Jeg leser Harald Dag Jølles biografi om Fridtjof Nansen. Om hvordan Nansen gjennom utrettelig arbeid i 1920 prøver å vekke Europas statsledere til handling og hjelp til den sultende og døende befolkning i Russland etter borgerkrigen. Nansen pendler mellom Genève, London, Berlin og Paris. Han holder foredrag for tusenvis og viser bilder fra hungersnøden, som han har sett med egne øyne som høykommissær for flyktninger i regi av Folkeforbundet: utsultede barn og kvinner som ligger døde i store hauger Han arbeidet for at forbundet skulle ta ansvar for katastrofen, men lyktes ikke. Det ble i stedet Nansen-misjonen som blir en viktig bidragsyter.