En femtenåring jeg kjenner, ramlet en lørdagskveld inn døra hos sin mor, døddrukken av sprit og hva han nå hadde fått tak i. Rusen var på nedadgående, og naturlig nok var han ikke særlig høy i hatten der han hang over kanten på badekaret, grønnblek i ansiktet og med flekkete klær. Da moren hadde utstyrt ham med vannglass og bøtte og fulgt ham til sengs, utbrøt han, i et sjeldent ærlig øyeblikk: «Jeg er så glad for at du setter grenser for meg!»
Noen må sette grenser for Marte Gerhardsen.
Har vi glemt hvordan det er å tenke utenfor individet?
Signert