«Grunnen til at jeg sier at jeg vil bli «leder», og ikke politiker eller engang president spesifikt er at … dette er tiden. Du vet, da grunnloven vår ble skrevet, var det en innovasjon. Verden har siden innovert hele veien rundt det politiske systemet vårt. Men vi har ikke innovert og forenklet vårt politiske system», sier presidentkandidat (!) Kanye West, en gang rett før forrige helg.

Podkastverten, den karslig «kontroversielle» komikeren Joe Rogan, har akkurat bedt West være spesifikk på hva han egentlig ønsker å oppnå om han mot all fornuft og formodning skulle bli valgt til USAs 46. president i morgen, tirsdag. Har han for eksempel noen konkrete ideer om utenrikspolitikk? Vel, det mangler ikke på ideer og innfall i løpet av den utmattende, nær tre timer lange samtalen, egentlig mer en slags ytre indre monolog enn en samtale. Men det blir ikke mer konkret enn dette, i seg selv en total unnvikelse. Samtidig, om man konfronterer og analyserer innholdet, tar det på alvor, sier det svært mye om tidsånden og kritiske bristepunkter i denne. Slik Kanye West har hatt det med å gjøre, og fortsatt har det med å gjøre etter at han de senere år har havnet i feil skyttergrav, definitivt den motsatte av de fleste av hans tidligere lyttere, i samtidens overhengende kulturkriger.

Det virker som dette gjør det ubeleilig å overhode skulle forholde seg til kunsten hans, og enda mindre hans klinisk maniske person, persona og personlighet, i de fleste av de få kanalene som fortsatt eksisterer for popkulturell analyse. For ubehaget ved det kulturelle fenomenet Kanye West har est seg ut til vanvittige proporsjoner, fra et i utgangspunktet ikke ubetydelig nivå – dette er fyren som mens han stadig var en antatt progressiv kritikerfavoritt, på 2013-skiva «Yeezus», ikke stoppet ved å sammenligne seg selv med Jesus, men også sammenlignet skillet mellom kjendiskoner på VIP-plasser og elskerinnene på tribuneplass på NBA-basketkamp med det brutale sørafrikanske apartheidsystemet: Now you sittin’ courtside, wifey on the other side / Gotta keep ‘em separated, I call that apartheid.

Alt ispedd en dæsj dekadente MDMA- og kokain-referanser, fremført over et symbolmettet sample fra ikoniske Nina Simones tolkning av den rystende borgerrettighetskampsangen «Strange Fruit», den med sin grunnmetafor om lynsjede svarte kropper som hang fra trær på tredvetallet. Utilsiktet eller ei – det er kanskje ikke så viktig engang – Kanyes låt «Blood on the Leaves» tvang den som lyttet til å forholde seg til ubehaget i dissonansen mellom disse sfærene av kulturell kontekst, og hvordan en figur som Kanye West i høyeste grad opererte midt i det kritiske skjæringspunkt mellom dem, midt i en rift nær identisk med de fortsatt blødende sårene som årene siden har eksponert – ettersom kollektive amerikanske traumer har blitt presset til overflaten.

Så klart er det et kritisk vannskille når Kanye West begir seg direkte inn i politikken, ved å stille som «uavhengig kandidat» i tolv delstater i det mest skjebnetunge amerikanske presidentvalget i vår levetid, med alle de katastrofale følgene dette kan få. Nettopp derfor er det vel mer enn noen gang verdt å ta West på alvor, og tørre å konfrontere den kulturelle dissonansen i kjernen av det hele. Den er fortsatt rett på nerven av tidsånden. Og fortsatt mer på grunn av enn på tross av alle åpenbare, kritiske og logiske brister. Ikke for å gjøre noe billig poeng ut av Kanye Wests fullt offentlige bipolare diagnose, men hvem ved sin fulle fem ville for eksempel sagt at problemet i 2020 er for lite innovasjon i styresform? Enten vi snakker om på det politiske plan eller i den digitale sfæren, hvis gründeraristokrati er både ideologiske forgjengere og uttalte forbilder for West, med sin velment vasne new age-liberalisme og sine zen-kapitalistiske floskler.

Vi lever tross alt i en tid der langt mer enn spillelister blir styrt av kryptiske algoritmer. Der globale kullkastende omveltninger de siste fire-fem årene har blitt kritisk vridd mot den vrangvinkelen de veltet over i, av så vel tilsiktede eller manipulerte som tilfeldig uforutsigbare utfall av algoritmene som umerkelig, ubønnhørlig setter rammene for de digitale virkelighetsboblene vi etter hvert er innkapsla i.

Og det er vel så foruroligende, i den grad man opererer med skiller mellom den personlige og politiske sfæren, hvordan selv vårt mest instinktivt intime følelsesliv vris i de villeste retninger av de samme algoritmer. Noen ganger subtilt – jeg husker jeg intervjuet den franske regissøren Claire Denis, på besøk i Oslo 2017, om den ofte ukonvensjonelle og uventede bruken av popsanger i hennes filmhistoriske vannskilleverk «Beau Travail». Hun snakket med rett frem hverdagslighet om en i essens enkel og instinktiv tilnærming til popsangene i filmene sine, og hvordan de fungerte: «Du vet hvordan du noen ganger hører en sang på radioen som plutselig setter en helt ny tone for hele dagen din?»

Alle som har plass til musikk i hjertet sitt vil nikke gjenkjennende til dette. Sannsynligvis også, om man graver litt dypere bak i hodet, erindre konkrete tilfeller der dette har hatt spesifikk påvirkning på dagen som fulgte, kanskje med livsomveltende ringvirkninger. Ta dette et skritt videre og kobl inn den såkalte sommerfugleffekten – den amerikanske matematikeren og meteorologen Edward Lorenz’ tese om at et vingeslag fra én enkel sommerfugl i Amazonas vil kunne påvirke effekten av en tornado i den nordlige hemisfæren, radikalt, flere uker senere.

Tilsett så de stadig mer målrettede og samtidig etter hvert nær uberegnelige algoritmenes påvirkning på våre lyttevaner. Det er svimlende, en sommerfugleffekt skrudd opp digitalt til 5G-hastighet. På et litt mer jordnært plan har man disse minnene mange av oss blir presentert daglige kavalkader av i opptil flere sosiale mediekanaler, og hvor disse leder oss. Det konkrete utgangspunktet for tankerekken som resulterte i det du leser nå, er for eksempel et minne som dukket opp i undertegnedes feed på Facebook.

Et minne fra 2016, et kornete mobilfoto jeg selv tok fra bakerste rad, av Kanye West på scenen i United Center i (Wests hjemby) Chicago fredag 7. oktober. Fem dager og første konsert etter at han avbrøt sin daværende, ekstremt påkostede Saint Pablo-turne for første gang, etter at kona Kim Kardashian ble utsatt for et væpnet juvelran under moteuken i Paris. En drøy måned før Kanye West, for første gang, uttrykte tvetydig, men høyst offentlig støtte til president Donald J. Trump – som ble valgt omtrent midt i mellomtiden – under en konsert i San Jose. Før han to dager senere, 19. november i Sacramento, gikk av scenen etter tre sanger og en ekstremt bisarr, paranoid utlegning om Facebook, Jay-Z, Beyoncé og Hillary Clinton.

Du vet, den typen utblåsning som innimellom dukker opp digitalt i våre sosiale mediekanaler, særlig i disse dager, som et tragisk innblikk i hva som bobler bak kuraterte fasader, når alskens algoritmisk input blander seg med en virkelighet som blir for mye å prosessere på det ene eller tredje viset, og alt bobler totalt over i full offentlighet for en nær eller fjern «venn». Presentert i stadionformat var dette sammenbruddet slutten på Saint Pablo-turneen, der de resterende 22 arenadatoene ble kansellert. Men fortsatt bare begynnelsen på de kaotisk omveltende årene som har fulgt siden, for USA, for Kanye West, for oss alle.

Omveltninger som gjør at man ser høyst annerledes på et øyeblikksbilde fra opptakten i oktober 2016, selv om man ante en viss uråd også der og da. Uråd og uro som skinner gjennom med ny kraft når jeg ser gjennom teksten jeg postet sammen med bildet av Kanye på sin milliondollars mobile lysrigg i United Center. For i statusfeltet klippet jeg inn et lite «outtake» som ikke fikk plass i teksten som ble publisert i Musikkmagasinet den høsten om konserten. Det virket kanskje mer som et apropos, mer på siden av saken enn det gjør for meg i dag:

Etter at siste gospelakkord i «Ultralight Beam» toner brått ut og lysene i arenaen kontant settes på i neste sekund, havner jeg via omveier i nabolaget Pilsen. (her følger en lengre kulturhistorisk utlegning om nabolagets kultur- og gentrifiseringshistorie, fra tsjekkisk enklave til sentrum for Chicagos chicanokultur, til senere tiårs innflyttingsbølge av studenter, journ.anm.) På en … countrybar. Hvor en gruppe unge hvite menn i sin beste sørstatsregalia spiller covere av Waylon Jennings og annen barvennlig country for en forsamling i all hovedsak mannlige og tørste meksikansk-amerikanere. Jeg får meg en ny venn ved baren, en entusiastisk fyr litt eldre enn gjennomsnittet der inne som insisterer på å betale alle drinkene mine og gradvis begynner å legge ut om sin fortid som narkotrafikant for kartellene. Det kan jo hende han finner på alt sammen, men han virker overbevisende, særlig når han i forbifarten nonchalant demonstrerer ved å vise frem to hender fulle av skjeve, knekte fingre. Men jeg vet ikke, jeg tar på tross av den joviale tonen ikke helt sjansen på å ta imot tilbudet om en smakebit på hans etter eget utsagn USEDVANLIG rene kokain, som han i disse dager kun går rundt med til forbruk, insisterer han, men om du sjekker ut de greiene her, kommer du til å spørre deg selv hvordan en fyr som han her har tilgang på kokain som DET DER. På et tidspunkt faller imidlertid den joviale og menneskevennlige fasaden; da vi begynner å snakke om den pågående valgkampanjen og det kommende presidentvalget, hvor han som meksikansk statsborger og «illegal» ikke kan stemme. Men … «You know … I kind of want Trump to win, man.» Kunstpause. «Because I want THEM to suffer. Like I’VE suffered.»

«Ta innover virkeligheten i all sin grunnleggende groteske absurditet.»

Det er noe profetisk over øyeblikksbildet ved baren. Og da mener jeg ikke egen tekst eller egne refleksjoner, jeg er da ikke Kanye West heller. Profetien er det rødglødende, sakte brennende raseriet jeg husker jeg med ett så et glimt av i øynene til min nye kompis på nabokrakken. Et raseri som er selve kjernen av en brenn-det-ned-til-grunnen nihilisme du fortsatt finner plenty av i rapmusikken. Denne nihilismen er vanskelig å forsvare, det dysses heller ned i det man som regel leser om rapmusikk, og styrer vel slik også hvilken rapmusikk man fra de fleste utenforstående bobler leser om eller blir algoritmisk eksponert for.

For det var jo ikke kulturkommentatoriatets politiske rapfavoritter som Public Enemy, Run the Jewels eller Kendrick Lamar som i første rekke ble spilt på selve gatenivået under årets syndeflodbølge av Black Lives Matters-protester. Heller ikke den i dag kanoniserte og Hollywood-fiksjonaliserte opprørskraften i N.W.As «Fuck tha Police». Helt siden 2014-bølgen av BLM-protester har det vært en annen låt, riktignok med samme omkved, som har vært det store anthemet under protestene, iallfall på gatenivå i de samme sørstatene «Strange Fruit» runget kraftfullt ut av: en låt av Louisiana-rapperen Boosie Badazz fra en uavhengig CDR-mixtape fra 2008, en låt av den typen som har spredt seg viralt helt utenom algoritmer, på gateplan.

«Høystemte, halvbakte kulturelle analyser leder oss ingen vei, men selve kunsten kan gjøre det.»

Boosies «Fuck the Police» byr på tekstlinjer som We need to be like Cali n*ggas, and kill cops, og signeres med Sincerely yours Mr. Badazz, suck my dick and die quick b*tch. Der har man den samme nihilismen, som er så vanskelig å stirre i øynene og derfor helst gjemmes bort i randsonen av så vel kulturelle portvoktere som algoritmene. En nihilisme som fra kulturkrigskyttergraver tegnes opp som speilbilde av den like erkeamerikanske fascismen vi har blitt så eksponert og desensitivisert for de siste årene. Men speilbildemetaforen stemmer ikke, det er snarere en rasende brann som fores av den samme fossile kraftkilden av hundreårs brutalitet og undertrykkelse som kanaliseres til motorkraft for fascismen i kjernen av den amerikanske samtiden. Like fullt, er det fort gjort å brenne seg om man går for nærme og tør ta konsekvensene, eller slik man mer presist for det popkulturelle nivået vi snakker om her sier det på engelsk: face the music. Og Boosie Badazz gjemmes bort av algoritmene, for nylig mistet han Instagram-kontoen sin, med de konsekvensene det har for en uavhengig rapper i 2020, etter uklare årsaker, men som sannsynligvis inkluderer transfobiske utlegninger på en Instagram-livestrøm i februar i år.

Et lite apropos om sosiale medier, algoritmer og ytringsfrihet, forresten: Under en uke etter at Kanye gjestet Joe Rogan, ga den samme podkastverten, som nylig signerte en hundremillioners avtale med Spotify, en plattform til den rabiate konspiratorikeren Alex Jones. En fyr som i sin tur ble bannlyst av den samme strømmegiganten i 2018 og mistet sentral distribusjon for sitt Info Wars. Kapitalmakt, nymedial viralitetskapital og algoritmer i tilsynelatende full kollisjon der altså, men mer vesentlig enn hva som trumfer hva i vår nye virkelighet, er spørsmålet om hvem som tar støyten for selve krasjet. I realiteten, som alltid, de maktesløse massene.

Ikke for dermed å forsvare essensen av innholdet Boosie ble bannlyst på Insta for å spre; oppriktig harme over overmaktas maktmisbruk veier ikke opp for retningsløst, men kjønnsmaktbasert hatprat. Verden er mer vrien enn som så. Og i den vriene virkeligheten på utsida av algoritmiske bobler er det til og med mulig å kanalisere raseri over systematisk statsvold ikledd statsfascistisk MAGA-caps. Slik Kanye West selv gjorde med sitt vers på Nas-låta «Cops Shot the Kid» i juni 2018: Won’t be satisfied ‘til we all die / Tell me, who do we call to report crime / If 911 doin’ a driveby?

Fra et vers som ble spilt inn og gitt ut fire knappe måneder før Kanye West poserte med president Trump på et ekstra absurd offentlig besøk i Det hvite hus oktober 2018. Den grunnleggende inkongruensen der er det komfortabelt, men neppe særlig lurt å se bort fra om man ønsker å få til et kritisk nødvendig skifte i kulturen, eller bare forsøke forstå den. Ta innover virkeligheten i all sin grunnleggende groteske absurditet. Som i bildene Kim Kardashian postet forrige uke fra sin førtiårsfeiring med sin «innerste sirkel», isolert fra koronakrisen på en innleid PRIVAT ØY. Nærhet med de nærmeste uten munnbind, bortsett fra tjenerstaben da, om man zoomet inn på den kornete bakgrunnen.

Samtidig er Kim K også en aktivist mot folkemordsfornektelse (med sin stolte armenske kulturbakgrunn) og for fengselsreformer. Dessuten er hun Kanye Wests kone og etter alt å dømme den eneste han har i livet sitt som forsøker å få han til å beholde et minimum av kontakt med den fysiske virkeligheten. På den annen side er vel knapt vi raplyttere, popkonsumenter og kulturkommentatorer noe særlig nærmere den fysiske virkeligheten, om vi etterlyser rapmusikk som adresserer samtiden, mens den samtidig står og hyler opp i fjesene våre.

Et rimelig tilfeldig valgt eksempel finner man i den kanskje siste store rap-klubbhiten fra i vinter, før korona og lockdown stengte ned selve klubbene. På Billboard-listetopperen «The Box» innleder rapperen Roddy Ricch fra Compton, nabolaget N.W.A gjorde verdensberømt for tretti år siden, hele låta med en merkverdig melodisk fuck SWAT. En henvisning til det urbane USAs militariserte politistyrker. Og om det skulle bli for subtilt, følger han opp med i siste vers å utløse en hundre tusen dollars dusør til den som skyter George Zimmerman, den selvutnevnte borgerverneren som på sin patrulje skjøt og drepte den ubevæpnede afroamerikanske tenåringen Trayvon Martin, i en såkalt gated community i Florida i 2012. En hendelse som i år nok en gang ble trukket frem under bølgen av Black Lives Matter-protester som brøt ut etter politidrapet på George Floyd i mai, fire måneder etter at «The Box» toppet Billboard-lista. Der har du den politiske relevansen din, midt i kjernen av den antatt ignorante popkulturen.

Mens de ultrakonservative på sin side går i fistel over at de kvinnelige rapperne Cardi B og Megan Thee Stallion tar eierskap, om enn på aldri så gloriøst glorete og gjennomkommersialisert vis, over egen kropp og seksualitet på sommerens store hit «WAP». Som kjent forkortelse for «Wet Ass Pussy», eller for å si det med kulturkrigeren Ben Shapiros virale ord: «Wet Ass P-word». Mens alle som har fulgt Cardi Bs reise fra Instagram-kjendis og stripper via realityfjernsyn til legitim rapkarriere og videre til hennes erkesøte intervju med senator Bernie Sanders under fjorårets nominasjonskamp i det demokratiske partiet, vet at Cardi ville vasket gulvet med Ben Shapiro i en seriøs faktabasert debatt om grunnsteiner og kritiske utfordringer for amerikansk demokrati.

Riktignok har akkurat Cardi B, slik hennes rolle i Sanders-kampanjen vitner om, steget til topps ved konsekvent å nekte å la seg nedvurdere, tatt sin plass og sin stemme i ordskiftet uten å spørre om lov. Men fra boblene den popkulturelle samtalen har kapslet seg inn i, er dette kun mulig om man ser bort fra en drøss ubehagelige faktorer, fra transfobisk språk til gjengtilknytning, og legger alt sånt til side så lenge det går – slik man i sin tid gjorde med for eksempel Kanye West.

Det er en farlig forenkling av kulturen, et lignende fatalt feilgrep som å tro at Trump er selve isfjellet, at t-rumpismen er sykdommen og ikke symptomet. En tonedøv kulturell innsnevring som handler om langt mer enn lyttevaner, men befestet i bobler som blir forsterket av de samme algoritmene. Nei, det blir nok neppe Kanye West, men uansett hvem som vinner morgendagens presidentvalg i USA, krever det aktiv motstand for å bryte ut av disse mønstrene og boblene. Å våge stirre ubehaget i hvitøyet, det rødglødende raseriet og den nådeløse nihilismen som vil brenne alt ned. Lytte med åpne ører for all dissonans, den som eksponerer de åpne sårene revet opp av riften i sentrum av uoverstigelige forskjellskløfter, så uendelig mer reelle og relevante enn de kunstige kulturelle skillelinjer.

Nei da, høystemte, halvbakte kulturelle analyser leder oss ingen vei, heller ikke mine, men selve kunsten kan gjøre det, også popkulturen kan by på katarsisk konfrontasjon, om vi våger. Hvor vi går derfra vet jeg ikke, men det er uansett eneste vei videre som ikke leder rett ned i avgrunnen.