Noe i hukommelsen min forstyrrer meg i møtet med Solveig Aalbergs utstilling, og det er dessverre noe helt fjernt. Men nettopp derfor må jeg gjøre rede for det her, så ikke flere går i den samme fella. Aalbergs serie av forholdsvis små vever handler teknisk sett om en størrelse (20 x 24 cm) og en mengde (mange). Pertentlig hengt opp ved siden av hverandre kan de ses som et serielt arbeid uten verken begynnelse eller slutt – men monteringen gjør også at verket som helhet lander et sted mellom stofflig undersøkelse og landskapsmaleri. Det er dette siste som fortvilt prøver å rive seg løs fra hukommelsen min, og som jeg like fortvilt vegrer meg for å formulere, siden det er så kleint. For hvis det ikke var for at jeg er patologisk selvkritisk, kunne jeg funnet på å argumentere for en tettere forbindelse mellom disse vevene og den maleriske landskapstradisjonen enn hva som ville tålt ettersyn. Den repetitive monteringen, en utstillingsteknisk gjenganger, framkaller nemlig et minne om landskapsmalerier utført i postkortstørrelse. Det lar seg også gjøre å peke ut en horisontlinje i nær sagt hver eneste vev, og derfra kan man komme i skade for å innbille seg at man har et tilstrekkelig faglig grep om sakene, selv om man bare later som.