På et av bildene jeg husker best fra den veldokumenterte striden om Y-blokka, blir Oslos mangeårige, nylig avgåtte plan- og bygningssjef, Ellen de Vibe, trukket etter armene av to politimenn. I mer enn én forstand øker munnbindet den eldre kvinnen bærer, dramatikken – denne aktivisten lar seg ikke stoppe av en pandemi! To typer makt møtes i fotografiet. Det er ingen tvil om hvilken av dem som veier tyngst.

Anledningen var en av de tallrike fysiske motstandsmarkeringene mot vedtaket om å rive Erling Viksjøs skulpturelle bygning i hjertet av Norges hovedstad. Som pensjonist var nemlig de Vibe blitt med i Støtteaksjonen for å bevare Y-blokka. Denne markeringen fant sted en dag sent i april og hørte til blant de mer oppsiktsvekkende: «Jeg hadde jo aldri planlagt å bli del av en lenkegjeng», som de Vibe senere sa til Arkitektnytt. Den lenge så mektige byråkraten, som i sin gamle stilling hadde stått bak et kompromissforslag om å bevare deler av blokka, endte på glattcelle. Jeg så bildet på Arkitektnytts nettside, men tidsskriftet opplyser at det – talende nok – er hentet fra Facebook-siden til Ellen de Vibes fanklubb.

Tre måneder etter at de Vibe kom bak lås og slå, var likevel kampen over. Den hadde samlet mange tusen underskrifter og fått rivingen utsatt, men ikke ført frem. Y-blokka var på vei ned. Nå er Viksjøs y-formede skapning redusert til en diger boks som står foran Høyblokka. Inni den grå formen ruver «Fiskerne», Picasso-utsmykningen spanjolens norske kollega Carl Nesjar sandblåste på Y-blokkas fasade ut mot byen.

Aksjonistenes stadig mer høyrøstede innsats var likevel slett ikke forgjeves. Tilbake står et i norsk sammenheng sjeldent engasjement for arkitektur – og ikke for en historisk byggekunst som de aller fleste vil være enig i at er «pen», men for en representant for den utskjelte brutalistiske arkitekturen. Aksjonen føyer seg inn i de senere årenes økte engasjement for denne typen bygninger internasjonalt, men ut i en bred norsk offentlighet kom bevisstheten om disse verdiene først med kampen for Y-blokka. Det er å håpe – og det er sannsynlig – at den vil bidra til å gjøre det vanskeligere for myndighetene å rive et verk i samme familie neste gang det måtte komme på tale. I tillegg ga stridens innspurt Norske arkitekters landsforbund (NAL) en sjelden mulighet til å markere seg i et større forum enn det faginterne. Kan hende bærer arkitektenes innsats frukter også på sikt.

«Den lenge så mektige byråkraten endte på glattcelle»

På den annen side forteller det faktum at motstanden ikke førte frem, mye om sikkerhetsbegrepets gjennomslagskraft i 2020. Sikkerhetsavveininger lå nemlig til grunn for avgjørelsen om å rive blokka. Sikkerhet brukes for tiden som argument i sammenheng etter sammenheng, store som små, offentlige som private – med resultater. Ikke sjelden ligger det i sakens natur at folk flest ikke kan få innsyn i detaljene bak slike avgjørelser. Likevel trumfet altså sikkerheten et minst like tidsmessig kort: argumentet om av hensyn til miljøet å gjenbruke eksisterende bygningsmasse heller enn å bygge nytt.

Aksjonen for Y-blokka var dominert av engasjerte individer, og foran blokka ble det både arrangert konserter og slått opp protest-telt. Etter hvert bidro også institusjoner: Da Henie Onstad Kunstsenter vinteren for et år siden skulle vise en utstilling av Pablo Picassos erotiske grafikk, benyttet de anledningen til å gjøre deler av markedsføringen om til kampanjevirksomhet for Y-blokka. Senterets ansatte ledet an i protestene iført de Picasso-inspirerte blå- og hvitstripete overdelene også andre tok på for anledningen. Nasjonalmuseet og med tiden også utenlandske aktører, deriblant Unesco og selveste Museum of Modern Art i New York, føyde seg dessuten inn i koret. NAL og Fortidsminneforeningen gikk til søksmål mot staten, og arvinger etter Erling Viksjø og Carl Nesjar varslet at de ville gjøre det samme.

Så kompakt ble motstanden, ikke minst fra fagmiljøene, at enkelte fikk føle på at det i norsk kulturliv i 2020 kostet å mene noe annet enn at det var en skandale å rive Y-blokka. Gaute Brochmann, arkitekt og redaktør for Arkitektur N, et tidsskrift som gis ut av NAL, var ikke enig i at Y-blokka burde bevares. Det var heller ikke Brochmanns forgjenger Ulf Grønvold. Begge spilte roller i Klassekampen-artikkelen «Reagerer på lav takhøyde», som viderebrakte påstander om «sterk konsensuskultur i arkitektstanden» og «et voldsomt hysteri».

Kunstneren Jan Christensen hadde for lengst tatt til orde for kunstnerboikott av ny bygningsmasse på området. Her i avisen grep han til et mye brukt argument i senere år: «Det handler om å være på rett side av historien.» Også vår tids utbredte psykologiserende terminologi ble tatt i bruk. «Å legge et traume til et traume», het typisk nok en artikkel på nettstedet Kunstkritikk om den etter hvert lange og kompliserte protestprosessen. Teksten slo fast ikke bare at aksjonen var blitt «en folkebevegelse» med egne pins, vesker, mansjettknapper og øredobber, men også at å rive «kan umulig være godt verken for demokratiet eller folkehelsa».

At å fjerne Y-blokka var å fullføre terroristens ugjerninger, kom i omløp som argument. En av dem som fremførte det, var skuespilleren Iselin Shumba. I et debattinnlegg i Dagsavisen etter at rivingen var påbegynt, slo hun så – uvisst på hvilket grunnlag – fast: «Folket ønsker å bevare Y-blokka.» Under tittelen «Løgn som metode» lurte hun på «hvor landets demokratiske kompass befinner seg», trakk paralleller til Donald Trump og spurte kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup: «Lyver du til en hel befolkning?»

At de følelsesladde erklæringene til dem som protesterte, også kunne virke polariserende og mot sin hensikt, var på dette tidspunktet for lengst blitt tydelig. Allerede i mai skrev Minerva-redaktør Nils August Andresen, under tittelen «Derfor må Y-blokka ned»: «Jeg har lenge vært på gjerdet, men aktivistene fikk til slutt overbevist meg.»

Under tittelen «Elsk den mens den lever» hevdet Agnes Moxnes, NRKs kulturkommentator, i september i fjor at «omsorgen kommer i seneste laget». «Resultatet kan godt bli langvarig kjærlighetssorg», konkluderte hun. Det har tiden vist at hun fikk rett i.

Jeg hører selv til dem som mener at Y-blokka burde ha fått stå – som del av den helheten den hørte hjemme i, som nok et arkitektonisk monument over den forbløffende suksessen det norske sosialdemokratiet har vært, og som et vesentlig prosjekt i modernismens historie her til lands. Med tanke på de tragiske hendelsene som satte prosessen i bevegelse, kan det likevel være betimelig å minne om at det i 2020 handlet om en bygning, heldigvis ikke om menneskeliv.