Michel Foucaults forelesninger om nyliberalismen våren 1979 er tema for siste nummer av Agora. I Klassekampens dekning fikk filosofen Gabriel Rockhill anledning til å beskrive Foucault som en «falsk radikal». Påstanden fikk meg til å le. Kampen om Foucaults sjel tar åpenbart aldri slutt. Mon tro hvor den kommer fra, ideen om at et analytisk prosjekt ikke kan stå på egne ben, men må plasseres i en bås? Spesielt øvelsen med å få Foucault til å passe inn i et marxistisk landskap har jeg minimal forståelse for. Skyldes det at det føles nødvendig å utvikle en totalanalyse – eller at alternative måter å se verden møtes med mistenksomhet?