I sitt svar til oss 15. desember skriver Jon Gangdal at vi går rundt den juridiske hengemyra: Nemlig selve årsaken til at det er lite samhandling mellom offentlige tjenester som skal hjelpe utsatte barn. Gangdal viser til utilstrekkelig lovverk som fører til misforstått bruk av regler om opplysningsplikt og taushetsplikt. Men det er vel heller praktiseringen av regelverket som ikke alltid er i samsvar med lovens intensjon. Den aktuelle bestemmelsen i helsepersonelloven (§ 25) forutsetter samarbeid mellom dem som yter helsehjelp. Det er ikke krav om samtykke. Taushetsplikten er kun til hinder for samarbeid hvis pasienten aktivt motsetter seg det. Ellers er informasjonsutveksling til beste for den det gjelder både ønskelig og mulig. Men det er ikke alltid at personen det gjelder ønsker informasjonsutveksling, og vedkommende kan ha gode grunner for det. Alle har rett til en beskyttet sfære rundt sitt privatliv.