Tretti år etter at den første innkjøpsordningen ble opprettet, hadde jeg min første direkte befatning med den da min bok nummer én ble påmeldt. Jeg tok det ikke i særlig grad innover meg. Jeg forsto ikke hva påmeldingen hadde med bibliotekene eller distribusjonen å gjøre, hvordan den gjorde at jeg fikk en høyere royaltysats eller hva ordningen betydde i litteraturpolitikken. I dag kan jeg langt mer om alle innkjøpsordninger. For eksempel vet jeg at når norsk litteratur gjør det bra i utlandet, så handler det også om at norske forfattere utsettes for svært mye god litteraturpolitikk.
Innkjøpsordningen er verdens beste litteraturpolitikk, men politikerne må ønske å satse på dem.
L for litteraturpolitikk
Kronikk
