– Hmm. Lyden av en motorsag og hogging er noe jeg har med fra oppveksten, sier Roger Græsberg etter å ha dratt på det noen ganske små sekunder.

Greit nok, vårt spørsmål er vel ikke del av standardformularet, selv ikke når det er norskspråklig countryrock m/soultilsnitt man snakker om: Hva er lyden av tømmer for deg? Men det føles mer enn naturlig, direkte høyrelevant i akkurat dette tilfellet. For de samme skogene som omringer oss her nede ved vannkanten på nordbredden av innsjøen Skasen, fungerer i høyeste grad som innramming også for skiva vi er her for å snakke om, Roger Græsberg & Foreningens tredje album «Årringer» (bla om for anmeldelse). Bare tittelen så klart, men det er bare begynnelsen. Det føles som om Græsberg ville trykt omslaget på papir fra Finnskogtømmer om det var mulig, selve motivet er i all fall utformet av kunstneren Johannes Borchgrevinck Hansen – for øvrig sønn av grafikeren Tore Hansen fra Grue – som bor og arbeider på Enderud i Østmarka, en times snirklete skogsvei herfra.

Mens tekstuniverset på skiva er tjåka fullt av både billedlige og bokstavelige referanser til disse skogene. Til trærne og dyrene, og til skogsfolk som Erling, bestefar til Roger. Han som pleide å sette seg i baksetet på bilen som sto utpå tunet, jekke seg en pils og lakonisk utbryte «Frydenlund. Det er det eneste som er drekkandes, det.» Det var i huset Erling bygde på sekstitallet Græsberg satt, på andre enden av Skasen, da han skreiv disse låtene mens snøen lavet ned gjennom hele ekstremvinteren 2017, da både strøm og internett falt ut med så jevne mellomrom at det eneste saklige å gjøre var å sette seg ned med en kassegitar og skrive låter.

På selve Græsberget, rettere sagt en del av det, den opprinnelige plassen ligger et stykke innover i skogen, dit du bør ha traktor for å tenke på å komme deg att og fram. Crasperi, som Valkonen-slekta, den finske siden av familien (for det er stort sett alltid en finsk side av familien her inne i skogen!) kalte plassen, en slags fonetisk forenkling mot finsk, for Græsberget skapte krøll på tunga. Og når Græsberg og resten av Foreningen skulle ta bilder til albumet, dagen før vi setter oss ned med ham tidlig i juli, bestemte de seg for å ta den helt ut, kjøre full tømmerhoggerpakke.

Det er jo litt rart i grunnen, Roger har tenkt en del på det, egentlig skulle han vel vært jeger og drevet med skog, familien hans eier et godt stykke skog her og han var med på de tinga der i oppveksten – men det var jo ikke noe gøy! Han kom seg så vidt gjennom med høy heavyrock på headsettet. Likevel, når han for eksempel synger om høsten på «Et nytt kapittel» midtveis i den nye skiva, blir det til at han synger om elgjakta, og at det er tid for slakting og slikt.

– Og jeg kan jo egentlig ingen av de tinga der, men jeg kan liksom nok til å skrive en sang om det. Det handler om å finne noe som treffer meg, noe som gjør at jeg kan nikke litt når jeg synger det, noe som går an å si uten at jeg rynker på nesa. Det tar jævla lang tid å finne innimellom, og noe må jeg bare la passere også, haha!

Og selv om det altså tar et par sekunder, tar det strengt tatt ikke fryktelig lang tid før Roger Græsberg peiler seg inn mot ganske konkrete musikalske assosiasjoner når det gjelder hva lyden av tømmer er for ham. For faren hans gikk inn i det man gjerne kaller vedalderen alt mens Roger var liten. Da var det opp i skogen, kutte ned, legge til tørk, pløye, trille i trillebår og ikke minst skulle det stables pent, ikke sant, etter det og det systemet. Det skulle alltid være masse ved. Det føltes som om det var det de dreiv med hele sommeren, og om fatter’n endelig tok en liten pause fra vederverdighetene … trengte bestefar Erling hjelp med sin stabel. Det var en konstant jobb.

Det er litt morsomt, kommer Græsberg på, det er jo akkurat slik som den … kontroversielle sangeren David Allan Coe synger om på sin signaturlåt «If That Ain’t Country»:

– ‘I spent the summertime cuttin’ up logs for the winter’. Det er liksom eksakt samme oppveksten. Det står en gammal utrangert bil på tomta og så bruker du hele sommeren på å hogge ved til vinteren. Det er supertreffende! Selv om det ikke er beste linken, da.

Græsberg sikter her til alskens «fæle historier» om Coe, som han ellers relativt presist betegner som «sleazy og jævlig», og i så måte må vi vel nevne dette n-ordet som stadig dukker opp i låtene til Coe, til og med noen få fraser etter nettopp dette sitatet. Og deretter også for egen regning presisere at på tross av passende passasje akkurat når det kommer til vedhogginga, er Coe rent generelt en særdeles lite treffende referanse til det Græsberg & Foreningen står for, ideologisk og musikalsk, og ikke minst musikkideologisk.

Der man om man skal sikte høyt kan driste seg til å vri litt på Gram Parsons og snakke om kosmisk Finnskogs-musikk? I det minste som et ideal. Når vi nevner det kommer nemlig Roger på at han skrev en låt under arbeidet med denne skiva, som ikke kom med på albumet, sånn sett burde han vel ikke snakke om den engang. Men den handlet helt spesifikt om å stå nede ved bredden, på andre enden av Skasen, med headsettet på. Og høre noe du ikke visste fantes. Noe du ikke skjønte hvordan hang i hop engang.

«Jeg fant jo noe som var større enn den lille verdenen her.»

– Jeg fant jo noe som var større enn den lille verdenen her, fordi jeg begynte å lese bøker og høre på musikk. ‘Hva er dette her, hvor kommer dette her fra?’ Den følelsen der er noe eget, og det skjer vel mer sjeldent etter hvert. Den barnslige gleden man husker når man bare blir omringa av alt det der, mens du har på deg et headset midt i skogen.

Greit nok, fullt så kosmisk som den følelsen der låter vel ikke Græsberg og Foreningen hanses. De helt konkrete referansene, som også sto på rotasjon under arbeidet, blir navn som Jason Isbell og Bill Callahan («Om noe minner meg litt om Bill Callahan, veit jeg det begynner å ligne på noe!»). Men samtidig synes Græsberg man er nødt til å tenke litt nytt om man synger på norsk i tillegg. I så måte har han leita mer mot visetradisjoner, han synes det butter litt i den norske countrymusikken, selv om det lokale ikonet Håkon Banken selvsagt er en bauta av et unntak («Så ærlig, så bra og så ambisiøst at det er helt vilt!»).

Men ellers finner han mer av de elementene han leter etter hos en låtskriver som Ole Paus, Paus henter jo og stjæler litt både her og der. Der finnes ting som lener seg på poesien, så plutselig er det litt Dylan, litt Børli og litt folkemusikk. Hans Børli er i det hele tatt viktig, litteraturen hans var så mye mer enn den karikerte tømmerhoggergreia man altfor ofte automatisk tenker på, mener Græsberg. Han husker det traff helt vanvittig da han begynte å lese Børli, særlig når han leste selvbiografien også. «Det er meg, bare mye større,» tenkte Roger.

Denne fantastiske poeten, som møtte all denne motstanden gjennom hele livet sitt her oppe. Som han løste med å gå på fylla og sånt. Ute på restaurant med Erik Bye blei han borte i to dager og mista jakka med alle eiendelene sine i Oslo. Så hjem og være en ordentlig gubbe igjen. Det er litt lettere nå, det finnes noen valg man ikke helt hadde da. Om du bodde på Eidskogen kunne du ikke jobbe som poet. Men i dag finnes mer apparat og støtteordninger, det går an å satse og det går til og med an å hente seg inn om det går gærent.

Ellers er det selve plukkinga Græsberg egentlig liker mest av alt, litt herfra og derfra, det samme som Gram Parsons’ filosofi egentlig. Og når Musikkmagasinet antyder at det skjer noe rundt midten av skiva, at det gradvis bikker over i en slags country-soul, nikker låtskriveren og bandlederen, nesten litt ivrig. Han føler han flørta litt med sånne landskaper på de to forrige skivene også.

«Dette er ting som er likt alle steder.»

– Jeg har sitti hjemme og ikke helt visst hva disse låtene skulle bli, men med en gang man får litt funk i kompet og litt flytende strykere à la klassisk soulmusikk – så satt det bare bedre. Jeg veit ikke hvor det kommer fra, men det er noe jeg har tenkt å forske mer på. Countryfunk og countrysoul er noe av det kuleste som finnes. Den kombinasjonen, når man ikke vet helt om det er en countrylåt eller soul? Det er magisk! Det er en del som detter på plass musikkhistorisk der også.

Alt det vi snakker om her, reint musikalsk sett, er samtidig veldig erkeamerikansk. På en skive og i et uttrykk der Græsberg ellers framstår svært bevisst på veldig spesifikk lokal tilknytning. Hvordan henger dette sammen?

– Det er et godt spørsmål. Countrymusikken har sine rammer, den også. Man synger om sånne hverdagslige ting, sånn sett er det en logisk greie og ikke så veldig kalkulert. Annet enn at dette låter sånn, og da bør det handle om sånne ting. Og litt motsatt også. Å prøve å gjøre det lille her oppe – om vi skal kalle det for det, for dette er ting som er likt alle steder – men å prøve å gjøre det litt større, Når du gjennom musikken får dette amerikanske, hele den kofferten og ballasten, da tenker man kjapt på Springsteen og Steve Earle, på arbeiderklasse og den store kjærligheten i de små byene. Alt det der pakka inn i Finnskogen.

– Og det er kanskje heller ikke så stor forskjell på Finnskogen og Jersey eller South Carolina?

– Nei, det er jo ikke det. Du ser de samme motivene, og kan flytte dem over hit.

Men tilbake til skogen. Bokstavelig talt. For det var dit Roger Græsberg vendte seg vinteren han skreiv disse låtene. Tilbake til skogen. Han gikk jo på skole i Kongsvinger alt fra han var liten av, mens han ennå bodde her ute. Så fulgte ti år i Oslo, før han kom tilbake til distriktet, til Kirkenær, Flisa og så Kongsvinger, der han bor i dag. Og innimellom der førte countrysangaktige omstendigheter ham tilbake til huset på andre siden av Skasen den vinteren der. Midlertidig, han fikk leie omtrent for kost, noen tusenlapper og huspass. Gradvis ble han inspirert av omstendighetene og omgivelsene også. Alt var trehvitt, det var planker med kvisthøl på veggene, og merker etter besteforeldra som bodde der.

Det var rydda ut og alt var fjerna, men man så merker etter bildene som hadde hengt på veggen i alle år. Og noen merkelige høl i vegga noen steder – hva er det de har drivi med her, liksom? Han synger om det på tittelkuttet på skiva, hakk og riper i et gammalt hus. Man sitter i et rom og har alt det her rundt seg, mens snøen dekker vinduene omtrent som i en iglo. Da får man automatisk disse assosiasjonene til folka som har bodd der også. Og vi siterer videre fra andre vers: Min farfar skrev / memoarer og lange brev / førte sitt liv i blekk.

Deler av det farfar Erlingskreiv ned ble publisert også, en slags memoarer fra Finnskogen under andre verdenskrig. Han bodde her ute de årene, dreiv litt tjuvjakt, deala litt med Sverige og var over grensa der innimellom.

– Han hadde en del røverhistorier – det er noen år siden han døde nå. Han skreiv ned alt dette her, og så blei det trykt. Men så dreiv han og skrev ned en del andre ting etter hvert som han bare huska dem også. Han skjønte vel det var litt på hell etter hvert, og tenkte det bare måtte dokumenteres, han skreiv veldig mye de siste åra. Det er et fint bilde, tenker jeg. Du merker det går mot slutten, og da må du begynne å sørge for at noe er igjen. Jeg tror det var det han dreiv med.

–Er det en sammenligning innebygd der, mellom det han dreiv med og din låtskriving?

– Ja, det er vel egentlig det. I så fall ubevisst, men ja! Jeg driver jo også og skriver litt, og jeg har funnet ut at det hjelper. Det er en måte å løse ting også, trur jeg. Om man sitter og skriver ned lite grann om alt man går rundt og kverner på, kan det hende man ser litt mer av mønsteret i det. Da er det lettere å se hele narrativet. I hvert fall med låtskriving. Det er veldig nyttig, du begynner ofte med et konkret bilde, som denne gubben som sitter og skriver ned livet sitt. Men så ender det opp i noe helt annet. Du har den knaggen, og så kommer assosiasjonene inn, underveis i det forsøket på å destillere noe ned til to linjer i stedet for fire A4-sider!

– Ja, man må vel finne fram til essensen for å få det så langt ned også!

– Ja, det blir som hjembrent! Hehehe! Du har gjær, så tar du sukkeret og brenner det litt, og ender med et par dråper. Hehehe! Det der er et bra bilde. Kanskje det er en låt i det.