Det er stille på tribunen, men langt fra rolig på idrettsarenaen. Publikum er fjernet på grunn av koronaepidemien, men idretten har gjenopptatt sitt virke. Nå får vi et nytt innblikk i den ellers polerte duren av toppidrett. Vi hører mer av det som blir sagt og med det ser vi også mer av det som blir gjort.

På tirsdag skjedde det på ny noe som har skjedd så mange ganger før. Under Champions League kampen mellom Istanbul Basaksehir og Paris Saint-Germain ble vi vitne til spillere og treneres opplevelse av rasistiske kommentarer og personkarakterstikker i idretten.

På øverste nivå i herrefotballen og i publikumsmagneten som så mange voksne og unge følger med stjerner i øynene. Her, etter 14 minutter, ble kampen stoppet. Fjerdedommeren ble beskyldt for å komme med rasistiske kommentarer til tyrkernes assistenttrener. Beskyldningene var såpass kraftfulle at samtlige spillere og trenere forlot banen.

Det som skiller denne episoden fra de mange andre gangene rasisme forekommer på verdens fotballbaner. Fra alle de gangene unge melaninrike menn og kvinner, til og med barn, blir skjelt ut, forsøkt psyket ut, eller rett og slett trakassert av alt fra medspillere, motspillere og publikum (enten det er under kampen eller på SMSer etter kampen slik som Brann spissen Daouda Bamba ble offer for). Det var at denne gangen så var det nok. Det vil si, den samlede summen av oppmerksomhet rundt rasisme gjorde at nå var det nok. Det utløste en umiddelbar kollektiv respons mot rasisme. Spillere og trenere forlot banen i en umiddelbar protest.

Gjennom et år preget av pandemiens synliggjøring av ulikheten mellom rik og fattig, og den enorme frustrasjonen knyttet til melaninrike menneskers situasjon i USA og verden over, blir Champions League kampen mellom Istanbul Basaksehir og Paris Saint-Germain et bilde av den stillheten og uroen vi ser i samfunnet ellers. Gjennom ulike medier er vi blitt vitne til den redselen, frustrasjonen og pinselen mange melaninrike mennesker lever under. Vi har sett og hørt det med våre egne øyne og ører.

«Spillere og trenere forlot banen i en umiddelbar protest.»

Fotballblogger og tv 2-kommentator Mina Finstad Berg sier til NRK, at når spillerne til Istanbul Basaksehir og Paris Saint-Germain gikk av banen, sammen, så det ut som om de «reagerte med en ryggmargsrefleks, i solidaritet med hverandre. De står sammen på tvers av lagene, og sier fra at de ikke finner seg i det.» Dette er ganske sterkt sier Finstad Berg, og mange andre er enige, enten de støtter den symboltunge protesten eller ikke.

Da kampen ble gjenopptatt på onsdag åpnet idrettsbegivenheten med den samme hymnen som spilles før hver Champions League kamp, men spillerne sto ikke adskilt i sine respektive lag. Spillere fra begge lag og dommere var samlet rundt midtbanesirkelen. Kampdraktene som gjør det lett for oss å skille mellom lagene gjorde det nå tydelig at de sto annenhver Basaksehir og Paris spiller, side om side. Det vil si, de sto ikke oppreist slik de pleier, men med et kne i bakken akkurat slik den melaninrike amerikanskfotball-spilleren og Black Lives Matter aktivisten Colin Kaepernick gjorde under før-kamps-avspillingen av den Amerikanske nasjonalsangen, i protester mot politivold i USA.

Rasisme, samt opplevelsen av å leve med undertrykkelse, opprettholdes ofte gjennom en usynliggjøring eller bagatellisering av rasisme. Men når vi ser politiets kne mot strupen på en mann som ber om nåde og fortvilet forteller oss at ‘jeg kan ikke puste,’ så mister noen av oss andre pusten også. Når vi ser fotballspillere og trenere vende ryggen til og forlate Champions League kampen, så ser også flere av oss den urettmessige bagatelliseringen av undertrykkelse vi til daglig bedriver. Det at det ble stille på fotballtribunen, gjorde at det store kollektivet av fotballtittere bedre kunne høre, se og oppleve rasisme. Undertrykkelsen av en gruppe kunne oppleves av et enda større kollektiv. Dette kollektivet har nå sett og kan nå forsøke å påse at dette ikke skjer igjen.

Kraften i en idrettspolitisk protest som dette strekker seg over flere dimensjoner. Den synliggjør undertrykking og muliggjør empati og solidaritet med dem som undertrykkes. I stedet for at undertrykkingen forblir skjult, utøvd i stillhet, eller utøvd under svøpet av den festlige duren av en fullsatt Champions League stadion, så blir undertrykkingen hørt og sett. Noen vil selvfølgelig forsøke å bagatellisere det.

Colin Kaepernick ble regelrett fjernet fra Amerikansk fotball, Donald Trump sa at arbeidsgiveren burde sparke han, han fikk aldri en ny kontrakt. Men dette er også en sjanse, som Istanbul Basaksehir og Paris Saint-Germain tok, til å synliggjøre og stå sammen mot rasisme. Hvorvidt fjerdedommerens kommentarer og utspill var bevisst eller ubevisst rasisme, spiller ikke lenger så stor rolle. Synliggjøringen i seg selv er satt inn i en samfunnsramme som gir håp til et demokratisk prosjekt, som kanskje ikke er fullt ut oppnåelig, men der solidaritet med de vi kanskje ikke egentlig kjenner og forståelse for dem som undertrykkes er en viktig brikke.

Hvilken side av saken kommer FIFA til å stille seg på? Vil de be om stillhet, eller skape litt uro og forandring?