Om mens-fattigdom
Imponerende. To hele sider (24. november) om kvinneproblemer, som jeg med skam å melde ikke har tenkt på før eller etter pandemien. Da jeg kom tilbake etter nesten to år i Afrika, var det to nye oppfinnelser for meg. Det var strømpebuksen og tampongen. Artikkelen om behovet for kunnskap hos dem som får sin menstruasjon for første gang, gjør meg rørt. Jeg har oppdratt tre gutter, så problemstillingen var ukjent for meg.
En polsk kollega fikk besøk av sin bror med en tolvårig datter. Vi dro sent opp til en hytte på fjellet. Ved en bensinstasjon tok jenta meg i hånden og ville på do. Jeg skulle være med inn. Da hun satt seg ned, så jeg at hun blødde. Her kom min polsk til kort – jeg måtte bruke kroppsspråk. Jeg smilte, pekte på henne og på meg, og sa at nå var hun kvinne som meg, og ga henne en god klem. Hun virket beroliget. Jeg tok av henne støvlene, buksen og undertøyet. Vasket henne forsiktig med papir og tørket henne. Sa at jeg snart skulle komme tilbake. Jeg satt en tung stol foran døren for å hindre at noen skulle gå inn. Det var en kiosk der, men de hadde ikke damebind. Jeg forklarte situasjonen. Da løp kioskdamen, og kom tilbake med en pakke bind. Jeg fikk ikke lov til å betale.
Da alt var ordnet med Agnieschka, tok jeg henne med ut og viste henne fullmånen. Og forklarte at hver gang det var fullmåne ville hun blø. På veien opp til fjellet sov hun med hodet i mitt fang.
Neste morgen fortalte jeg brødrene at baderommet var jentas i en halv time før resten av oss. Der fikk hun kluter og varmt vann, og to sett håndkler. Jeg håper inderlig at jeg holdt mål.
