Dårlig timing. Sånn må man nok beskrive det faktum at jeg ga ut en bok om svensk arbeiderlitteratur i 2006. Helt samtidig ble nemlig en helt ny periode i denne litteraturens historie innledet, en periode som med rette betraktes som en renessanse.

Siden den gang har jeg og mange andre forskere gjort vårt beste for å forstå dette arbeiderlitterære oppsvinget. Men tross i at vi virkelig ikke har ligget på latsiden, har vi fremdeles ikke lykkes med å samle oss rundt noen syntese eller sammenfatning av denne utviklingen, eller i det hele tatt en oversikt over arbeiderlitteraturen som har blitt gitt ut i perioden. Nå har det kommet en solid bok om emnet: «Arbetarlitteraturens återkomst» av litteraturkritikeren Rasmus Landström.

«Arbeiderlitteraturen har aldri vært så levende og bred som den er i dag,» konstaterer han i innledningen, og hevder «at alle burde lese arbeiderforfatterne». På drøyt 300 sider gjør han så sitt beste for å beskrive denne levende og brede litteraturen og forklare hvorfor den er leseverdig.

Han går gjennom det meste i svensk samtidslitteratur som kan betraktes som arbeiderlitteratur. Og tross i at det ikke er lite, så tar han også for seg det som befinner seg i den egentlige arbeiderlitteraturens «gravitasjonsfelt» og som kan avtvinges «arbeiderlitteraritet» om man bare leser den på riktig vis – det vil si med en nysgjerrig og ikke-dogmatisk innstilling til litteraturen så vel som arbeiderklassen. Landström går dessuten gjennom hele den arbeiderlitterære tradisjonens historie for å vise hvordan de samtidige arbeiderforfatterne forholder seg til sine forgjengere. Og, som om ikke det skulle være nok, setter han alt sammen inn i en større fortelling om Sverige, den svenske litteraturen og den svenske arbeiderbevegelsens historie i det forrige århundret.

Landström lener seg tungt på det arbeidet andre litteraturforskere har gjort de siste årene. Begrepet arbeiderlitteraritet ble for eksempel nylig presentert av professor Beata Agrell. Også eldre framstillinger, av litteraturvitere så vel som kritikere, blir brukt som grunnlag for historieskrivingen.

«Arbeiderlitteraturen utgjør en relativt sammenhengende tradisjon.»

Likevel er det et i alle fall delvis nytt bilde av den svenske arbeiderlitteraturen som stiger fram her. Landström løfter for eksempel fram en del tekster og forfatterskap som ikke har fått så mye oppmerksomhet tidligere. Ett av dem er Henrik Bromanders skildringer av vår tids «tapere» i romaner og tegneserier. Landström legger også vekt på slikt som andre kommentatorer, også de akademiske, kanskje ikke har tilskrevet stor nok betydning. For eksempel argumenterer han for at den renessansen vi nå opplever, følger etter en rekke andre endringer i den svenske litteraturen på 1990-tallet. Ikke minst retter han på en interessant måte oppmerksomheten mot realistiske, folkhem-kritiske romaner av forfattere som Elsie Johansson og Kjell Johansson.

Det er sikkert en del litteraturforskere og kritikere – og kanskje også noen arbeiderforfattere – som vil komme med innvendinger mot ulike deler av Landströms framstilling. Selv synes jeg at han kanskje fokuserer litt for mye på det som skjer på kultursidene og litt for lite på det litterære livet i arbeiderbevegelsen, og dessuten at hans tolkning av ideen om arbeiderlitteraritet står i fare for å usynliggjøre at arbeiderlitteraturen faktisk utgjør en relativt sammenhengende tradisjon. Men denne typen kritikk kan rettes mot alle oversiktsverk, og faktum er at Landströms historieskrivning både er uvanlig nyansert og usedvanlig godt forankret i det andre har skrevet, inkludert litteraturviternes spesialstudier. Dessuten beveger han seg på en ordentlig måte mellom analyser av enkeltverk og mer overgripende resonnement.

Den eneste gangen Landström mislykkes, er nok når han i avslutningen av boka skal besvare det besværlige spørsmålet om hvorfor det plutselig oppsto en renessanse for arbeiderlitteraturen i Sverige. En av forklaringene han gir, er at arbeiderklassen, som i tidligere arbeiderlitterære oppsving, skal ha stått «i sentrum for den politiske diskusjonen». En annen er at den pågående forslummingen av arbeidsmarkedet skal ha gjort klassesamfunnet synlig og dermed mulig å skildre litterært. Ingen av forklaringene overbeviser. De sier dessuten lite om hvorfor arbeiderlitteraturens renessanse har oppstått akkurat i Sverige.

I stedet bør nok hovedforklaringen letes etter i litteraturens egen logikk. Som Landström selv konstaterer i forbifarten har arbeiderlitteraturen lenge hatt en særstilling i Sverige, både i kraft av at den har blitt regnet som en del av nasjonallitteraturen og at den har blitt båret fram av folkebevegelsene. Det er hovedsakelig dette – at det allerede fantes en tradisjon å slutte seg til (eller gjøre opprør mot) – som har gjort renessansen mulig.

Den svenske arbeiderlitteraturen er i dag, i enda større utstrekning enn tidligere, en litteratur som ikke går i takt med den sosiale og politiske utviklingen, men heller gjør opprør mot den. Det er en av tingene som gjør den så interessant.