Ein dag i jakta for nokre år sidan kom ei elgku på haldet, men karen på post sat nett og rulla seg ein røyk. Han fekk syn på elgen, men då han treiv etter børsa var dyret borte. Karen beklaga seg over å ha rulla bort høvet, og frå den dagen kalla vi posten hans for «Rullingsen».
Holder stenhårdt fast på greia si: Med sin bransjemessige uavhengighet og en visjon hun er tro mot, kan Ane Brun kjøre på.
Ane Brun har tatt seg tid med musikken sin, for slik å bli trygg på hva denne musikken er. På høstens to album handler det om dansbare, kalde beats, som samtidig er varmt omfavnende.
Da Ane Brun sist slapp studioalbum, i 2015, måtte Musikkmagasinets utsendte ta turen til Sverige for å gjøre albumintervju. Men nå som hun fullfører denne høstens doble plateslipp, er det med de symboltunge kulturbyggene Munchmuseet, Operaen og Deichman i synsfeltet at vi sitterpå en benk ved Langkaia og venter på henne. Det er pandemien som har sendt den til vanlig Stockholms-bosatte Brun i selvvalgt eksil i gamlelandet. I mars var hun i Oslo for å feire en bursdag, og ble da like godt værende. Derfor denne intervjumuligheten i Oslo, og det er også derfor vi må vente litt. I dels ukjente bygater har GPS’en sendt henne til et parkeringshus som ikke finnes.
