Med pikante unntak som vi kommer tilbake til, var ikke den mest populære nye popmusikken særlig gøy i 2020, og jeg vet ikke engang om vi kan klandre pandemien, eller andre greier med sitt utspring i Kina. Nei, kanskje vi ikke engang kan klandre den Beijing-baserte videotjenesten Tiktok, en av de viktigste hit-pådriverne det siste året og appen som tar Andy Warhols profeti om framtida, og hver enkelts femten minutter med verdensberømmelse, ned i femten sekunder.

Yessir, alt og alle kan visst bli et fenomen fra ingensteds – med memes basert i gammel moro som gjør at slekt følger slekters gang og vi alle synger på samme sang: Enten januars virale «Break My Stride», 1983-smashen til Matthew Wilder som Arista-sjef Clive Davis kalte «en interessant låt, men ingen hit», eller «The Dreams Challenge» nå i høst. Sistnevnte Tiktok-utfordring tok Fleetwood Mac til enda nye høyder for enda nye generasjoner etter at den ikke spesielt velstående skateren Dogg Face viste via video hvordan man kan chugge mens man ruller, og gjorde i samme slengen Stevie Nicks laid-back igjen. Hvis du vil ha friheten din, ta den – who am I to keep you down. Og Dogg Face fikk sin frihet, økonomisk i hvert fall, og har allerede flytta fra bobil til hus mens han hjelper egne fabrikkarbeidende foreldre og deler ut mat til L.A.s uteliggere. Pluss at han har fått seg ny bil – den gamle brøt jo sammen, som var grunnen til at han tok fram rullebrett, juice-cocktail, smarttelefonen og spor 2 på «Rumours» i utgangspunktet. For så tilfeldig er det, eller så tilfeldig virker det i hvert fall å være, til tross for hva de mange konspirerende klovner later til å tro.

Så hva har «Dreams» og «Break My Stride» til felles, utover å være selvhevdende og adressert til et tydelig «du»? Vel, de er suverent konstruerte popsanger, riktignok med ulik oppbygning og temperatur, som sikkert kan ha et liv om førti nye år også. Som neppe gjelder for Victor Leksells håpløst forelska «Svag», årets aller mest strømmede sang i både Norge og Leksells hjemland Sverige, ifølge markedsdominerende Spotify. Og ursäkta, men «Svag» – fersk vinner av Nordens språkpris 2020 – er virkelig svak, platt og vag, som en «Min første kjærlighet» uten Herodes Falsk i bakgrunnen og salige Jahn Teigen i front. Men mulig Leksells blinkskudd også reflekterer hvordan mange føler seg i dette usosiale uår – pjuske og bløtaktige, mer eller mindre bevisst innstilt på et makelig og bekvemt liv, i behørig distanse til det meste.

For kanskje skyldes manglende popfinnsomhet korona likevel. Dette hitåret pekte nemlig i en annen retning pre covid, med en januar-slager som smakte i hvert fall delvis friskt, da den 1,70-høye Compton-rapperen Roddy Ricch vokste seg stor med «The Box», en sang undertegnede trodde ville vise vei for en ekstra hook-spesifikk og Tiktok-tilpasset lyd for listene. I dette tilfellet sa lyden iii-ooo, iii-ooo, som en vindusvisker, og var perfekt for ideer om umiddelbar gjenkjennelse og femten sekunders-videoer. Selv om det neppe var intensjonen like mye som det var Roddys intuisjon som drev ham – faktisk var iii-ooo-partiet det aller siste han la til på debutalbumet «Please Excuse Me for Being Antisocial», apropos tilfeldigheter (og apropos albumtittel som passer i 2020, fra desember 2019). Låta kunne uansett vært den første av mange som trakk massene i en litt annen retning. Men nei.

«Akkurat nå vet vi ingenting – det perfekte utgangspunkt.»

Hitåret 2020 har snarere vært mer av det samme og allerede etablerte. Lokalt har det gått mest i karantene-justerte, nesten barnevennlige, russe-aktige novelties fra reality-pelsrebell Tix, i seiglivet EDM fra Kygo og Alan Walker, i middelaldrende sjokkrap fra Eminem, i The Weeknd som låter som The Weeknd (med litt a-ha attåt), i døde rappere som den emo Juice Wrld og Brooklyn-driller Pop Smoke, i 2019-navn som Billie Eilish, Tones and I, Harry Styles og Lewis Capaldi, i mer introverte utgivelser fra Taylor Swift og Ariana Grande. Og i Astrid S, som sammen med Dagny omsider albumdebuterte med (relativt) hell. Uten at noen av disse egentlig tilfører så mye nytt. Selv Taylor Swifts «Folklore», i disse ører fineste blomst i buketten (til forskjell fra den mer b-pregede oppfølgeren «Evermore»), høres mest av alt ut som … Taylor Swift i album-modus, paret med velprodusert The National-mørke.

Ikke at det er noe galt med det, fornyelse er ganske sikkert oppskrytt, men vi har de siste to tiårene vent oss til en popsfære med stadig nye stjerner med noe nytt å melde, kanskje særlig rytmisk, i en krysskulturell miks som virker nypresset. I 2020 var det snarere som om utviklingen stoppet opp, der selv utfordrerne til den angloamerikanske popdominansen først og fremst sementerte sin plass. Ja, for merk og merk igjen at tre av de seks mest strømmede artistene på verdensbasis er fra henholdsvis Puerto Rico, Colombia og Sør-Korea: Bad Bunny, J Balvin og BTS, med mer latin trap, reggaeton og k-pop som legger seg tett på latin trapen, reggaetonen og k-popen fra et par år tilbake. Og dermed virker heller ikke de utpreget nye lenger, understreket av BTS sitt parodisk vellykka forsøk på å lage en engelskspråklig boyband-hit med «Dynamite». Som på tross av en tekst som etteraper en billig regle, står med 750 millioner visninger på Youtube. Som er mye, men langt igjen til en annen koreansk konge av nettstedet: «Baby Shark» står med over sju milliarder visninger, og passerte faktisk selveste «Despacito» av Fonsi/Yankee/Bieber i november.

Tradisjonelt og noe forenklet har store skifter i popmusikken blitt ledet an av afroamerikanske artister som lenge var marginalisert, fra jazz og blues, via rhythm & blues og rock & roll, til funk, disco, hiphop og elektronisk musikk. Og mulig det nye-nye kommer derfra også nå, for eksempel i BLM-klimaet etter George Floyd, fra en foreløpig usynlig undergrunn, uten at politikken har tapetsert hitlistene så langt. 2020s store rap-hit og snakkis rakte heller tunge til skam og tok strippeklubben og ikke minst sex-rappen helt til topps. Cardi B og Megan Thee Stallions «WAP» sampler en tretti år gammel Baltimore-klubbklassiker av Frank Ski (og Al «T» McLaran) og prater styggere enn Lil’ Kim og Cupcakke til sammen, helt på nivå med hundre år gammel dirty blues, som Netflix-aktuelle Ma Rainey anno «Shave ‘Em Dry» – sånn hvis noen trodde at griseviser var en ny greie.

Samtidig går «Wet Ass Pussy» både dypere og hardere enn det meste, og er som Pornhub til Madonnas Cupido – som tydeligvis er sånn vi vil ha det, med ingenting overlatt til fantasien. Eller tilfeldighetene? For «WAP» er jo ikke bare et samarbeid fordi det er artig å høre karibiske Cardi fra Bronx utveksle fete fraser med texaneren Megan. Ved å slå flere artister sammen, gjerne minst én etablert og minst én på vei opp, er sjansen veldig mye større for en hit som fester seg til algoritmene – og folket. Men heller ikke dét er noe nytt, men bare forlengelsen av en tendens vi har sett i flere år allerede.

Som hitsangen i 2020, for øvrig. I et år der karantenealbumet ble født, uten å bli så svært for så mange; i et år der strømmekonserter hadde sitt øyeblikk mens den akustiske gitaren og liveplata fikk sin renessanse, av åpenbare årsaker; i et år der fan-kultur, eller «Stan»-kultur, ble enda synligere online, i et år der avlyst og utsatt var som serie-utslett på rumper som rista til «WAP». For hvor ble det av de store konsertene og de samlende festivalene? Og hvor ble det av de nye, etterlengtede utgivelsene fra Kendrick Lamar og Rihanna? Slippes de i 2021? Og er det i så fall derfra en ny retning stakes ut? Ryktet vil nemlig ha det til at genuin nyskapning utformes etter at vi har roet ned, etter at noe broke our stride, og den kommer gjerne fra et helt nytt sted, fortrinnsvis et sted av å ikke vite, av den komplette usikkerhet og tvil. Og akkurat nå vet vi ingenting – det perfekte utgangspunkt.