Øystein Heggdals tekst i Klassekampen 17. november setter flomlys på behovet for å heve prisen på all energi. Han peker på at energieffektivisering vanligvis gjør energien billigere, og dermed øker forbruket – og dermed går vinninga opp i spinninga. Det er Jevons paradoks nok en gang: mer effektive dampmaskiner på 1800-tallet førte ikke til mindre bruk av kull, men til mer.

Tilsvarende har varmepumper, bedre isolering og ledlys ført til noe sparing, men også høyere innetemperatur i de tusen hjem og milliarder av ledlys som brukes og kastes over en lav sko.

Det må spares energi, om ikke all natur skal bygges ned og alle fossile brennstoffer brennes av. Da må prisen forutsigbart stige – i Norge, og i hele verden. For fossile brennstoff har vi en kurant og rettferdig modell som Norge bør gå foran ved å innføre: KAF / klimabelønning (karbonavgift til fordeling). Her kan Norge bli et viktigere eksempel for verden enn vi har vært i elbilpolitikken, der knapt noe land er i stand til å gjennomføre vår kjempedyre løsning.

For elektrisitet er det vanskeligere å finne måter å heve prisen på en enkel og åpenbart rettferdig måte, enn for fossilt. Vi må finne måter å øke strømprisen, samtidig som folk med middels/dårlig råd kommer bra ut – særlig dersom de også sparer på strømmen.

Jeg tar sjansen på å skissere en slik løsning. Her er det mange fallgruver og problemer – men det er nødvendig for miljøbevegelsen og venstresida å utvikle en politikk for effektiv og rettferdig energiprising, for å oppnå virkelig sparing.

En slik ordning må inkludere elementer av KAF, men samtidig skjerme eksempelvis folk som bor til leie i dårlige isolerte hus.

Hva med å ta utgangspunkt i en normert billig strømkvote per person, som bør være i underkant av hva en normalperson bruker i dag. Hvor i landet en bor (temperatur/vind), hvor mange som bor i boligen og om en bor til leie eller er selveier må legges til, for å bestemme hvor mye dyrere strømmen utover basiskvota blir. Boligeiere (både selveiere og utleiere) bør stimuleres til å etterisolere, ved at de får tilskudd til dette, og ved at de må betale en ekstra avgift for strømforbruk i boligen utover basiskvota.

Slik detaljregulering kan gi både byråkrati og uventa utslag. Kanskje det enkleste er å bruke KAF-modellen også på strøm – altså slik at alle får kompensert økte avgifter for gjennomsnittlig forbruk. Da vil storforbrukere måtte betale mye mer enn de får refundert, og dermed subsidiere småforbrukerne, som vil gå i pluss. Folk bor veldig forskjellig, og det taler for å la strømprisen stige forholdsvis langsomt, men forutsigbart.

Kan økte priser etter slike modeller ta knekken på strømsløsing, og samtidig gjøre folk flest fornøyd, ved at det er mulig å oppnå relativt lav strømpris ved å spare på strømmen?

Men hva med smelteverkene som sluker strøm? Sjøl om de ikke kan betale markedspris for strøm over natta, må de – som alle – bli stimulert til å spare. Men her er det viktigste våpenet å få til heving av den internasjonale karbonprisen, slik at norske smelteverk – som stort sett går på rein strøm – blir mer konkurransedyktige, og dermed tåle at elprisen også til kraftkrevende industri vil stige. I en overgangsfase må deler av ekstra elavgift tilbakebetales ved eksport av aluminium og lignende, men behovet for dette vil forsvinne når en internasjonal karbonpris når et effektivt nivå.

Miljøbevegelsen og venstresida må derfor gå inn for en stigende karbonpris i klimaforhandlingene, 10$ per tonn, som stiger med samme beløp hvert år. Etter tre-fire år vil da den internasjonale karbonprisen allerede være høyere enn dagens kvotepris i EU!