Digitale verktøy er for lengst blitt en del av skolehverdagen i Norge. Flere steder blir elevene utstyrt med et nettbrett allerede i første klasse på grunnskolen.

Nå er også en håndfull norske kommuner, med Fredrikstad og Trondheim i spissen, i ferd med å inngå et samarbeid om innkjøp og utvikling av digitale læremidler.

Samarbeidsprosjektet har fått navnet Fri digital arena (Frida) og er tenkt organisert som et samvirkeforetak hvor alle landets kommuner etter hvert skal kunne inviteres inn.

En sentral målsetting er «å bidra til et større mangfold av digitale læremidler til fri bruk for elever og lærere».

– Vi må tenke nytt når det gjelder digitale læremidler. Norske kommuner har en lovfestet rett til å skaffe gratis læremidler til alle elevene, og de står fritt til både å anskaffe og å produsere slike læremidler, sier Sigmund Brenna, som er spesialkonsulent i Fredrikstad kommune.

Fritt tilgjengelig

Landets fylker har siden 2007 samarbeidet om prosjektet Nasjonal digital læringsarena (NDLA), som tilbyr kvalitetssikrede fritt tilgjengelige, nettbaserte læremidler i alle fag i videregående opplæring.

Nå ønsker altså et knippe norske kommuner å inngå et liknende samarbeid om digitale læremidler for grunnskolen.

Sigmund Brenna har i flere år deltatt i arbeidet med å utvikle Frida-prosjektet, og han forteller at de ser for seg en modell hvor kommunene som deltar, betaler en årlig medlemskontingent.

– Vi anslår at prisen vil ligge på 130 kroner per elev i året, noe som er omtrent ti prosent av hva en gjennomsnittlig kommune betaler for læremidler per år.

Midlene skal blant annet gå til opprettelse av fagredaksjoner og innkjøp av fagstoff og digitale verktøy. Det blir også anslått at rundt 25 prosent av midlene vil gå til utvikling av tekniske løsninger, mens 75 prosent skal gå til innkjøp i det åpne markedet.

Utsatte behandling

«Vi anslår at prisen vil ligge på 130 kroner per elev i årett, noe som er omtrent ti prosent av hva en gjennomsnittlig kommune betaler for læremidler per år»

— SIGMUND BRENNA

Tidligere i desember skulle lokalpolitikerne i Fredrikstad, som første kommune i landet, avgjøre om de skulle inngå medlemskap i Frida, men saken ble utsatt. Det er politisk uenighet om hvorvidt et slikt læremiddelsamarbeid er heldig eller ikke.

Det har også kommet andre tunge aktører på banen som er kritiske til et slikt samarbeid. Blant dem finner vi Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Forleggerforeningen og Grafill, som blant annet organiserer grafiske designere og illustratører.

Rettighetsorganisasjonen Kopinor har også gått ut med en tydelig advarsel mot Frida-prosjektet.

Det er spesielt kommunenes plan om å bruke åpne lisenser, såkalte Creative Commons-lisenser, hvor de digitale læremidlene blir lagt åpent ut på internett, som får Yngve Slettholm i Kopinor til å reagere.

– Slike lisenser krever at opphaverne frasier seg sine rettigheter til viderebruk, og da mister de jo kontrollen over bruken av sine verk. Dersom Frida-prosjektet blir en realitet, vil det ha uheldige konsekvenser for det kulturelle kretsløpet i Norge.

Et kommunalt samarbeid om å utvikle læremidler vil bidra til å redusere inntekter fra opphavsrettigheter som skal brukes til stipendier og faglig utvikling, påpeker Slettholm.

– Det må jo være bra at norske elever kan få gratis tilgang til læremidler?

– Her må vi nok sette ordet «gratis» i anførselstegn. Det er i hvert fall ikke gratis for opphaverne, og heller ikke for kommunene som skal betale. Dersom dette kommunale samarbeidsprosjektet blir videreført, vil det kunne ramme inntektsgrunnlaget til alle som er engasjert i arbeidet med å utvikle læremidler, som lærebokforfattere, illustratører og kunstnere.

– Drastisk

Sist fredag skrev Klassekampen om hvordan omsetningen i lærebokmarkedet går trått – til tross for at høstens nye læreplaner skulle ha satt fart på etterspørselen etter nye læremidler. Dersom kommunene nå begynner å utvikle egne læremidler til grunnskolen, vil det føre til en drastisk innskrenking av læremiddelmarkedet, mener Heidi Austlid i Forleggerforeningen.

– Det er en dårlig idé fordi vi i dag har et marked som byr på et stort mangfold av digitale læremidler til grunnskolen av høy kvalitet. Vi har jo sett hvordan Nasjonal digital læringsarena nærmest har utradert læremiddelmarkedet i videregående skole.

Dersom kommunene nå starter opp et samarbeid om å utvikle gratis læremidler, betyr det i realiteten at man bygger opp et offentlig læremiddelforlag for den norske grunnskolen, mener Austlid.

– Faren er at det offentlige da kommer til å styre utviklingen av læremidler, noe som igjen kan gå ut over kvaliteten på læremidlene og valgfriheten for norske lærere, sier hun og legger til:

– Det kan fort ende opp med at Norge får et offentlig læremiddelmonopol. Og de landene som har slike monopol, er land vi ikke vil sammenlikne oss med.

Dersom Frida-prosjektet skulle bli en realitet, vil ikke det bare gå utover forlagene, påpeker Austlid.

– Det vil også ramme de teknologiske miljøene i Norge som utvikler og leverer digitale læremidler i konkurranse med de etablerte.

– Maler fanden på veggen

Sigmund Brenna avviser på sin side at kommunesamarbeidet handler om «å ta markedsandeler», og han mener kritikerne maler fanden på veggen.

– Det er nedfelt i regjeringens egen digitaliseringsstrategi for grunnopplæringen at offentlig finansierte læremidler skal kunne eksistere side om side med de kommersielle.

Frida skal ikke være en hovedkilde i markedet for digitale læremidler, men et supplement, understreker Brenna.

– Samtidig må vi innse at vi ikke lenger kan basere oss på læremidler som i realiteten er en digitalisert papirbok.

Norske elever trenger digitalt lærestoff som de kan gjøre til sitt eget, slår Brenna fast.

– I henhold til de nye læreplanene skal elvene konstruere sin egen kunnskap, utvikle kildekritikk og lære å forholde seg til en mangfoldig og fragmentert medievirkelighet. Da trenger vi et rikt tilfang av digitale læremidler, og noe av dette må kunne legges åpent ut på internett, sier han.

Brenna understreker videre at Frida-prosjektet først og fremst er et innkjøpssamarbeid.

– Som sagt skal vi fremdeles bruke det tradisjonelle læremiddelmarkedet, og mesteparten av innkjøpene våre skal vi gjøre her. Det å utvikle nye læremidler kommer i andre rekke, og det vil først og fremst være aktuelt når vi identifiserer behov som markedet ikke allerede kan imøtekomme.