Paul er ikke min Beatle; John er min Beatle. Jeg blir så lett flau av Paul McCartney, omtrent som jeg har blitt flau opp gjennom årene når familiemedlemmer med gullstruper synger om kapp i juleselskap, konfirmasjon, bryllup, rund bursdag, you name it. Den rosa sangen, den blå sangen, sangen rundt juletreet, grøss og gru. Så kanskje det er en familiær flauhet som Paul blir et uskyldig offer for, en livslang tilstedeværelse som trigger det samme som ens nærmeste trigger – komplekse, inngrodde følelser av eksistensiell skam som til syvende og sist handler om en selv, eller noe sånt.