Folketrygdloven som ble vedtatt i 1966, skulle gi økonomisk trygghet selv om arbeidsinntekten ble borte. Den skulle gi hjelp til selvhjelp så alle kunne klare seg best mulig selv og helst forsørge seg med lønnsarbeid. Formålsparagrafen står der fortsatt, men stønadene er redusert, varigheten av ytelsene er kortet ned, og nåløyet er blitt trangere. Tanken bak endringene er at mindre trygghet «stimulerer til jobbsøking».