Norges barne- og familieminister forsvarer å prioritere kristne flyktninger fordi de er etter hans mening de mest sårbare menneskene på flukt. I Politisk kvarter ramser Ropstad opp tre ulike grupper han mener er de mest sårbare på flukt i Midtøsten; kristne, Ahmadiyya-muslimer og jesidier.

Å aktivt gå inn og kategorisere enkelte grupper som mer sårbare enn andre uten nok grunnlag bekymrer meg. Den virkelighetsfjerne tilnærmingen til en såpass kompleks og omfattende sak er kontraproduktivt og lite hensiktsmessig. Skal skjebnen til de som er drevet på flukt bestemmes av hva de tror på eller ikke? Har regjeringen altså kommet så langt at de skal starte å rangere flyktninger etter hvem som ligner dem selv mest? Det er farlig politikk.

«Hva slags regjering er det vi har?»

Og skal det altså være tillatt at et regjeringsmedlem åpent skal rangere hvilken tro eller ikke-tro som kvalifiserer seg best til å komme til Norge, og som tilfeldigvis tilhører samme trosretning som Ropstad selv? I så fall er dette en veldig farlig vei å gå, for her legitimeres det at noens tro eller ikke-tro er verdt mer enn andres. Både Ropstad og regjeringen gjør det vanskelig å ikke feiltolke prioriteringen av kristne flyktninger som noe annet enn et forsøk på å minske inntaket av flyktninger med muslimsk trosbakgrunn. At ens personlige tro skal være avgjørende for om mennesker på flykt har behov for beskyttelse eller ei, er mildt sagt hårreisende.

Om det er noen flyktninger som skal kvalifiseres som de mest sårbare flyktningene, må det være barn på flukt. Og her er regjeringa tydelige på hva de mener. Enslige mindreårige asylsøkere skal ut av landet og Moria skal vi ikke hjelpe med mindre noen andre gjør det først!

Hva slags regjering er det vi har? Jeg vil ha en solidarisk flyktningpolitikk som ikke nører under fremmedfiendtlighet, og kriterier basert på tro eller ikke-tro. For når det er omtrent 70 millioner mennesker på flukt fra forfølgelse, vold og væpnet konflikt må vi finne gode og solidariske løsninger som ivaretar menneskerettighetene. Da vi trenger et godt internasjonalt samarbeid, og at de europeiske landene må gå sammen for å sikre en rettferdig fordeling – og ikke å rangere hvem som skal prioriteres ut ifra om de er kristne eller ikke. For det går rett og slett bare ikke.