Ari Behn ønsket å bli en offentlig person i kraft av sitt forfatterskap, men ble det i kraft av et ekteskap. Nyheten om hans død for egen hånd første juledag 2019 preget hele landet. Han ble bisatt med kongefamilien og landets ledende politikere til stede. Vi ble som nasjon stilt overfor spørsmålene som hjemsøker de nærmeste når et menneske tar livet av seg: Hvorfor gjorde han det? Var det psykisk sykdom? Hadde det noe med oss å gjøre?

En bok om Behn av Vidar Kvalshaug har valgt å utelukke alt om hans liv med kongefamilien. Også en samtalebok om kong Harald skrevet av Stanghelle skriver Behn ut av kongehuset. På den måten fjernes det som gjør Ari Behn sosiologisk og historisk interessant, nemlig at han var en grenseskikkelse som utfordret offentlige kategorier vi i liten grad liker å stille spørsmål ved: kongehuset og den norske nasjonale identiteten. Behns forfatterskap er ikke av nasjonal interesse, men hans liv er det, på grunn av hans historiske rolle i vårt kongehus.

Biografisjangeren dyrker gjerne tilgang til private kilder, men offentlige personer kan også leses ut fra symbolske markører, sosial situasjon og begreper fra samfunnsforskningen. Bourdieu om Heidegger, Hilary Mantel om dagens britiske kongehus, lest ut fra sosiale markører og tegn i ulike generasjoner i kongehuset, er eksempler på hvordan man kan fortolke uten private kilder. Slike perspektiver burde være del av en alternativ versjon om Ari Behns offentlige liv. Her er en versjon:

Det begynte som et eventyr: Ari Mikael Bjørshol, som byttet etternavnet til mormorens Behn for et bedre forfatternavn, rakk å gi ut en novellesamling på knappe hundre sider før han ble gift med prinsesse Märtha Louise, som hadde gått i rosenterapilære hos hans mor. Novellesamlingen ble en braksuksess med terningkast seks og 120.000 solgte, han tatoverte terningen på skulderen i et effektivt mediestunt, og var overalt i alle aviser og medier.

Nasjonen hadde bare så vidt rukket å oppdage forfatteren før han ble gift med prinsessen også. Før forholdet var kjent, hadde flere medier kommentert at Märtha så godt ut, hun strålte, og i talen sin under bryllupet sa hun at det var han som hadde fått henne til å stråle.

Ari Behn gikk rett inn i en kjent og kjær nasjonal trope: Askeladden som vant prinsessa og halve kongeriket. Venner begynte å kalle ham prins Ari.

Behns sosiale bakgrunn var enkle kår, med kreative foreldre: Han var født i 1972 i Århus, og bodde også noen år i Plymouth i England der faren utdannet seg til fotograf, før de flyttet til Nord-Norge og etter hvert til Moss. Faren vekslet mellom en rekke yrker, moren var lærer før hun utdannet seg til alternativ behandler. I 1981 erklærer foreldrene på julaften at de skal skille seg og få nye kjærester, i et partnerbytte med sine to bestevenner. Behn opplever det som et svik, særlig fra faren, og han bearbeider det senere i tekst og terapi. Han vokser opp med flere kjente kunstnere omkring seg, de bidrar til hans drøm om å være kunstner.

«Strukturene omkring ham gikk i oppløsning, han mistet konturene av seg selv»

Bryllupet mellom prins Carl (senere kong Haakon) og prinsesse Maud i Buckingham Palace i 1896 var en allianse med Storbritannia, bryllupet mellom Olav og Märtha i 1929 var en allianse med Sverige. Om bryllupet mellom Märtha Louise og Ari representerte en allianse, var den mellom kongehuset og velferdsstaten. Ari Behn representerer kongehusets mest demokratiske øyeblikk, en epoke med husbanklån, studielån, stipender, innkjøpsordning og dagpenger, og han ble gift i en periode da samfunnet tilsynelatende anså det som en selvfølge at også kongelige kunne gifte seg av kjærlighet. Harald og Sonja hadde måttet vente i ni år. At Sonja ikke var kongelig eller adelig var kontroversielt selv i revolusjonsåret 1968. Märtha og Ari kunne gifte seg raskt – men de fikk langt sterkere offentlige reaksjoner i etterkant.

Ari Behn kunne vekke begeistring, men også negative reaksjoner ved sitt byks over etablerte klasseskiller: Hvor kom han fra? Rojalistene følte seg forbigått og republikanerne holdt for narr. Samtidig gjorde rollen som del av kongefamilien at forfatterrollen han ønsket å innta, ble vanskelig å oppnå. Ved debuten «Trist som faen» nevnte Behn Hemingway, Raymond Carver og Kjell Askildsen som idealer, tre forfattere av høy integritet som skrev knapt og med mye undertekst. Ikke så lenge etter debuten var han gift, og nå gikk det noen år før neste bok. Det ble sakprosautgivelsen «Fra hjerte til hjerte», som han skrev sammen med Märtha Louise, om bryllupet og parets pilegrimsreise til Nidarosdomen. Den er viktig i fortellingen om Ari Behn. Det er ikke noen dårlig tekst om kjærlighet og religiøs lengsel, men den var lett å latterliggjøre. Sett som en kongelig-religiøs sellout var den ødeleggende for hans troverdighet som kresen og nyskapende forfatter.

Og hva verre var: Han kunne aldri igjen insistere på noe skille mellom forfatterskapet og sin offentlige rolle. Dette skapte en farlig spenning, for han hadde et sterkt behov for bekreftelse som forfatter etter den sterke debuten, og hans sosialt sett svake stilling i kongefamilien gjorde det desto viktigere å være sterk som forfatter. Det var tross alt den unge lovende forfatteren som hadde vunnet prinsessen.

Ari Behn havnet dermed tidlig i en rollekonflikt: Han ønsket å være en provoserende forfatter, en opprører, men å være rebell som del av kongefamilien er ikke lett. Hans behov for oppmerksomhet vekket samtidig en offentlig uvilje han neppe hadde sett for seg. Ari Behn skapte en sosiologisk reaksjon verken kongehuset eller offentligheten var forberedt på, nemlig en folkelig irritasjon grensende til raseri, over at en ung dekadent nyromantiker som ønsket å leve ut kunstnermyten, plutselig var blitt en del av vårt kongehus, som en offentlig person ingen hadde bedt om.

Otto Jespersen sang over Odd Børretzens «Måker» at han hatet Ari Behn, og særlig «når han åpner kjeften og snakker, og stemte s-er stiger opp fra mosselungene hans og borer seg inn i øregangene våre og legger seg til der som kreftsyke døende humler». Behn sa mange år senere at han syntes Jespersens monolog var morsom, «men den var startskuddet på noe. Jeg ble fullstendig rettsløs».

Kongelige opptrer korrekt og høvisk, ofte tause, som en form for overføringsobjekter folket kan tillegge alskens positive egenskaper. Kongelige skal ses, ikke høres, skriver Hilary Mantel. Men det passet jo ikke Ari, og i TV-serier, på reiser, i konflikt med kjendiser: Han ble sett og hørt. Frisyrer, klær, halsbånd, ringer og boots brøt med kongehusets formelle stil; samtidig kunne han i offisielle sammenhenger stille med sort dress, gult magebånd og Oransjeordenen om halsen – da var det lite som tydet på at vinen skulle sprenge flaskene. Begge deler virket provoserende, og Ari Behn ble et negativt overføringsobjekt på nasjonalt plan. Samtidig kjempet han for å holde på leserne sine. Men å stifte familie, få barn, reise, stille som prinsessegemal i alle mulige selskap, bryllup, begravelser, det tar sin tid. Det ble langt mellom bøkene.

Aris omfavnelse av kongelig symbolikk koblet med egen imagebygging gjorde ham til et kontinuerlig uromoment i kongefamilien. Kritikken av at han utnyttet sin rolle til å skaffe seg ulike kommersielle oppdrag, vokste i styrke. At ekteparet i flere år valgte å bosette seg utenlands, i London, var ikke rart. Fortellingen «Tiger i hagen» handler om et par som bor i London: Hun vil hjem til Norge, han vil ikke.

Ari Behns språk var i intervjuer preget av superlativer som «fantastisk», «stort», «genialt» – ofte påfallende svulstig. Det kunne tolkes som at han var «en farveklatt Norge trengte», som det ble sagt. Men psykoanalytikeren Otto Fenichel påpekte allerede på 40-tallet at en svulstig stil kan skyldes jeg-svakhet og et lavt selvbilde som kompenseres med høy grad av selvhevdelse og ønske om oppmerksomhet og anerkjennelse. Å forstørre, blåse ting opp, kan bunne i et ønske om å forstørre seg selv. De som lider av denne spenningen virker selvopptatte, men de kretser om seg selv fordi deres selvfølelse er svakere enn vanlige folk kan tro er mulig, mente Fenichel.

Om dette var Ari Behns situasjon: Hvem kan bebreide ham om han kjente seg liten der han var havnet blant konger, dronninger, prinser og prinsesser? Det kunne være tøft nok for hvem det skulle være, men om han nå allerede i utgangspunktet var en som slet med lav selvfølelse, var hans nye situasjon farlig. I takt med utviklingen av internett ble det stadig lettere å se hva hans landsmenn faktisk mente om ham, og det var ikke overveiende positivt. Hvem som helst ville kunne knekkes – hans depresjon er fullt forståelig i kraft av hans sosiale situasjon.

Sannsynligvis kan Behns situasjon best sammenlignes med Meghans Markles i det britiske kongehuset, og hun ønsket å rømme landet etter kun få år. Da Behn ble del av kongefamilien, var de nye sosiale medier ennå bare i sin spede begynnelse, i dag er de så intense at Meghan nekter å spille rollen som nasjonal søppelkasse. Den rollen som hatobjekt hun ikke ville ha, er den rollen Ari Behn fikk, og vi har i liten grad diskutert de sosiale omkostningene det kan ha for et menneske å bli kastet ut i en kontinuerlig offentlig oppmerksomhet med så mange negative reaksjoner at det til syvende og sist kostet ham livsmotet.

Sosiologen Émile Durkheim mente at selvmordet, det mest individuelle av alle valg, også var et sosialt fenomen. Det hadde å gjøre med individets plass i flokken. Durkheim delte selvmordene i to kategorier: altruistiske og anomiske selvmord. I den første kategorien var selvmorderen for tett knyttet til sin flokk, og tok livet av seg fordi han eller hun hadde tapt ansikt og kjente skam og skjensel. I den andre kategorien, de anomiske, sto selvmorderen for fjernt fra et fellesskap som varmet. Da var det gjerne manglende kontakt med andre som var problemet, for eksempel om man opplever en plutselig statusendring som forstyrrer kontakten med et fellesskap.

Mye tyder på at Ari Behns selvmord var av det anomiske slaget. Strukturene omkring ham gikk i oppløsning, han mistet konturene av seg selv. Hans brå statustap og identitetstap var mer enn å miste jobben i en bedrift, han var kastet ut av en rolle som hadde definert ham for en hel nasjon. Han var tvunget til å bli gjenkjent overalt, men uten den status og beskyttelse kongefamilien hadde gitt ham. Det var denne situasjonen han kretset om i sin siste bok og sine siste bilder, og han erklærte på Skavlan at han var «hensynsløs» og «nådeløs» mot seg selv.

Da Ari Behn ble bisatt i Oslo Domkirke den 3. januar 2020 var det merkelige skjedd, at han var blitt en landet anerkjente som sin, som en nasjonal skikkelse, for første gang. Våre fremste politikere stilte seg i kø for å delta i bisettelsen. Samtidig skjedde noe uventet: Datterens tale viste den norske offentligheten for første gang en annen Ari Behn, vi fikk se ham gjennom hennes blikk, som hennes far. Vi fikk se portrettet av ham hun hadde tegnet til ham som julepresang, der det var noen milde, snille øyne som var tegnet med en datters kjærlighet. Vi fikk også høre ordene hun beskrev ham med, og måten hun tok avskjed på, som viste at denne mannen hadde et liv og dimensjoner i seg som offentligheten aldri så eller fikk ta del i, og som antagelig var de viktigste.

Ari Behns liv forteller oss at det norske kongehus, som alltid har vært av de mest demokratiske i Europa, i 2002 åpnet seg for en ung mann uten fnugg av tradisjonell høyere sosial bakgrunn, og at dette ikke ble lett, verken for ham, for kongefamilien eller for den norske offentligheten. Ari Behn ble et symbol på velferdsstatens historiske epoke i vårt kongehus. Hans tragedie bør åpne for refleksjon om kongefamilien og dens medlemmers offentlige rolle. Slik det nå ble, havnet en mann i offentlighetens søkelys som ikke tålte det, selv om han hadde søkt det.