Tunge tradisjoner fra tidligere slekter kaster skygger innover USAs kaotiske valgkamp. Både Trump og Biden besverger mytene om grunnlovsfedrene som ufeilbarlige halvguder. Black lifes matter-bevegelsen, et produkt av historiske synder som ikke lenger kan feies under teppet, truer denne mytologien.

Noen forskere fant på 1990-tallet kvitteringer i den amerikanske kongressens arkiver som dokumenterte at rundt 400 slaver hadde utført grunnarbeidene da kongressbygninga, også kalt Kapitol, ble oppført. Kongressbygget ble besluttet bygd på begynnelsen av 1790-tallet, kort etter USAs fødsel. Landeiere i området som i dag utgjør byen Washington, hadde ifølge disse kvitteringene, mottatt 55 dollar per år per slave. Slavene gjorde det ufaglærte arbeidet da denne praktbygninga i klassisk stil ble reist.

Dagens bygningskompleks er maktas sentrum i det siste gjenværende imperium. Det var Thomas Jefferson som foreslo å kalle det Kapitol. Bygget lever godt opp til sitt romerske forbilde, og det gjør også høyesterettsbygget rett bak. Riktignok er ikke nåværende kongressbygg identisk med det opprinnelige, som britene raserte i krigen i 1812. Bygget ble gjenoppbygd med den samme romersk-antikke inspirasjon, utover på 1800-tallet, og da med den imponerende kuppel som minner om Peterskirka i Roma. Slaver arbeidet også med denne gjenoppbygninga. Rotunden under kuppelen, sentrum i kongressbygget, er inspirert av Pantheon i Roma. Takmaleriet i rotunden fører tankene bakover til den europeiske barokkens glorifisering av eneveldige fyrster. The Apotheosis of Georg Washington forestiller USAs første president opphøyet i den himmelske sfære, omgitt av figurer fra antikkens mytologi.

Kapitol representerer en massiv framvisning av den vestlige sivilisasjons klassiske arkitektur og kunst, og er ment å virke slik. Det er et «symbol på demokrati». Men ikke-vestlig kultur er omtrent fraværende. Den første afroamerikaner med en egen avbildning var Martin Luther King, i form av en byste plassert i kongressbygget i 1984.

«Slaveriet var i lang tid noe selvfølgelig som ikke sto i sentrum for diskusjonen»

For Europa var USA den nye verden, det utvalgte land, rastløs og grensesprengende på vei inn i framtida. Men USA og særlig den herskende klasse av landeiere og handelsmenn som gjennomførte løsrivelsen fra Storbritannia (uten endring av klasseforholdene), hadde også et ansikt vendt mot fortida. Jefferson, Washington og grunnlovsfedrene var av britisk avstamning, hvite og protestanter av ulik avskygning. De var, som det er sagt, tilhengere av en asketisk liberalisme. De trodde på arbeid, flid og ikke minst økonomisk gevinst. De var en del av opplysningstida – verken bedre eller verre enn sine europeiske åndsfrender. Men de var også praktiske politikere og tungt involvert i datidas økonomiske realiteter, blant annet som slaveeiere. I motsetning til hva vi i dag ofte hører, var opplysningstida full av indre motsigelser. Den var nesten konsekvent antidemokratisk og helt sentrale representanter var tilhengere av slaveri. På den positive siden var de tilhengere av det frie ord, toleranse og med en entusiastisk tro på at kunnskap i seg sjøl kunne endre samfunnet. De stolte ordene i den amerikanske uavhengighetserklæringa fra 1776 om at det er sjølinnlysende at alle mennesker er skapt like (all men are created equals) uttrykker naturrettens standpunkt som dominerte på 1600- og 1700-tallet. Men det var et åpent spørsmål hvordan en slik setning skulle tolkes.

USA overtok ikke bare europeiske tradisjoner – landet konserverte tradisjonene og ble den bastionen for en konservativ kapitalisme som det er i dag. Europa og USA har gjennomløpt ulike utviklinger. Europa gjennomførte en lang rekke revolusjoner som i det minste resulterte i at Europas politiske landskap i større grad enn USA er preget av sjølstendig organisering av underklassene i partier og fagforeninger. I denne sammenheng veide det tungt at religionen, med Bibelens åpenlyse legitimering av slaveri (eller i beste fall spiritualisering av hele problemet: vi er alle slaver under Kristus), var og stadig vekk er, en viktigere faktor i USAs politiske liv enn den er i det sekulariserte Europa. USA trakk med seg problematiske tradisjoner fra den gamle verden og bevarte dem bedre enn Europa gjorde. Verken beundringa av romerne og grekerne eller den puritanske kristendommens dominerende stilling ga grobunn for en kritisk innstilling til sosiale problemer, aller minst slaveproblemet.

De to folkeslagene som gjennom slavehandel og primitiv profitthunger utmerket seg på en lite fordelaktig måte, nemlig England og Holland, leverte også hovedmassen av evangelisk kristne til det som ble USA. I tillegg kom at grunnlovsfedrene hadde adoptert John Lockes liberalisme, som riktignok inneholdt det viktige punkt at et legitimt styre krever samtykke (consent) fra dem det styres over, men samtidig inneholder en rekke uspiselige elementer. De flittige og «arbeidsomme» har en forrett til å eie jord overfor mindre produktive folkegrupper (for eksempel nomadiske indianere). Fordi, som det står i Lockes Two Treaties of Government, Gud ga verden til de «flittige og rasjonelle» (industrious and rational) som gjennom sitt arbeid øker rikdommen mest. Videre hevder Locke at den tapende part i en krig rettmessig kan bli gjort til slaver. Locke var sjøl slaveeier og ledende i utforminga av en grunnlov for det daværende britiske Carolina. Han var både opplysningsfilosof og en sentral aktør i den britiske kolonialismen. Med andre ord: ved at grunnlovsfedrene bygde videre på de store europeiske idétradisjonene, nemlig kristendommen, antikken og liberalismen, fikk de ikke noe incitament til å avvise slaveriet.

I 1790 var det 700.000 slaver i USA. Antallet vokste til fire millioner i 1860. Rundt 45 prosent av befolkninga i Sørstatene var slaver. Dette i en tid da internasjonal handel med slaver ble ulovlig (i 1807) og de europeiske land, og til og med et land som Mexico, forbød slaveri. Hvordan var det mulig å si at alle er like samtidig som slaveriet besto? Svaret var at det ikke var mulig og at det måtte en borgerkrig til for å avskaffe slaveriet. Men heller ikke denne borgerkrigen frigjorde afroamerikanerne. Undertrykkelsen fortsatte i nye former. Nemlig som rasistiske overgrep, terror og annullering av afroamerikanernes politiske rettigheter.

Slaveriet var i lang tid noe selvfølgelig som ikke sto i sentrum for diskusjonen i det offentlige rom, men lå i skyggen. Det ble snakket minst mulig om denne «peculiar institution». I USA var det en stor hvit gruppe av fattige som den politiske eliten allerede før uavhengighetskrigen mot Storbritannia fryktet skulle gjøre felles sak med de svarte, og som noen ganger faktisk gjorde det. Å splitte poor whites fra en mulig solidarisering med afroamerikanerne, ved å gi hvite fordeler som de svarte ikke fikk, ble en sentral del av den politiske kulturen. Rasismen oppsto ikke på grunn av et slags naturlig hat mellom raser, men under spesifikke økonomisk-sosiale omstendigheter. I nyere tid var rasismen ofte en motreaksjon mot selvhevdelsen til afroamerikanere og andre minoriteter.

Ordet slave er ikke nevnt i den amerikanske grunnloven. Men da grunnloven skulle fastsette de ulike delstatenes representasjon i Representantenes hus, kom slaveproblemet fram i all pinlighet. Grunnloven bestemte at 3/5 av slavebefolkninga (i stedet for slave bruker grunnloven kun uttrykket other persons) i den enkelte delstat skulle telle med når folketallet, og dermed antallet representanter fra denne staten, skulle fastsettes. En slave var altså verd 3/5 av en vanlig borger. At slavene ble regnet med på denne måten var sjølsagt noe de slaverike statene tjente på. Men en slave var en vare, ingen borger, og hadde ingen politiske eller andre rettigheter.

Når grunnlovsfedrene snakket om at de «representerte folket» så var det helt klart at verken slaver eller indianere var regnet som del av folket. Nesten alle presidentene før borgerkrigen på 1860-tallet var slaveeiere. Washington og Jefferson, henholdsvis den første og den tredje presidenten i USA var store slaveeiere. Jefferson, forfatteren av uavhengighetserklæringa, eide 600 slaver. Han friga i løpet av sitt liv to slaver.

Etter hvert som de historiske omstendighetene kommer for dagen om USAs tidlige historie, blir det klart at glorifiseringen av grunnlovsfedrene hviler på et sviktende grunnlag. De er ikke lenger halvguder, slik The Apotheosis of George Washington framstiller det. Det er dette den jevne amerikaner, og ikke minst minoritetene, i økende grad får kunnskap om. At Kapitol, dette symbolet på demokrati og sivilisasjon, ble bygd av slaver, er ett av flere eksempler på at radikale perspektivforskyvninger finner sted. Black lifes matter-bevegelsen viser at USA befinner seg i en krise når det gjelder nasjonal sjølforståelse.

I den seinere tid har vi her hjemme hatt en debatt om hvorvidt statuer av folk som Tordenskiold og Holberg bør rives ned fordi de hadde befatning med slavehandel. Men dersom Tordenskiold, som førstereisgutt på et slaveskip i 1707, og Holberg, som kortvarig eier av en aksje i det danske Vestindia-kompani, skulle styrtes fra sine sokler: hva da med Washington, Jefferson og de øvrige lovpriste grunnlovsfedrene? Grunnlovsfedrene hadde politisk makt til å avskaffe slaveriet, noe verken Tordenskiold eller Holberg hadde. Et oppgjør med den tradisjon de representerer må gå mye dypere enn bare å fjerne statuer. Det kreves et oppgjør med grunnleggende forestillinger og idealer som hittil har preget USAs identitet.