Blodflekkene syns ikke lenger. Livet går videre – i Charlie Hebdo-kontorene og i Bataclan i Paris, på Promenade des Anglais i Nice. På Champs-Élysées i Paris brummer biler og busser. Folk fortsetter å reise fra jernbanestasjonen i Marseille. I kirken Saint-Étienne-du-Rouvray i Normandie er det fortsatt messe, ved Collège Bois-d’Aulne i Conflans-Sainte-Honorine fortsetter lærerne å undervise, i Basilique Notre-Dame de Nice fortsetter klokkene å ringe til bønn.

Det blir hverdag også på den gaten, den restauranten, den flyplassen der folk nylig har blitt sprengt i filler eller meid ned av lastebiler eller terrorister bevæpnet med kniv.

Vi må gå videre, så klart. Men hvordan gjør vi det? Med hvilke lærdommer og hensikter?

Vi sier at hatet ikke skal seire. Vi skal møte hatet med kjærlighet. Vi framhever demokratiet mot terrorismen, toleransen mot fanatismen. Og så da? Hvor skal vi begynne? Etter alle attentatene – noen ganger avverget, men oftere gjennomført – og etter all den sanseløse volden, etter alle minutter med taushet og blomsterhav og minnestunder, etter alle handlingsplanene, all overvåking, alle ekspertpåstandene og all debatten og all politiinnsatsen – hva skal vi gjøre for å forhindre den terroren som ser ut til å spre sine røtter under og gjennom samfunnet og de skjøre livene våre?

Det er noe vi har gjort feil, sier en representant for Conseil des Sages de la laïcité (Ekspertrådet for spørsmål om laïcité – se faktaboks, red.anm.). Det kommer spontant, like etter at hun har gitt meg de opplysningene jeg ba om, noen dager før terrormordet på Samuel Paty i Conflans-Sainte-Honorine. Opplysningene var: Overtredelsene av laïcité-prinsippet i skolen blir flere og flere. Det samme gjelder meldinger om uro. 30 prosent av de om lag 200.000 tvangsekteskapene som har blitt etterforsket, gjelder jenter i skolealder. Selvsensur blant lærerne sprer seg. Emner som seksualitet, homoseksualitet, likestilling, islam, Koranen, Bibelen, Midtøsten, holocaust blir stadig vanskeligere å diskutere, for det fører ofte til bråk, trakassering, trusler.

Holocaust? Jo, holocaust, shoah, sier min samtalepartner, som ikke vil ha navnet sitt i teksten jeg skal skrive.

Conseil des Sages de la laïcité er et av en rekke statlige, regionale og kommunalt organer som skal arbeide i skolesektoren for å verne den franske republikkens aller mest grunnleggende prinsipp: laïcité. Det er noe annet og mer enn at undervisningen skal være ikke-konfesjonell og at verken lærere eller elever skal bære religiøse symboler. Det er listet opp hele 15 punkter i Charte de la Laïcité à l’École – som skal skape en frisone av integritet og samvittighetsfrihet. Kjernen uttrykkes slik: «La laïcité n’est pas une opinion parmi d’autres mais la liberté d’en avoir une». (Laïcité er ikke en mening blant andre, men friheten til å ha en mening.)

Samtalen min med representanten for Conseil des Sages de la laïcité foregår tirsdagen 13. oktober, omtrent en time etter det seminaret som den franske utdanningsministeren, Jean-Michel Blanquer, arrangerer for 400 laïcité-koordinatorer i La Sorbonne. Temaet var truslene mot Charte de la Laïcité. Bildet som presenteres, er dystert. En stor undersøkelse blant lærerne viser blant annet at 37 prosent føler seg tvunget til å utøve selvsensur i emner som historie, samfunnskunnskap og religion. Sosiologiprofessor Bernard Rougier redegjør for en studie om skoler som har blitt mål for iherdig salafistisk misjonering. Utdanningsminister Jean-Michel Blanquer snakker om en urovekkende stigning i antallet rapporterte tilfeller av «virtuelle trusler» mot lærere og elever, blant annet i form av spredning av bilder av halshogging.

«Holocaust? Jo, holocaust, shoah, sier min samtalepartner»

Et par dager senere stanser en bil utenfor Collège Bois-d’Aulne i Conflans-Sainte-Honorine. I bilen sitter to unge menn. En av dem, Abdoullakh A, går ut av bilen, forhører seg, venter, følger etter en av lærerne, han som fornærmet profeten og heter Samuel Paty. En serie knivstikk og så halshogging. Nå er profeten hevnet, skriver Abdoullakh like før han trykker på send-knappen på mobiltelefonen slik at bildet av den halshuggede kan spre seg på nettet.

Je suis Samuel. Je suis prof. Je suis enseignant. Même pas peur!

Abdoullah A er 18 år gammel og har bodd i Frankrike siden han var seks år.

Hjulene snurrer fortere. Pausene når vi slapper av, blir stadig kortere. Uro hver gang vi setter på nyhetene. Klokken er halv ni om morgenen. Kirketjeneren har nettopp åpnet dørene til Notre-Dame de Nice. En ung mann kommer inn, venter, ser seg om, tar fram tre kniver. Med en av dem, den lengste og skarpeste, dreper han to kvinner og en mann. Allahu Akbar, roper han gang på gang. Mannen, Brahim A, er 21 år gammel. Han kom til Frankrike knapt tre uker før terrormordene. I bukselommen har han to telefoner og et id-kort fra italienske Røde Kors. Der står det at han kom fra Tunisia til Lampedusa 20. september.

Je suis Nice. Même pas peur!

Hvorfor skremmer mørket? Det rommer det vi ikke vet. Mørket skremmer fordi det, bokstavelig talt, ikke kan gjennomskues.

Tryggheten – så sårbar den nå må være – forutsetter en slags forståelse, mulighet for å leve seg inn i noe, nettopp en slags gjennomskuelse.

Den polske filosofen og forfatteren Kolakowski skriver om det onde, at så lenge det har et slags motiv, kan man også frata det dette motivet, man kan forsøke å innrette verden på en annen måte. Sant og visst. Og det er vel det vi gjør – vi studerer psykologien og arbeider mot urettferdighet, vi informerer og behandler og rehabiliterer og utdanner. Vi innretter verden på en annen måte. Men der grusomheten utøves for grusomhetens egen skyld, ydmykelsen påføres for ydmykelsens skyld, døden for dødens skyld, der møter vi en iskald vold som vi ikke klarer å redusere til noe annet, ikke forklare. Den finnes fordi den finnes. Mørket som ikke kan gjennomskues.

Det kalles loven mot islamsk separatisme (Lois contre le séparatisme islamiste), men det er ikke noen lov. Det er ikke engang et lovforslag. Det er bare tanker omkring hvordan Frankrike skal forholde seg til den mest ytterliggående islamismen. Tankene stammer fra Emmanuel Macron. De er nedtegnet i notatene til en tale han holdt 18. februar 2020. Men Macron gir ikke uttrykk for noe annet enn til selvfølgeligheter: at Frankrike skal være «indivisible» (udelelig), at kvinner og menn skal behandles likt, at religiøse lover ikke skal være hevet over friheter og rettigheter, at alle barna skal gå på skoler som holder seg til prinsippet om laïcité og erklæringen om de menneskerettighetene, at staten ikke skal tolerere tvangsekteskap.

Altså ingenting annet enn selvfølgeligheter i anstendige samfunn. Likevel. Talen vakte anstøt overalt. Islamske ledere i og utenfor Frankrike oppfattet talen som en krigserklæring mot islam. Den arabiske liga og Organization of Islamic Cooperation (OIC) minnet Macron om det løftet EU, Den afrikanske union, Den arabiske liga og Organization of Islamic Cooperation ga hverandre høsten 2012 – løftet som kom til da filmen «The innocence of Muslims» krenket muslimer rundt om i verden: At man alltid og i alle sammenhengene skulle understreke hvor viktig det er å «respektere alle profetene, uansett hvilke religioner de tilhører» (the importance of respecting all prophets, regardless of which religions they belong to) og at man må gjennomføre alle nødvendige tiltak for å sikre «full respect of religion».

Det stemmer. Det løftet ble gitt, og det er skrevet inn i et sett av regler, og signert og kontrasignert i et dokument. Tyrkias president Erdogan vet dette. Han anklager Macron for islamofobi og oppfordrer ham til å søke psykiatrisk hjelp. Selv undrer jeg hva det å «respektere alle profetene» betyr og innebærer.

Det er vanskelig å ta i bruk ordet «separatisme» i slike sammenhenger. Men er det feil?

Chems-Eddine Hafiz, forstanderen for Grande Mosquée de Paris, synes ikke det. Han ble spurt om det virkelig finnes en vilje til separatisme, altså til å leve i egne parallelle samfunn med egne lover, hos franske islamister. Han svarer: «Svaret er ja, og jeg hevder det uten omsvøp». Han legger til: Islam styrt av fanatikere, avler islamisme og obskurantisme. Og ja, sier han videre, det finnes en hel del slike grupper i Frankrike, og de må motarbeides.

Hafiz representerer majoriteten av muslimer i Frankrike, han bør vite hva han snakker om.

Vi relativiserer gjerne, ofte for å ikke forsterke motsetninger og forsøke å skape forståelse for og toleranse i forhold til andre kulturer og tradisjoner. Kanskje er det prisverdig. Men likevel, resultatet er at millioner av enkeltmennesker, som tilfeldigvis er født i for eksempel muslimske land, slås sammen til et enhetlig religiøst kollektiv. I forlengelsen av dette aner vi også en slags avbønn for det samfunns- og menneskesynet de vestlige demokratiene står for. I hvert fall går man på kompromiss med ideen om at menneskerettighetene er absolutte og universelle. Vi svikter sekulære – eller for den saks skyld troende – muslimer som i sine hjemland forfølges og fengsles fordi de tar til orde for menneskerettigheter. Vi svikter dem gjennom vår velmenende relativisering av nettopp disse rettighetene. Toleranse innebærer ikke at vi ikke skal legge oss borti andres samfunns- og menneskesyn.

Fanatismen og den voldelige ekstremismen kan ikke bekjempes ved å uthule de grunnleggende verdiene i våre demokratiske og frie samfunn.

Det er noe vi har gjort feil, har representanten for Conseil des Sages de la laïcité sagt til meg, men hun har ikke gått nærmere inn på hva, og jeg har ikke bedt henne forklare. Det eneste hun har sagt, er at hun ikke riktig kan forstå hvordan det blitt slik. Hun hørtes oppgitt ut. Jeg er glad for at spørsmålene ikke ligger på mitt bord.

Samme dag som Samuel Paty ble myrdet, besøkte jeg, sammen med en god venn, Mémorial de la Shoah i Paris, et museum med verdens største arkiv over holocaust. Det var årsdagen for en av de «jødetransportene» som i 1942 sendte tusenvis av jøder, blant dem besteforeldrene til min venn, til Auschwitz. Minneseremonien besto av et eneste moment: en verdig og saklig opplesning av navnene på de over tusen dødsdømte. Det var enkelt og uendelig rørende. Ofrene ble ikke hedret som et kollektiv: «jødeutryddelsen». Hvert myrdet menneske fikk sitt navn nevnt, fikk beholde sin individualitet.

Det er avindividualisering som er kjernen til alle totalitære bevegelser, også jihadismen. Der finnes ikke enkeltmennesker, bare gruppetilhørighet. Jødene. De vantro. Eller på den anden siden: De som har rett, de rettroende. Gruppens følelse av å være krenket, av å ikke kunne leve og puste fordi de andre kaster sin skygge over den.

Er det ikke her vi skal begynne? I lojalitet til individet, som riktignok kan være en del av en gruppe eller et meningsfellesskap, men som framfor alt tilhører seg selv. Med en ukrenkelig verdi som ikke er avhengig noen gruppetilhørighet. Med et urokkelig ja til forestillingen om at mennesket har rett til respekt også utenfor alle gruppetilhørigheter, også uten meningsfeller, også i sin trossige selvstendighet, også i sin ensomhet.