Jon Fosse

Eg er ein annan

Roman

Septologien III-V

Samlaget 2020, 406 sider

Romanverket «Septologien» framstår som en kunstner-biografi, der maleren Asle låner trekk fra Jon Fosse. I mer enn én forstand står forfatteren ved siden av seg selv, som kunstner. Verket er Fosses mest ambisiøse roman, denne gangen med tittel lånt fra modernismens poetiske banebryter, Arthur Rimbaud: «Eg er ein annan».

Ved starten, for et år siden, var jeg skeptisk til hvor mye nytt litterært land Fosse egentlig lykkes i å bryte. Skepsisen viskes ikke helt ut av årets utgivelse, selv om jeg for lengst har innsett at man må avfinne seg med Fosses litterære stil, som utfolder seg i vide, repetitive sirkler. Gjentakelser er vanskeligere å fordøye over 400–500 sider enn når de avsluttes etter noen titalls, som i mange av Fosses tidligere verker. «Septologien» står og faller med verdsettingen av kretsingen, repetisjonene. Underveis oppdaget jeg noe som førte til en mer positiv vurdering. Men først et riss av verket.

«Septologien» er, som navnet antyder, en roman i sju deler. På norsk utgis den i tre bind. «Det andre namnet», kom i fjor. Siste bind, «Eit nytt namn», kommer i 2021. «Eg er ein annan» skildrer i hovedsak Asles ungdomsår. Han flytter hjemmefra, begynner på gymnaset og drømmer om å komme inn på Kunstskolen. Fortellingen folder seg ut i den aldrende Asles tankestrøm, ofte i bil fra hjemstedet Dylgja til galleri Beyer i byen Bjørgvin. I hans assosiative tilbakeblikk, uten skarpe grenser mellom tider og steder, blir vi kjent med oppveksten i Barmen, lenger sør. Alt foregår i en fiktiv versjon av det vidstrakte fjordlandskapet mellom Hardanger og Sogn, åsted for dikt, drama og prosa fra Jon Fosse gjennom snart 40 år.

«Ikke ett eneste sted i romanen settes punktum.»

Verket skildrer den voksne, angstfylte kunstnerens vei ut av alkoholisme, inn i en nesten tilsvarende avhengighet av kristen tro, nærmere bestemt av katolske tidebønner. Hver del starter med at Asle står foran et maleri hvor to tjukke streker i brunt og lilla framstiller et Andreaskors. Disippelen Andreas ble ifølge tradisjonen henrettet på et slikt kors. Og hver del av «Septologien» slutter like trofast med at Asle, ofte i fortvilelse, tar fram rosenkransen og ber faste bønner der norsk og latin krysser hverandre.

I første bind fant den aldrende Asle den yngre maleren Asle forkommen i snøen og hjalp ham inn på sykehus i Bjørgvin. At en romanperson hjelper seg selv på denne måten er urealistisk omtrent som surrealistiske malerier – med logisk umulige perspektiver. Asle både er og er ikke identisk med den andre Asle, som han føler omsorg for. Forrige bind var ganske oversiktlig, ved at sprangene mellom Asles ulike framtoninger tross alt var lette å identifisere. «Eg er ein annan» tar umulige perspektiver et skritt videre, ved å la to versjoner av Asle, identifisert som «Asle» og «Namnen», møtes i gymnastiden. Begge forsøker å komme inn på Kunstskolen. Den første Asle har langt brunt hår, svart fløyelsjakke, brun skulderveske i lær og et skjerf rundt halsen, noe som allerede er grundig beskrevet før en felles venn, Sigve, fører dem sammen:

[…] ved eit bord inst i lokalet, med ryggen mot veggen, og ved eit vindauga, sit det ein fyr med langt brunt hår, og han har visst på seg ei svart fløyelsjakke, og han har eit skjerf kring halsen, ser Asle og så seier Sigve at dei må gå bort og helsa på Namnen og Asle går bortetter mot Namnen som ser opp og Asle tenkjer at han som sit der liknar på han sjølv, ja der hadde Sigve rett, tenkjer han og Sigve og Asle går bort til bordet og Sigve seier at han tenkte at dei to måtte få helst på einannan […]

Noe merkelig skjer i teksten, ut over at en romanperson håndhilser på seg selv. Leseren får innblikk i hva den første Asle tenker, med en flyt og en manglende tegnsetting som for uøvde Fosse-lesere kan virke forvirrende. Ikke ett eneste sted i hele romanen settes punktum, kun et og annet komma bryter bevissthetsstrømmen i Asles hode. Også den siterte passasjen starter med at den eldre Asle i romanens nåtid ser scenene for seg i stua hjemme i Dylgja: «og eg lét at augo og eg ser Asle stå der framfor døra […]».

Konjunksjonen «og» binder det hele sammen, med en ekstrem hyppighet. Hvor har man sett liknende bruk av «og»? I språkvitenskap kalles slik sideordnende sammenbinding for syndese, kjent fra tidlige norske oversettelser av Det gamle testamente, fra hebraisk til bokmål (1930) og nynorsk (1938). Disse var i bruk, ikke minst i skoleverket, gjennom hele Fosses oppvekst, fram til nye oversettelser kom ved slutten av 1970-tallet. I nyere bibler dropper man oftest «og». Man setter skilletegn i stedet.

Hebraisk hadde opprinnelig ikke skilletegn. Den sammenbindende partikkelen we- ble ofte skrevet sammen med følgende ord. For oversettere byr det på store utfordringer å gjengi setningenes flyt og logikk, noe Fosse og andre norske forfattere ble kjent med da de bidro til den nyeste bibeloversettelsen (2011), godt oppsummert av teologen Anders Aschim i «Bibelen 3.0» (2013). Aschims bok forklarer hvorfor norske versjoner av de kjente skapelsesberetningene på 1930-tallet hadde slik hyppig bruk av ordet «og», riktignok ofte med punktum i tillegg: «Og Gud såg at ljoset var godt. Og Gud skilde ljoset frå myrkret. Og Gud kalla ljoset dag, og myrkret kalla han natt. Og det vart kveld, og det vart morgon, fyrste dagen.»

I teologisk forstand er skapelsen ikke avsluttet, den foregår fortsatt, dag og natt. I Fosses roman skaper ordet «og» produktiv flyt i teksten – en følelse av tidløshet, en underlig samtidighet mellom ulike plan. Man kunne si at kunstneren Asles skapende arbeid, i form av maleri og jeg-fortelling, er en tilsvarende uavbrutt prosess. Sømløst beveger han seg mellom ulike tider og steder, til dels i strid med vanlig logikk. Slik han i slutten av tenårene bestemmer seg for å begynne å male abstrakt, kan man si at Fosse med «Septologien» skaper en modernistisk fortelling, med en struktur som sideordner tid, språk og identitet. Det gir plass til Bibelen som litteratur, og som «meir enn litteratur», som Asle sier. Han plasserer seg selv både innenfor og utenfor, med andre ord som et vanlig, uvanlig menneske. Asle er på samme tid troende, tvilende og skeptisk til den katolisismen han, inspirert av kjæresten Ales, gir sin tilslutning til. Den unge Asle treffer henne mot slutten av ungdomstiden i dette bindet, men hun er i romanens nåtid død. Ales framstår, også i malerkunsten hans, som viktigere enn alt annet i Asles liv. Nok av tråder gjenstår å nøste opp i det avsluttende bindet, som ikke blir mindre interessant etter språkvirvlende opplevelser i «Eg er ein annan».