I et illsint svar (16. november) på min gjennomgang av pengestrømmen mellom hennes ulike holding-, konsern- og barnehageselskap, viser Eli Sævareid manglende respekt for skattebetalerne som finansierer virksomhetene hennes.
Sævareids forretningsidé er å frakte penger fra offentlig velferdsbudsjetter til egen privat lomme. Det utgjør ingen forskjell i sysselsetting eller verdiskapning om ansatte i en barnehage jobber privat eller offentlig, men for Sævareid er det personlig veldig lønnsomt. Hun står i dag på Kapitals liste over milliardærer.
For barna i barnehagene hennes er historien en annen. De kommersielle kjedebarnehagene, slik som Sævareids sine, har lav bemanning, også etter innføringen av bemanningsnormen (2018). Dette er slått fast av Telemarksforskning og vi finner det i Utdanningsdirektoratets statistikk (2019).
«For barna i barnehagene hennes er historien en annen»
Sævareid lever i den villfarelse at Utdanningsdirektoratets foreldreundersøkelser er et «godt og uavhengig mål på kvalitet i barnehagene». Dette er feil. Foreldreundersøkelse måler ikke kvalitet, de gir kun en indikasjon på hvordan foreldrene opplever barnehagetilbudet. Det som derimot er faglige kvalitetsindikatorer er høy voksentetthet, små barnegrupper og høy faglig kompetanse. Alle faktorer er kostnadsdrivende og senker lønnsomheten.
Sævareid levner Klassekampens lesere lite aktelse. Hun må tro at folk ikke klarer å se forskjell på avtaler som inngås mellom uavhengige parter, og «avtaler en inngår med seg selv». Om du selv eier begge selskapene, har du en struktur hvor du kan flytte penger fra det ene selskapet til det andre, på vilkår du selv setter. Kreativ selskapsstrukturering for å flytte penger er en metode Sævareid kjenner godt. Slik har hun kunnet investere lån fra egen barnehagevirksomhet i olje.
Men når Sævareid har prøvd seg på egen hånd, uten at fellesskapet garanterer for inntektene, har det ikke gått like bra. Hennes selskap har tapt nær en milliard kroner i oljeinvesteringer.