Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det er ingen grunn til å innkassere en snarlig seier i krigen mot IS.

Et varslet nederlag

LA OM STRATEGIEN: Sånn så det ut i den syriske landsbyen Baghouz ved den irakiske grensa dagen etter at Den islamske staten ble erklært slått av kurdermilitsen Syriske demokratiske styrker (SDF) i mars i fjor. Kalifatet uten land la om strategien: Nå føres ikke krigen militært, men idémessig. Slik kan allerede svake stater ødelegges innefra, skriver Tormod Heier. FOTO: GIUSEPPE CACACE, AFP/NTB

Halvannet år etter at den USA-ledete koalisjonen oppløste Kalifatet, lever Den islamske staten (IS) fortsatt i beste velgående.

Riktignok ikke som opprørsgruppe med territoriell kontroll over cirka tolv millioner sunnimuslimer – i et område på størrelse med Storbritannia. Men som undergrunnsbevegelse.

Dette gir gruppa åpenbart mindre innflytelse og dårligere kontroll. Men IS-soldatene i det syrisk-irakiske grenseområdet har til gjengjeld fått bedre beskyttelse og større utholdenhet. Virkemidlene deres har dessuten blitt vanskeligere å slå ut for vestlige styrker. For etter de territorielle tapene i blant annet Mosul i Irak og Kobane og Raqqa i Syria er uniformene kastet. Skjegget er også klippet og kampvognene skrotet. Krigen fortsetter, men nå i sivilt, med skjulte våpen og hemmelige nettverk inn i mangt et lokalsamfunn. For i møtet med verdens mektigste koalisjon, under ledelse av et USA som selv står for 40 prosent av verdens militære utgifter, er det galskap å føre krig på amerikanske premisser.

Et tidløst mantra for enhver underdog er doktrinen til Kinas filosof og general Sun Tzu. Han levde for cirka 2500 år siden, og skrev følgende: Unngå motpartens sterke sider. Utnytt hans sårbarheter. Beskytt dine svakheter. Og for guds skyld: Unngå kamp på motpartens betingelser. Vektlegg heller dine egne fortrinn. Og hold trykket oppe der framgangen er størst.

For et IS uten land betyr dette én ting: Siktepunktet endres fra materielle til idémessige mål. Tyngdepunktet som angripes, er ikke militært, men sivilt. Krafta rettes mot punktene der den sjiadominerte regjeringen i Bagdad har sin største svakhet, og hvor irakisk styringsevne er som mest sårbar. Og viktigere: Punktene som angripes, setter sågar vestlige styrkebidrag effektivt på sidelinja. For målskiva til IS handler ikke om irakiske sikkerhetsstyrker eller koalisjonsstyrker fra vest. I samme sekund som Kalifatet raknet, endret målet seg mot selve limet i den irakiske statsdannelsen: tilliten mellom borger og stat.

I potten ligger innbyggernes lojalitet. Dermed kommer tusenvis av små og sårbare lokalsamfunn i grenseområdene mellom Irak og Syria i skvis. På den ene siden står irakiske sikkerhetsstyrker. På den andre siden står IS, klanbaserte militser og en rekke naboland med interesser i Irak.

For USA, Norge og Nato vil derfor krigen mot IS stå og falle med oppslutningen til millioner av marginaliserte sunnimuslimske borgerne. Stammeledere, militsgrupper, kvinner og barn som til daglig lever vest i Irak, men som ikke har særlig mye til overs for det sjiamuslimske regimet som styrer fra Bagdad, med iransk støtte.

For hvorfor skulle de ha det? Har de ikke selv, i generasjoner, sågar under Saddam Hussein, opplevd undertrykkelse, forfølgelse, diskriminering, korrupsjon, ulovlig arrestasjon, tortur, lemlestelse og drap fra statens side? Baghdads forlengede arm i vest er bare en av flere aktører som kjemper om befolkningens gunst. De andre aktørene er IS, samt et utall av rivaliserende klaner, militser og omkringliggende stater. Felles for alle er spillets regler: Det må hele tida satses på flere hester. Kappen må til enhver tid snus med vinden. Hvis ikke vil man selv bukke under i den innbitte maktkampen inne i de sunnimuslimske kjerneområdene.

«Tyngdepunktet som angripes, er ikke militært, men sivilt»

I denne fortsettelseskrigen blir amerikanske droner, norske militærrådgivere, franske spesialstyrker og britiske jagerfly langt på vei irrelevante. Snarere kan det hevdes at den vestlige koalisjonen bare bidrar til å forlenge krigen. Ikke fordi soldatene isolert sett gjør en dårlig jobb, der de forsøker å trene opp irakiske styrker til å stabilisere landet. Men fordi irakiske sikkerhetsstyrker representerer et regime som sliter med legitimitet og oppslutning lenger vest.

Erfaringene fra tidligere opprørskriger – som i Algerie, Vietnam og Afghanistan – forteller oss én ting: Militær støtte til regimer uten brei forankring i folket er dømt til å mislykkes. Viktigere enn å sende flere soldater og mer forsvarsmateriell til Irak er derfor den diplomatiske og humanitære innsatsen som legges ned i de krigsherjede områdene.

For IS, derimot, er det irakiske og vestlige kaoset som fulgte i kjølvannet av fjorårets nederlag, en gavepakke. For det første fordi USA trakk seg ut av det nordøstlige Syria der IS var nedkjempet militært. Dermed oppsto det et maktvakuum som svekket IS’ største trussel, de kurdiske militsene. For det andre fordi Tyrkia rykket inn i de samme områdene som USA forlot, og fortsatte videre inn i Nord-Irak. Også dette bidro til å vri kurdisk kampkraft vekk fra IS og over mot Tyrkia. Og for det tredje fordi USA valgte å ta livet av den iranske generalen Qassim Suleimani utenfor Bagdad i januar i år. Dermed måtte amerikanerne legge mer vekt på å forsvare seg mot iranske militser enn å holde IS-trykket oppe.

Og som om ikke dette var nok: Koronaepidemien er også med på å øke IS’ handlingsrom. Dette er fordi verken syriske, kurdiske eller irakiske soldater klarer å utvise tilstrekkelig synlighet og tilstedeværelse i områdene der IS gjemmer seg. At IS selv opererer under radaren, på kryss og tvers mellom syrere, tyrkere og kurdere som ikke samarbeider, er en fordel, sett med IS’ øyne. Ved å utnytte den sunnimuslimske misnøyen på tvers av syriske, kurdiske og irakiske områder kan IS gjenopprette sine nettverk. Vi snakker om lokale skyggeregjeringer som på kort varsel kan overta styringen fra formelle myndigheter.

Det var dette som skjedde i Iraks nest største by, Mosul, den 4. juli 2014. Over natta forsvant myndighetene og de sjiamuslimske militsene som amerikanske styrker hadde trent og utstyrt siden 2007. Da innbyggerne våknet neste morgen, var det IS som regjerte i de fleste bydelene.

Lærdommen er: Skal du vinne freden framfor krigen, må du komme til kjernen av problemet.

Kjernen i krigen mot IS er politisk. Kommer du fra utlandet for å hjelpe, må du være diplomat – ikke militær. Du må se saken fra flere sider, ikke bare med ett enkelt oppdrag for øye. Det som gir uttelling, er ikke hvorvidt irakiske sikkerhetsstyrker blir bedre til å slåss. Det som teller, er hvorvidt regimet i Bagdad vil avgi politisk og økonomisk makt til millioner av marginaliserte sunnimuslimer lenger vest i landet. Rettferdig representasjon, medbestemmelse og innflytelse over eget liv: Det er dette som er nøkkelen til seier over IS.

Natos oppdrag i Irak er sånt sett bare oppskriften på nok et varslet nederlag.

Git: master, Env: production, Sanity: production