Det ligger to småbruk på en liten øy ute i havgapet på Nord-Vestlandet. Folket som klorer seg fast her lever på naturens premisser. Vestvendt ligger plassene, og bare en lav, langstrakt liten øy verner båtstøene deres fra storhavet. Ei ku, en årskalv, en gris samt 10–12 sauer og like mange høns var småbrukets dyrehold den gang for å livberge de tobente på den av de to plassene som tilhørte min morsslekt. Men det store spiskammeret var nok havet – det ga sunn mat på bordet og i tillegg en liten inntekt, som til tider gjorde det lettere å ro til handelsmannen etter det mest nødvendige.