurer på om det er mulig å lure seg unna? Jeg får vite at jo da, det går nok det, men at ‘du får kjenne på skammen i ditt indre’. Som sørlendingen jeg er, svarer jeg at skammen alltid er der, den, men at jeg vel kan prøve å redusere den, ved å levere til en av dagene. Men hva skal jeg skrive om? At jeg her på hjemmekontoret midt i stua har fått meg en gamingstol i svart skinn som kona ikke er megabegeistret for? At jeg de siste dagene har hørt veldig mye på MF Doom. På nyttårsaften kom nyheten om at rapperen, en virkelig kunstner, var død. Siden har jeg har hørt på «Operation Doomsday» et titalls ganger. Barna liker heldigvis også hiphop, men å skrive om barna er egentlig noe jeg ikke helt har grep om foreløpig. Det er i det hele tatt vanskelig å skrive når hovedinntrykket de siste månedene er en evig strøm fotballkamper. Jeg har sett så mye fotball at jeg får med meg når Wolverhamptons marokkanske midtstopper har klippa håret. Mens jeg så en ganske kjedelig kamp forleden kveld, dyttet jeg i meg en hel potetgullpose og så en stor sjokoladenisse jeg hadde vunnet i en sosial distansert kviss-konkurranse med et vennepar på nyttårsaften. Da nissen var spist opp, oppdaget jeg at den var på 100 gram. Det syntes jeg var mye, så dagen etter kjøpte meg en pulsklokke på et slags januarsalg. Greit med litt materielt drevet motivasjon for å ikke la denne pandemien sette avtrykk som sender meg altfor tidlig i grava. Greit å få sendt litt personlige helsedata inn i algoritme-helvete også. Godt nyttår.