Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Plakater fra sommerens antirasistiske demonstrasjoner i Norge er blitt til et omfattende feltarbeid:

De som hevet stemmen

SAMLING: Plakatene fra de norske Black Lives Matter-demonstrasjonene setter sitt preg på Michelle Tisdels hjemmekontor i Oslo. Hun har nå forsket på dem, og til tross for mange amerikanske slagord ser Tisdel demonstrasjonene som en forlengelse av den antirasistiske kampen fra 70-tallet i Norge.

Sosialantropolog Michelle Tisdel har samlet inn plakater fra de norske Black Lives Matter-markeringene. – Minoriteters ytringsrom ble utvidet, sier hun.

5. juni holdt sosialantropolog Michelle Tisdel appell under den store «Black lives matter»-demonstrasjonen i Oslo. 15.000 mennesker hadde møtt opp, og fra talerstolen så hun utover et hav av plakater.

– De var så vakre, enkle og rå. Budskapene på plakatene var utrop, og alle følelsene jeg kjente på, var representert. Jeg ble helt overveldet, sier Tisdel, som jobber som forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket.

Neste morgen våknet hun med én tanke i hodet: Vi må ta vare på dem. I ettertid har hun reist rundt og samlet inn plakater, intervjuet demonstranter og planlagt utstillinger.

Sosialantropologen kaller sommerens demonstrasjoner i en rekke norske byer for en kritisk hendelse, som har skapt et nytt referansepunkt for antirasisme i Norge.

– Demonstrasjonene har utvidet ytringsrommet for melaninrike personer. De har tatt mer plass og satt ord på sine erfaringer og opplevelser, sier hun.

Paralleller til 1976

Tisdel kommer selv fra Houston, den amerikanske byen hvor George Floyd vokste opp. Da Floyd ble drept av politiet i mai, dannet det utgangspunkt for demonstrasjoner over hele verden.

Forskeren forteller at mange av plakatene fra de norske demonstrasjonene har engelsk tekst, med slagord som «I can’t breathe» og sitater fra amerikanske aktivister som Martin Luther King og James Baldwin. Men demonstrasjonene er ikke et importert fenomen, fastslår hun.

– Dette er ingen «snikamerikanisering», som jeg hørte i mediene for noen uker siden. Demonstrasjonene er en forlengelse av det antirasistiske arbeidet som har pågått i Norge siden 1970-tallet, sier hun.

NY ROLLE: Flere av plakatene fra demonstrasjonene skal nå på utstilling.

I 1976 holdt Fremmedarbeiderforeningen og flere støttespillere en demonstrasjon mot rasisme. Den har flere likhetstrekk med årets markeringer, mener Tisdel.

– Dette var innvandrere til Norge som ville sette ord på urettferdigheten de møtte i boligmarkedet, i arbeidsmarkedet og sosialt. Og det var mange unge studenter som deltok, forteller hun.

Låner slagord fra USA

Mens mobiliseringen på 1970-tallet i stor grad skjedde i fagforeninger, er det nå studentorganisasjoner og grasrotmiljøer som tar ansvar, sier Tisdel.

Den store demonstrasjonen i Oslo ble arrangert av African Student Association og Arise (Africans rising in solidarity and empowerment).

– Det er en forlengelse av en sosial bevegelse mot rasisme, men den har en ny drivkraft. Slagordene er lånt fra USA fordi folk mener de er relevante for sine erfaringer i Norge. Mange minoriteter opplever at deres rettigheter ikke blir beskyttet på samme måte som majoritetens, sier Tisdel.

Hun forteller at det vanligste budskapet på plakatene er varianter av «Black lives matter». I tillegg er det mange som tar opp behovet for solidaritet, med slagord som «Silence is violence» og «Hvor er alle mine hvite venner?».

Flere plakater påkaller statsminister Erna Solberg, mens andre minnes ofre for rasistiske drap i Norge, deriblant Benjamin Hermansen og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen.

– Det stoppet ikke med demonstrasjonene. Mange aktører delte sine personlige erfaringer i mediene i etterkant. Folk krever at disse temaene skal ha større plass, sier Tisdel.

Stiller ut neste år

Sosialantropologen sitter nå med et utvalg på rundt 60 plakater hjemme, i tillegg til at hun samarbeider med journalistkollektivet The Oslo Desk som har et stort bildemateriale fra demonstrasjonene.

Tisdel samler fortsatt inn plakater fra markeringer i andre norske byer – og intervjuer de som har laget dem. Hun innser at hun har begitt seg ut på et feltarbeid uten å være klar over det.

«De var så vakre, enkle og rå»

MICHELLE TISDEL, SOSIALANTROPOLOG

I november skal et utvalg av plakatene stilles ut på Kunsthall Trondheim, og flere av dem blir også å se på en utstilling på HL-senteret i Oslo neste høst.

Prosjektet har fått navnet «Lift every voice», etter sangen som ofte blir referert til som afrikansk-amerikaneres nasjonalhymne.

I sommer sto Michelle Tisdel flere dager på stand utenfor lokalbiblioteket på Tøyen i Oslo for å samle inn plakater. En dag fikk hun overlevert et stort banner med en tegning av George Floyd, som hadde blitt laget av barn og voksne i et lokalmiljø.

– De fortalte at det å lage dette banneret ga barna mulighet til å snakke om det som skjedde, stille spørsmål og fortelle om sine opplevelser. Det dukket opp mange slike historier som illustrerte hvilket samfunnsengasjement denne saken førte til, sier hun.

Samtalene som trengs

Etter hvert håper Tisdel at hun finner en institusjon som kan bevare og formidle plakatene.

– Men det må være noen med riktig kompetanse og forståelse for materialet og den større historiske sammenhengen det tilhører, sier sosialantropologen.

Tisdel mener at plakatene til sammen utgjør en brei fortelling om minoriteters erfaringer i Norge og deres krav.

– Det er en idé om at det ikke finnes strukturell rasisme i Norge, fordi vi har et lovverk som underbygger likestilling. Men finnes det nok rasistiske holdninger hos folk, kan det påvirke mulighetene man får i samfunnet, sier hun.

Tisdel viser til saken om den norsk-somaliske kvinnen som fikk høre på jobbintervju hos Vitus apotek at sjefen var skeptisk til somaliere, som NRK skrev på tirsdag.

– Det er et veldig godt eksempel på hvordan individers holdninger fører til de facto strukturell diskriminering.

Tisdel er kritisk til at noen bruker den antirasistiske kampens koplinger til USA for å delegitimere budskapene og kravene som demonstrantene kom med.

– Selv om Norge har mer likestilling, betyr det ikke at folk ikke føler seg veldig utsatt for diskriminering. Det gjelder å være villige til å ta samtalene som trengs.

Artikkelen er oppdatert i forhold til papirutgaven, der det sto et feil navn på foreningen Arise.

Git: master, Env: production, Sanity: production