DebattStatlig eierskap

Seriøst, Iselin Nybø?

Tone Zander, pensjonist

I Klassekampen 27. november begrunner næringsminister Iselin Nybø (V) salg av statens Entra-aksjer slik:

-Spredt eierskap er nødvendig for å fordele makt og ressurser på flere hender, skape en sosial markedsøkonomi og bygge samfunnet nedenfra gjennom vekst og nyskaping.

Så det er derfor offentlige eiendommer skal selges til svenske eiendomsgiganter?

Jeg vil helst ikke nøre opp under politikerforakt, men dette er noe av det dummeste jeg har hørt. Det er nesten så jeg lurer på om enkelte politikere tror folket er idioter.

DebattDrosjenæringen

Forbedring

Gard Løken Frøvoll, prosjektmedarbeider i Civita

Atle Hagtun hevder 21. november at jeg driver «ren liberalistisk propaganda» og «nytale» i debatten om liberalisering av drosjenæringen. Vi som mener at deregulering av drosjenæringen er klokt, kommer visstnok med «alternative fakta» for å fremme en gitt politikk. Sterke ord, men ikke overraskende fra Hagtun.

Hagtun sikter nok til et innlegg jeg skrev i Nettavisen, der jeg argumenterte for hvorfor deregulering vil komme både sjåfører og passasjerer til gode. Situasjonen for drosjesjåførene før dereguleringen ble beskrevet, blant annet av venstresiden, som lange dager med mye venting og svært få passasjerer.

I innlegget forklarte jeg hvorfor dette nærmest var uunngåelig, gitt bestemmelsen om at det fantes et bestemt antall løyver, kombinert med krav om å ha sjåførjobben som hovederverv. I det gamle systemet var tilbudet av drosjetjenester nærmest konstant, og visse steder politisk bestemt for høyt, samtidig som etterspørselen varierer med behov og pris. Hagtun trekker frem Oslo, der antall løyver er politisk bestemt for høyt, slik at tilbudet vedvarende blir for høyt. Med for mange drosjesjåfører i gatene blir det færre kunder per sjåfør. Ettersom hver eneste sjåfør skulle leve av sjåførjobben alene, måtte de ta høyere priser per kunde. Høyere priser gjør drosje mindre attraktivt for kundene. Det blir rett og slett for dyrt. Og dermed fortsetter den negative spiralen.

Hagtun har altså rett i at Oslo sannsynligvis hadde for mange løyver, gitt det gamle regelverket. Men dersom de hadde redusert antall løyver, ville det også blitt færre drosjer i gatene. Dette ville ført til lengre ventetid, ettersom det er flere kunder som må dele på færre biler. Dette er heller ikke bra. Så problemet ser ut til å være selve regelverket. Enkle økonomiske mekanismer kan forklare hvorfor situasjonen ble som den ble, og de samme mekanismene forklarer hvorfor det nye systemet sannsynligvis vil fungere bedre.

gard@civita.no

DebattEnergi

Om kraft, industri og natur

Kirsti Bergstø og Arne Nævra

GRØNN NY DEAL: En viktig del av diskusjonen framover er hva vi skal bruke krafta vår til, skriver forfatterne. Bildet viser en vindmøllevinge. FOTO: TORE MEEK, NTB Tore Meek

Et stort flertall i SVs programkomité sier nei til vindkraft på land og som bunnfaste anlegg nær kysten. Dette begrunnes blant annet med at «Vindkraftanlegg på land i Norge har vist seg veldig naturødeleggende, og har ofte skapt kraftig, lokal motstand. Kommuner og lokalmiljøer har blitt overkjørt i konsesjonsprosessene.»

Samtidig fremmer vi Grønn ny deal, som er SVs plan for en omstilling der vi skal bygge industri og arbeid, kutte utslipp og dele mer rettferdig. Kombinasjonen av offensive utslippskutt, elektrifisering og satsing på landbasert industri – samtidig som vi tar vare på natur, har ledet til bekymring for sprik mellom mål og virkemidler i SVs programforslag.

Både Ådne Naper i Vestfold/Telemark SV, forbundsleder Jan Olav Andersen (EL og IT), Knut Øygard (Fellesforbundet og faglig leder i SV) og Anders Ekeland i Viken SV har hatt innlegg om dette i Klassekampen.

Vi trenger mer fornybar energi, men hvor mye, hva slags energi og hva vi skal bruke krafta til, er politiske spørsmål som ikke kan reduseres til en krig om tall.

«Hver TWh spart er like mye verdt som hver TWh utbygd!»

Framskrivninger om energibehov er knyttet til usikkerhet, noe både NVE og Statnett vedkjenner i sine prognoser. Forutsetninger for tall er heller ikke politisk nøytrale. Scenarioet med 80 TWh økt kraftbehov tar utgangspunkt i «full elektrifisering» av både Fastlands-Norge og sokkelen, der en stor andel er beregnet til sistnevnte. Dersom denne krafta hentes fra land, vil det innebære økt press på kraftpris både til industri og forbrukere, samt økt press på arealer til landbasert vindkraft. I stedet må oljeindustrien bidra til utvikling og utbygging av flytende havvind, som bør være hovedelementet i en dreining mot fornybar kraft på sokkelen. Fastlands-Norge vil ifølge NVE trenge 26 TWh mer strøm i 2040. Norge har i dag 15 TWh i netto krafteksport.

For å dekke framtidig kraftbehov må vi satse på flere kilder, både på kort og lengre sikt: energieffektivisering, opprusting av vannkraftverk, flytende havvind, og tallrike, lokale fornybarkilder. SVs programforslag sier at vi vil vurdere småskala, desentraliserte turbiner ved industribygg eller gårdsbruk. Hvert tilfelle må vurderes for seg, men det må være helsemessig og sikkerhetsmessig forsvarlig og et lokalt ønske om det.

Sammen med solpaneler kan en desentralisert, lokal utbygging gi betydelige energimengder. SV har foreslått at dette potensialet kartlegges, sammen med vannkraftopprusting uten store miljøkonsekvenser.

Hver TWh spart er like mye verdt som hver TWh utbygd! Ifølge en rapport fra forskningsmiljøene FME ZEN, NTNU kan en bred satsing på energieffektivisering redusere energibehovet til norske bygg med hele 39 TWh.

En viktig del av diskusjonen framover er hva vi skal bruke krafta vår til. Et stort flertall i SVs programkomité mener at krafta skal brukes til innenlands industri og utslippskutt i Norge, ikke til eksport. Vi ønsker hele miljøbevegelsen og fagbevegelsen velkommen til å ta denne viktige debatten framover, gjerne med utgangspunkt i SVs program og initiativet Grønn ny deal. Lite vil glede oss mer.

kirsti.bergsto@sv.no