Offentlig sektor trenger en privat sektor som leverer. I form av tjenester, produkter, arbeidsplasser og skatteinntekter. Privat sektor behøver en effektiv og serviceorientert offentlig sektor. Staten er ikke til for seg selv. Staten – og kommunesektoren – er til for oss. Folket.
Korona-pandemien førte til hel og delvis nedstenging av vitale virksomheter i privat sektor. Arbeidsløsheten eksploderte etter hvert som permitteringene økte. I varehandelen, i hotell- og restaurantbransjen og i industrien. I noen uvirkelige uker våren 2020, var Norge knapt til å kjenne igjen.
Selv om covid-19 fortsatt er en utfordring, må vi nå løfte blikket. Vi behøver å stille oss selv følgende spørsmål: hvordan kan vi best gjenreise privat sektor? Hvordan sikre at markedene ute i Europa og resten av verden kommer tilbake? Hvordan sørge for vekst for eksportindustrien og andre i privat sektor. Og dette handler ikke om å sikre penger i lomma på bedriftseiere. Det handler om å gjenetablere arbeidsplassene som forsvant og skape nye som skal bære velferdsstaten Norge inn i fremtiden.
Et åpenbart steg på veien er dette: vi må gjenoppbygge Norge med et skattenivå som er attraktivt for dagens eiere og morgendagens investorer. Det er denne gjengen som er jobbskaperne. Vi må kvitte oss med den håpløse formuesskatten og gravlegge alle tanker om særskatter på konkurranseutsatt norsk industri. Det er for meg et stort tankekors at vi kunne ha modernisert vannkraftverkene våre, dersom det ikke hadde vært for grunnrenteskatten, som gjør alle moderniseringer til en økonomisk byrde for selskapene.
Så er det også på tide å tenke nytt om offentlig sektor. Om organisering, drift og innretning. Er svaret på trege prosesser i offentlige tilsyn alltid at de trenger større budsjetter? Må vi ha en riksrevisjon som er dobbelt så stor som den finske? Trenger vi 70 direktorater og flere departement enn nær sagt noe annet land på kloden? Kan vi i fortsettelsen holde oss med et statsbudsjett som er 400 milliarder større enn det svenske, når de faktisk er dobbelt så mange som oss?
Svaret på disse spørsmålene bør være et rungende «nei». Men hva er grunnen til at offentlig sektor har est ut og blitt 80 prosent større på bare få år? Svaret er: oljerikdommen. Vi har hatt eventyrlige inntekter av strømmen av olje og gass. Kloke politikere på 70-tallet sørget for at oljerikdommen tilfalt hele det norske folk.
Men denne Lotto-gevinstlignende pengestrømmen er i ferd med å bli kraftig redusert. Vi gjør klokt i å forberede oss på magrere tider. Da må offentlig sektor og politikerne som styrer pengebruken lære seg at Ole Brumms «ja takk, begge deler» ikke funker lenger. Da må de faktisk gjøre det vi lenge har bedt dem om. De må prioritere.
Det blir en vanskelig øvelse. Vi ser det i prosessen med kommune- og fylkessammenslåingene. Det ble lovet at større kommuner og færre fylker skulle føre til færre ansatte og lavere gebyrer. Det stikk motsatte har skjedd. Det er bare ett ord for dette: uakseptabelt.
Jeg har sagt at det beste offentlig sektor kan gjøre for privat sektor, er å bli færre. Det går an å si dette på en litt annen måte. Jeg kan for eksempel omformulere og si at en kostnadsbevisst og effektiv offentlig sektor er det vi må strebe etter å få til i lille Norge. Omstilling, digitalisering og modernisering er viktig. Det samme er i høyeste grad god ledelse.
I eksportindustrien, som jeg kjenner godt, er omstillingsevnen bemerkelsesverdig. Ja, så god er denne egenskapen at Produktivitetskommisjonen – ledet av professor Jørn Rattsø – sa at det som kreves av hele Norge, er det eksportindustrien daglig viser at den mestrer: omstille seg, utvikle nye produkter, finne nye markeder. Man trenger ikke være samfunnsøkonom for å registrere at norsk produktivitetsvekst har vært svak de seneste årene. Det er bekymringsfullt.
En industrileder jeg snakket med, fortalte meg om sitt møte med norske operatører, et finere ord for industriarbeidere. Han hadde hatt lederstillinger på fire kontinenter og var ikke i tvil: – Stein, norske operatører er verdens beste. Der man i andre land står med hatten i hånden og venter på signaler ovenfra, tar de norske industriarbeiderne saken i egne hender. Støter de på et problem, løser de det «på gulvet». Tenk på hvilken effektivitetsgevinst dette innebærer.
Vedkommende har selvsagt rett. I Norge er det små forskjeller. I Norge respekterer vi hverandre. I Norge er vi verdensmestre på skippertak. Jeg er sikker på at de fleste er enig med meg i at det er slik vi vil ha det. Også i fremtiden. Og det viktigste vi kan gjøre for å sørge for at forskjellene mellom folk forblir små, er å sørge for at det er jobber til alle.
Hva kreves for at Norge skal lykkes, også etter at olje og gass leverer vesentlig mindre verdiskaping enn i dag? For det første må vi sørge for at verdiskaperne blant oss får lov til å gjøre det de kan best: skape verdier. For det annet må vi forsterke arbeidet med inkludering. Både av innvandrere og av norsk ungdom som hopper av. Et stort politisk parti sier at «alle skal med». Jeg er enig. Fremtidens Norge har ikke behov for unnasluntrere og gratispassasjerer.
«Vi må kvitte oss med den håpløse formuesskatten»
I arbeidslivet opplever jeg at arbeidsgivere og arbeidstakere har et enestående samarbeid i svært mange saker. Ok, vi krangler om lønn. Det er som det skal være. Men på område etter område ellers klarer vi å finne gode løsninger som gagner bedriftene og trygger arbeidsplassene. Det er «den norske modellen» i praksis.
Det finnes et annet politisk parti som holder seg med slagordet «Ta hele Norge i bruk». Det er også en kraftsats jeg slutter meg til. For å klare verdiskapingen og berge velferden, må vi ta hele Norge i bruk. Vi må ikke minst utnytte våre naturgitte ressurser. Vi må hente fisk opp av havet, enten via fiskerne eller via oppdretterne. Vi må nyttiggjøre oss våre mineraler, skogen, vannkraften og ikke minst: vi må sørge for at de beste hodene får jobbe frem gode løsninger for norske bedrifter.
Det er et stort problem for industriutvikling innen mange bransjer at offentlig saksbehandling ofte tar svært lang tid, med ankemuligheter i bøtter og spann.
I Norsk Industri har vi utviklet veikart for nær sagt alle våre industribransjer. Vi peker her på hvordan myndighetene kan gjøre en bedre jobb for ulike industrier, hvordan industrien selv kan jobbe for å bli en del av «det grønne skiftet», hvordan dyktiggjøring av medarbeiderne er en uvurderlig ressurs, også med tanke på fremtiden. Våre veikart anvendes daglig, ikke minst i møter med det politiske Norge. I Norsk Industri har vi et mål om å kunne snakke med representanter for alle politiske partier. Ikke minst når det stunder til valg.
Oppskriften på hvordan norsk industri skal utvikle seg, er selvsagt en jobb som gjøres fra dag til dag i ulike styrerom, ledergrupper og bedriftsforsamlinger. Men det politiske Norge kom med et viktig bidrag i så måte da regjeringen i mars 2017 presenterte Industrimeldingen. Det var den første Industrimelding fra en norsk regjering siden 1981! Meldingen var svært god da den ble sendt fra regjeringen til Stortinget, og den ble enda bedre da stortingsbehandlingen var unnagjort.
«Norge skal bli grønnere, smartere og mer nyskapende» var hva regjeringen lovet. Satsing på forskning og innovasjon en bedre eksportstrategi, var blant det som ble lansert. Samtidig sa regjeringen noe viktig om industriens historiske rolle: – Norge har en stolt industrihistorie. Industrien bidrar til næringsutvikling og velferd i hele landet, men næringslivet er i endring. Ambisjonen vår er at Norge fortsatt skal være en ledende teknologi- og industrinasjon, sa daværende næringsminister Monica Mæland blant annet.
Jeg vokste opp på Rjukan, da et livskraftig industrisamfunn med Hydro som dominerende eier. Vinterstid var det ikke mye sol nede i Rjukan, men Krosso-banen bragte oss raskt opp på fjellet, til Hardangervidda og Møsvann. Industrisamfunnets utfordringer og naturens gleder har fulgt meg igjennom hele oppveksten og mitt voksne liv.
Jeg tror mange har det som meg: vi vil utvikle oss, bli flinke til det vi er interessert i, nyte natur og friluftsliv, samtidig som vi føler at vi gjør en god jobb der vi er. Jeg har mange år bak meg også som leder i offentlig sektor og kjenner mange fremragende mennesker som har viet sitt liv til en jobb i det offentlige.
For meg er det likevel viktig å få sagt at jeg, som leder av Norsk Industri, ser eksportindustrien som vår viktigste fremtidsnæring. Det er ingen tvil om at våre fenomenale bedrifter innen prosessindustrien og våre høyteknologiske oljeleverandører, skipsverft og andre eksportbedrifter, representerer det beste ved Industri-Norge. Utfordringene er mange, den globale konkurransen er knallhard, men mulighetene er i høyeste grad til stede for eksportindustrien.
Og Norge behøver at eksportindustrien lykkes. Det er verdiskapingen herfra som gir oss den økonomiske bæreevne som skal til for å sikre velferden. Følgelig må eksportindustrien gis vekstmuligheter, slik at de kan styrke bedriftene for fremtiden. Vi er nå i ferd med å få på plass et virkemiddelapparat i verdensklasse. Det trenger vi. Industrien er også en veiviser for resten av landet når det gjelder noe så viktig som sykefraværet. Ingen annen sektor kan konkurrere med industrien når det gjelder å bringe sykefraværet ned.
Vi trenger også å hegne om EØS-avtalen. Den gir norske eksportbedrifter fri adgang til et marked på mer enn 500 millioner mennesker. Det er i vår interesse at den internasjonale handelen er så fri som mulig, med kjøreregler som alle respekterer. Vi har de siste årene støtt på mange utfordringer her, men det vil – som de sier – helst gå godt.
Det er stortingsvalg neste år. Jeg merker meg at svært mange nåværende folkevalgte har brukt sommeren til å møte folk der de bor og arbeider. Det er bra. Det er utmerket at stortingsrepresentanter hospiterer i industri og næringsliv for øvrig, slik at de lærer seg mer om samfunnet rundt seg. Det politiske spillet har selvsagt førsteprioritet i mediene og i korridorene, men det er ikke mye verdiskaping å hente, dersom man hengir seg til den slags politisk kakofoni. Mitt håp er at Stortinget og det politiske Norge viser i valgkampen at man går for verdiskaping og dermed for sikring av den velferden vi alle – på ulike stadier i livet – trenger.
